Det begynte med påskeopprøret i Sverige. Det ga sjokkbølger langt utenfor Sveriges grenser. Rasmus Paludan var delvis innblandet. Men opprøret var mer omfattende. Det var særlig rettet mot den svenske staten, representert ved politiet. Men justisminister Morgan Johansson var ikke sikker på om han ville forsvare politiet.

Vi befinner oss i Huntingtons krig. Det svenske samfunnet er splittet, det samme er det norske og det danske. Etter 22. juli snakket man om fellesskapet. Ti år senere snakket man også om fellesskapet, men det fungerer ikke. Det er ikke lenger noe fellesskap: Blant de innfødte er det bror mot bror, og de integrerte muslimene er kun integrert med eliten. Fra den store ummahen utgår fiendtlighet og segregering.

Skytingen i Oslo natta før den store prideparaden rystet den urbane eliten. Flere sivile var med å pågripe Zaniar Matapour. VG visste defor umiddelbart at det handlet om en gjerningsmann fra Midtøsten. Men det måtte skjules så lenge som mulig, trolig for at andre forklaringer enn terror kunne dukke opp.

Oppskriften på journalistikk under terror er størst mulig åpenhet. Publikum lukter når ting skjules.

Matapour ble observert i en bil med Arfan Bhatti i forbindelse med en koranbrenning på østkanten. Skytingen i Oslo kan ha vært hevn for enten koranbrenning eller pride, kanskje begge deler. Men at det handler om hevn ut fra sharia fra en mann som har vært IS-følger, ligger i dagen. Hver gang påtalemakten nevner utilregnelighet, svekker de tilliten til rettssystemet.

Det finnes ingen kuleramme som gjør at man kan jukse i fremstillingen av terror, den være seg islamistisk eller høyreekstrem. Det er like mye psykiatri blant enslige hvite menn som blant muslimer. Men de førstnevnte er per definisjon utelukket fra forståelse. Det viser igjen hvordan flerkulturen splitter og polariserer menneskene.

To soner støter sammen.

Lars Thorsen ble forsøkt drept av to muslimske kvinner på Mortensrud utenfor Oslo lørdag. Hver gang Thorsen går ut og brenner koraner, risikerer han livet. Det samme gjør Rasmus Paludan.

Vi kan si at det er to fronter: Thorsen og Paludan mot rasende muslimer. Sistnevnte har et betydelig bakland.

Der Thorsen og Paludan er omgitt av en håndfull, står potensielt tusener bak de islamske hevnerne.

Thorsen og Paludan vil vise at ytringsfrihet og islam ikke lar seg forene. Men ingen folkemasser går ut i gatene for å beskytte dem. De får noe sympati i kommentarfeltene, men faktum er at de fleste mennesker ikke tør, selv om de kanskje i sitt stille sinn har sympati. Vi er på defensiven, islam er på offensiven. Med vold. Hvis muslimske representanter virkelig forsto i hvilken grad dette truer deres egen posisjon, ville de gjort noe. Men reaksjonene er svake og tamme og forteller nordmenn at muslimene egentlig ikke bryr seg.

Det mest forstemmende er all terror som skjer rundt om i Europa og myndighetenes svake respons. Politikerne har i virkeligheten resignert/kapitulert. Derfor politiets famling; de vet ikke hvilke signaler de skal styre etter. Politidirektør Benedicte Bjørnland beklaget mostridende informasjon fra politiet og PST. Men den er et uttrykk for nye erkjennelser som oppstår når ny informasjon kolliderer med den gamle.

Lars Vilks døde for et år siden, og spørsmålstegnene er mange. En Nav-ansatt ble drept med kniv på jobb i Bergen, en annen ble hardt skadd. Dette er politiske drap i den forstand at konteksten er politisk. Myndighetene henter hit tusenvis av mennesker som savner forutsetninger for å fungere i et moderne samfunn. Libyeren som er siktet i saken, hadde vist tegn på isolasjon og raseri der han bodde. Men hvem bryr seg? Hvem tør å bry seg?

Minst sympati får incel-terroristene. De er de laveste av de lave. Muligens er det en slik som har gått amok på Field’s i København. Vi vil forstå terrorister fra en fremmed kultur. Så store er våre hjerter at vi henter hjem IS-terrorister fra Syria. Men incel-terroristene vil vi ikke forstå. Det ligger et dødsønske begravet et sted.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!