Medlemmene av dette persongalleriet bidrar på hver sin måte til å omgjøre Vesten til det ugjenkjennelige. Synes du det avstedkommer særlig mye kritisk journalistikk? Alle foto: Wikimedia.

«Som journalist hadde jeg bare ett motto: Det er den tanke du ikke tør tenke som gjelder. Si det som det er, og kjed ikke leseren.»
Ole Jørgen Lehmann, (1942–2003), kunstmaler og skribent

«Det finnes bare tre virkelig frie yrker: fiskerens, journalistens og skapsprengerens.»
Kåre Kivijærvi, (1938–1991), fotograf og skribent

Jeg fikk øye på forfatteren Magnar Mikkelsen da han passerte Larsens Café og Gjestgiveri i Storgaten i Hammerfest. Han snublet ikke småbannende over issvullene på fortauet. Han skred fremover, høyreist og verdig, med stø kurs mot Ernst restaurant, som om manglende brøyting av kommunale veier ikke lenger angikk Lofotpostens tidligere briljante korrespondent.

«Magnar nærmer seg inngangen», rapporterte jeg åndeløst fra min pinnestol i vinduskroken. «Hurtigruten fra Tromsø må være kommet. Han ser jaggu ut til å ha spandert på seg en ny vinterfrakk.»

Fotografen Kåre Kivijærvi og kunstmaleren Ole Jørgen Lehmann lyste opp i øyeblikkelig begeistring. De to åndshøvdingene hadde lenge sett ut som karavaneførere i et tørrlagt elveleie i Gobiørkenen, med struper av pergament og et væskebehov som en tabloidredaktør etter fire konsekutive rakfiskmiddager i julebordsesongen.

«Agentene!» gliste Kåre. «Det har vært premiere på Magnars forestilling. Kanskje Hålogaland teater har betalt. Hva sa du honoraret var?»

«27.000 kroner. Det er hva kildene hevder.»

Ole Jørgens ville, kaukasiske øyne gnistret av nytt liv da han vinket på nærmeste kelner: «Kom med en flaske Fiin gammel portvin. Vi får en dramatiker til bords.»

* * *

Jeg var selvsagt blant de svineheldige som kom inn i journalistikken i slutten av 1960-årene, da redaksjonene fortsatt besto av tenkende bohemer, svirebrødre og natteravner, som leste, dyrket det litterære og fremfor alt hadde en holdning – til faget og til livet. Jeg hadde reddet Kåre fra en ildsprutende finsk elskerinne som forfulgte ham gjennom trykkeriet iført tollekniv, ulveskinnspels og Chanel No 5, og blitt kastet ut av flere hoteller sammen med Ole Jørgen da vi forsøkte å drikke oss fra barskap til barskap, og antallet ledige rom tok slutt. Begge var blant mine mentorer, og det gjaldt ikke bare generell infanteritaktikk og det korrekte forholdet mellom brandy og blandevann i et pjolterglass. Det gjaldt først og fremst holdningen til det frie ord – om man lærte seg å knekke aforismene som smalt som maskingeværsalver over kafebordene. Det er den tanke du ikke tør tenke som gjelder. Ta valget: fisker, journalist eller skapsprenger.

Den underliggende meningen var åpenbar: Enhver publikasjon er som en komposisjon. Man kan skrive om underholdning, kjendiser, kjæledyr og kamomillete. Men journalistikkens egentlige vesen er noe annet og langt mer eksplosivt: det er kritikken – av samfunnets strukturer, makt og maktmennesker. Alltid på de svakeste side. Alltid mot kreftene som forlanger taushet, ensretting og underkastelse, enten de er av politisk, økonomisk eller religiøs art. Ekte journalistikk er alltid opprørsk, samfunnskritisk og potensielt statsfiendtlig – med brodd mot den til enhver tid sittende regjering. I en fri, levende og liberal verden er denne typen journalistikk derfor beskyttet av samfunnets mest sakrosankte grunnsteiner: ytringsfriheten og meningsfriheten. Det er friheter som særlig må vernes, etterleves og æres av alle som lever av å skrive – journalister og forfattere – selv om man personlig skulle være rasende uenig i motpartens meninger. For å si det med Voltaire og hans formidler, historikeren Evelyn Beatrice Hall: «Jeg er uenig i alt du sier, men jeg vil forsvare til min død din rett til å si det.»

* * *

Pressehistorien er fylt av navn som vi andre bare kan drømme om å leve opp til, og som til fulle demonstrerer den kritiske journalistikkens kraft og konsekvenser.

Pioneren Nellie Bly skapte seg allerede i 1880-årene en posisjon i Pittsburgh Herald som forkjemper for en revisjon av samtidens diskriminerende skilsmisselover og en bedring av kvinnelige fabrikkarbeideres kår – før hun vant en evig plass på fagets stjernehimmel da hun undercover i New York World avslørte pleiernes brutalitet og overgrep mot pasientene på Women’s Lunatic Asylum i samme by.

Nellie Bly. Foto: New York Public Library Archives / Wikimedia.

Boken «Ti dager i et galehus» var en åpenbar statsfiendes arbeid, og stilte amerikanske helsemyndigheter i gapestokken – til udelt glede for pasientene. Da hadde hun allerede måttet rømme fra Mexico for å unngå regjeringssjef Porfirio Diaz’ vrede. Nellies synd: Hun hadde meget presist beskrevet generalen som en tyrann og en fiende av det frie ord.

Få år senere, i 1889, gjorde Emile Zola avisoverskriften «J’accuse …!» udødelig da han i en avisartikkel anklaget regjeringen og generalstaben for et antisemittisk justismord gjennom forfalskning av bevis mot den jødiske offiseren Alfred Dreyfus, en skandale som rystet det franske etablissementet i grunnvollene. Den slags oppsetsig statsfiendtlig virksomhet ble ikke tålt. Penneknekten ble dømt til ubetinget fengsel, noe som tvang Zola i øyeblikkelig eksil – og høyst sannsynlig en altfor tidlig død.

Émile Zola. Ukjent fotograf / Wikimedia.

Hans kollega på den andre siden av Kanalen, William Thomas Stead, utviklet samtidig i Pall Mall Gazette tabloidjournalistikken til et våpen mot barneprostitusjon og sosial nød – før han sikkert til manges glede i 1912 gikk under i Titanics forlis.

* * *

Den trykte pressens gullalder fra 1930- til 1990-årene har hundrevis av lysende navn – fra Kurt Tucholsky og Thomas Mann til amerikanerne Dorothy Thompson og Edgar Mowrer, som alle måtte rømme fra Nazi-Tyskland som en følge av kritikk mot Føreren og hans nazidiktatur.

Det samme var tilfellet i Stalins angivelig kommunistiske paradis der terroren gradvis ble altomfattende. Alle som ikke bøyde kne og underkastet seg den ene aksepterte sannhet – Stalins sannhet –, ble nådeløst ryddet av veien, fra poeter som Osip Mandelstam og Vasyl Symonenko til dramatikere og prosaister som Isaac Babel og Dovid Bergelson. I Ukraina alene forsvant 80 prosent av republikkens forfattere i løpet av ti år. Bare 36 av 259 overlevde. Resten ble myrdet eller drept i Gulag.

* * *

Samtidig var Babel og andre informerte blant Sovjetunionens intellektuelle i særlig opprør over et fenomen som skaper et akutt og ubehagelig ekko til vår egen tid: tvangskollektiviseringen som i løpet av to-tre år tok livet av flere millioner bønder i Ukraina og andre av Sovjetunionens korndistrikter. Mens de litterære koryfeene i Moskva gasset seg med champagne og kaviar, herjet sultedøden på slettene langs Dnjepr.

Den første reportasjen om sultkatastrofen hadde nådd Vesten i 1931, og var produsert av den uredde walisiske journalisten Gareth Jones. Han besøkte Ukraina på nytt i 1932, og publiserte i mars året etter nye og rystende øyenvitneskildringer – med støtte av Malcolm Muggeridge i avisen Manchester Guardian.

Gareth Jones. Foto: People of Truth / Wikimedia.

«Det er umulig å beskrive landsbyenes melankoli», skrev Muggeridge i en av reportasjene som ble smuglet ut med ambassadens kurerpost. «Atmosfæren er totalt nedstemt, bygningene forfaller, og en følelse av håpløshet preger alle. Det skyldes ikke bare at befolkningen, billedlig talt, er revet opp med røttene. Klassekampen har vært drevet med høy intensitet i Nordre Kaukasus av proletariatet, det vil si KGB og Den røde hær. Folkets fiender blant bøndene er effektivt utryddet, noe som ene og alene skyldes at de forsøkte å gjemme unna litt korn for å overleve vinteren. Resultatet er synlig overalt: Landskapet er forvandlet til villmark, åkrene er overgrodd med ugress, kyrne er slaktet, folket sulter, ingen hester finnes til pløying, og transport og såkorn for neste år mangler fullstendig. Det verste med klassekampen er at den aldri stopper. Først blir noen få isolerte kulakker skutt eller sendt i eksil, deretter grupper av bønder, så hele landsbyer. Mange steder ser ut til å være helt forlatt.»

* * *

Skildringen av titusener av drepte under brutale og umenneskelige forhold ble allerede 31. mars 1933 skarpt imøtegått av New York Times’ korrespondent i Moskva, Walter Duranty, som var Stalins omgangsvenn og skjødehund. Gareth Jones ble anklaget for regelrett løgn.

«Enhver rapport om hungersnød i Russland i dag representerer en kraftig overdrivelse eller ondsinnet propaganda», skrev Duranty. «Det som er korrekt, er at matmangelen, som har berørt hele befolkningen, har tatt mange liv, spesielt i de kornproduserende provinsene i Ukraina, Kaukasus og Volga-regionen.»

Walter Duranty. Foto: The Literary Digest History of the War / Wikimedia.

Durantys artikler var klassiske eksempler på det vi i dag ville kalle fake news, men Stalin oppnådde hensikten. De som forsøkte å skrive sannferdig om sultkatastrofen, ble stemplet som konspirasjonsteoretikere og ondsinnede fiender av den sovjetiske stat. Da New York Times og en rekke andre ledende aviser omsider endret kurs, var 5–10 millioner ukrainere og russere blitt drept. Det skyldtes ikke tørke eller andre naturfenomener, som løgnerne i Kreml insinuerte. Tragedien var menneskeskapt og skyldtes politiske vedtak i kommunistpartiet, som i femårsplanen av 1929 besluttet å kollektivisere jordbruket med tvang. Dyrkbar jord, gårder, avlinger og buskap skulle som et ledd i industrialiseringen fratas bøndene og underlegges nye statseide kollektivbruk i mammut-størrelse. Dersom jordbrukerne motsatte seg konfiskering, skulle de – ifølge Stalin – utryddes som klasse.

«Ved bruk av hensynsløse metoder og harde økonomiske tiltak ble de store jordbruksdistriktene kollektivisert før 1932 var omme», skrev Robert Conquest i verket «The Great Terror». «Resultatet ble en grusom hungersnød. Det fantes korn, men bøndene ble robbet til siste kilo. Som sovjetiske kilder nå fastslår, ble sultkatastrofen bevisst utløst av Stalin, som fulgte en nøye plan. Hovedangrepet ble satt inn mot Ukrainas bønder og skolerte befolkning. Faktum er at aksjonen best kan sammenlignes med ødeleggelsene som fulgte i Djengis Khan og andre despoters fotspor. Nye kilder beregner antall døde til 10 millioner, like mange som ble drept i skyttergravene under første verdenskrig.»

Da Duranty kom hjem til USA i 1934, ble han hyllet som en mediestjerne på hotell Waldorf Astoria og fikk beholde sin Pulitzerpris. Jones ble året etter kidnappet og myrdet av Stalins bødler under en reportasjereise i Mongolia.

* * *

Jeg kom på disse brokkene av pressens historie da jeg leste redaktør Hans Rustads kommentar til VGs dekning av bruduljene i nettavisen Resett. I en ellers velskrevet og detaljert gjennomgang av saken hadde mine gamle kolleger fra Akersgata formulert en kuriøs konklusjon: «Resetts kollaps er et bevis for at folk ikke vil ha en høyreorientert avis.»

Jeg tror de fleste av oss som har forsøkt å leve av talent og hardt arbeid, vet at det ikke finnes noe vanskeligere marked å slå gjennom i enn medie- og kulturmarkedet, uansett uttrykksform: malerier, skulpturer, musikk, bøker, noveller og artikler. De som tror at finansbransjen, oljemarkedet eller matvare- og klesbutikker er preget av beinhard konkurranse, burde forsøke seg på norsk kulturliv, som er absolutt nådeløst, provinsielt og regjert av en klikk likesinnede kompiser som utdeler offentlige stipendier til hverandre og lyskespark til resten.

Det samme gjelder norsk presse, der venstresidens kameraderi er av samme art som i en trotskistisk variant av Cosa Nostra. Av en avsindig sum på 445 millioner kroner i direkte statsstøtte i 2021 mottok partiet Rødts støtteorgan Klassekampen massive 42 millioner, mens Arbeiderpartiets to konkursbo, Dagsavisen i Oslo (tidligere Arbeiderbladet) og Bergensavisen (tidligere Bergens Arbeiderblad) ble holdt kunstig i live med 35 millioner kroner til hver. Til og med bøndenes organ Nationen fikk 21 millioner i kunstig gjødsel, mens Fiskeribladet, som eies av Dagens Næringsliv og den enormt velstående og innflytelsesrike interesseorganisasjonen Norges Råfisklag, ble gitt 12 millioner til fortsatt rabiat kamp mot industrialisering og modernisering av Nord-Norge.

«Det er enormt mye av pressestøtten som går til aviser som foretrekker den regjeringen eller det stortingsflertallet vi har, og som vil sette et mindre kritisk søkelys på partiene på venstresiden enn de gjør på partiene på borgerlig side», skrev Kristin Clemet i en kommentar i bladet Kampanje. «Grunnen til at dette skjer, er at pressestøtte gis etter et ‘mye får mer-prinsipp’. Det vil i at den kan virke konserverende og gjøre det vanskelig for nykommere å etablere seg.»

Hvis man – som VG – skal felle en dom over Resetts problemer ved hjelp av lesertall, må perspektivet utvides radikalt – siden Resett ikke var blant de mediene som ble funnet støtteverdige. Ble for eksempel pressestøtten fjernet fra Arbeiderpartiets, Senterpartiets, SVs og Rødts støtteorganer, ville verken Klassekampen, Dagsavisen, Bergensavisen, Nationen eller Fiskeribladet ha overlevd – i alle fall ikke i dagens format. Om NRK mistet direktebevilgningen på 6,35 milliarder kroner, ville plutselig flere tusen andre raddisser blitt tvunget ut i ærlig arbeid.

Ville VG like nonsjalant ha fastslått at leserne ikke lenger ville ha venstrevridde aviser eller en statskanal, som alltid jatter med de sittende regjeringer og snur kappen etter tidens vinder?

Eller for å ta de mest slående tallene av alle: I min tid i Akersgata i 1980- og 1990-årene solgte VG på gode dager 350.000 aviser, mens Dagbladet var oppe i 220.000. Begge har opplevd et totalt sammenbrudd. Ryktene sier at VG enkelte dager er helt ned i 50.000, mens Dagbladet er utradert og selger under 20.000 og knapt har fast ansatte redaksjonelle medarbeidere på lønningslisten. Det er en total katastrofe som i realiteten betyr at leserne har vendt ryggen til norgeshistoriens to mest suksessrike produkter og ikke lenger vil betale 30 kroner for onaniråd til 14-åringer, innsyn i influenseres klesskap og puppebilder fra Love Island.

Hvis leserne skal brukes som mål for å vurdere nyskapningen Resetts forsøk på å overleve siden 2017, mot innbitt motstand, og VG og Dagbladets bunnløse fall, er det neppe tvil om hvem som er på vei mot undergangen: Det er de store avisenes papirutgaver, som sannsynligvis vil forsvinne i løpet av få år.

* * *

Problemet stikker naturligvis mye dypere enn en elementær analyse av tall som den ovenstående. I virkeligheten dreier det seg om noe helt annet: en akutt krise for det frie ord, for fri tenkning og for frie meninger – alt det vi i det liberale Vesten i 1960-årene tok som en selvfølge.

Forklaringene er mange: oljerikdommens søvndyssende effekt, fri innvandring fra totalitære religiøse kulturer uten krav til immigrantene, generell sekularisering, skolens og universitetenes svik mot nasjonalstaten og toneangivende Oslo-kretsers ønske om å gjøre Norge til en humanitær stormakt og seg selv til internasjonale politiske megastjerner med påfølgende vraking av all realpolitikk. Oljepengene har gjort det mulig for den nye dydseliten å vende tilbake til 1940-tallets katastrofale brobyggingspolitikk, der ingen moralske valg ble gjort mellom godt og vondt, folkestyre og diktatur – og Norge gikk foran til hoderystende latter fra realpolitikkens mestere. Det holdt til valutaen fra krigsseilernes innsats var brukt opp, og USA første gang reddet oss fra politikernes egosentriske galskap med milliarder av kroner i Marshall-hjelp.

Siden da er et kompliserende element kommet til: elektronisk nyhetsformidling og kommunikasjon. Jeg husker godt vår naivistiske tro på at Google ville gi alle et leksikon på innerlomma, og Facebook bryte ned grenser og umuliggjøre diktatur og undertrykking. Ingen så at de nye mediene kom med et underliggende faustiansk avtaleverk, straks de samvittighetsløse operatørene på toppen skjønte verdien av en kommersialisering. Google, Facebook, Twitter, Amazon, Tiktok, Snapchat og hva alle heter ble ikke globale foretak med en eventyrlig evne til å tjene penger fordi de var flinke og velskrivende forsvarere av kultur og det frie ord. De gjorde det ved å knuse det økonomiske fundamentet for den tradisjonelle pressen – først papiravisene, så forleggerne, så kommersielt fjernsyn og etter hvert alle andre, som levde av annonseinntekter. Fra å svømme i cash ble de store mediehusene på få år forvandlet til betlere.

Forskyvningen av det økonomiske tyngdepunktet til en håndfull dimwits – hvem ville i utgangspunktet ha kjøpt en bruktbil av Jeff Bezos eller Mark Zuckerberg? – er bare en del av trusselbildet. Den andre siden er mye verre og leder rett til «1984» og det totalitære: elektroniske nyhets- og kunnskapsformidlere som Facebook, Google og resten av edderkoppene, er perfekte instrumenter for global sensur av politisk ukorrekte meninger.

* * *

Dette er ikke en konspirasjonsteori, men en hard og ubehagelig realitet som etter hvert kan dokumenteres med en rekke rystende eksempler: Alle forsvarere av det frie ord som hevdet at covid-viruset slapp ut etter et uhell ved Wuhan-laboratoriet i Kina høsten 2019, ble av en håndfull vitenskapsmenn med udeklarerte egeninteresser i et opprop stemplet som konspirasjonsteoretikere og statsfiendtlige høyreekstremister. New York Times og Durantys kampanje mot Gareth Jones og hans modige meningsfeller i 1933 ble rene søndagsskoledebatten mot effekten av ett velplassert leserbrev med støtte av Big Tech og Big Pharma – og medløpere uten ryggrad i akademia. Med få unntak ble den såkalt frie pressen i hele verden brakt til umiddelbar taushet, inkludert i Norge. De elektroniske gigantene sensurerte kritikk av Kina. I de neste 18 månedene, mens millioner døde og verden var i panikk, ble det knapt ytret et kritisk ord om kommunismens nye paradis. Skamløse redaktører brukte ikke en krone på kritiske undersøkelser av den største medisinske katastrofen i vår tid.

For halvannen uke siden – den 18. juni 2022 – krøp Kinas største apologet til korset. Daily Mail, en av de få avisene som har opptrådt rakrygget, meldte at WHO-sjefen Tedros Adhanon Ghebreyesus omsider «hadde erkjent overfor en sentral europeisk politiker at den mest sannsynlige forklaringen var et katastrofalt uhell på Wuhan-laboratoriet.»

Foto: Naohiko Hatta / Pool via AP / NTB.

Da hadde dødstallene for pandemien passert 18 millioner, uten at noen var blitt stilt til ansvar. Det dreier seg om historiens største og mest pinlige presseskandale, og en folkevandring må komme: av forskere med lommene fylt av kinesisk cash, og av redaktører som må erkjenne at de ikke har baller eller ballast til å ivareta folks interesser – mot elitens maktmidler.

* * *

Russiagate er selvsagt et tilsvarende eksempel. For å underminere den lovlig valgte presidenten i USA, konstruerte og betalte Det demokratiske partiet og Hillary Clinton ved hjelp sympatisører i FBI og CIA en sammensvergelse som i korthet sa at Trump hadde begått høyforræderi og opptrådte som agent for Putins Russland. Det hadde vært århundrets politiske skandale og ville ha ledet presidenten til skafottet om påstanden hadde vært sann.

Store deler av verdenspressen lot seg igjen forlede, og hamret løs på Trump dag ut og dag inn – etter hvert som påvirkningsagentene i Washington-eliten lot godbitene dryppe ut gjennom ulike kanaler. Da spesialetterforsker Robert Mueller etter 22 måneders etterforskning la fram sin rapport våren 2019, ramlet bunnen fullstendig ut av saken. Det fantes ikke fnugg av bevis for påstanden om høyforræderi, at Trump hadde samarbeidet med russerne. Det hele var ren diktning, pønsket ut og iverksatt på det demokratiske partiets bakværelse, i samarbeid med sentrale folk i FBI og CIA, noe som løftet saken til grensen av et forsøk på statskupp.

Ikke ett massemedium som hadde formidlet de systematiske løgnene i nesten tre år, gjorde et forsøk på å beklage at de ødela Trumps virke som president, og de gikk selvsagt heller ikke etter byråkratene, journalistene og etterforskerne som hadde sveket sine egne og pressefrihetens prinsipper.

* * *

Et nytt valg var nemlig i gang, og det gjaldt å få Trump ut og demokratenes kandidat Joe Biden inn. Det hele syntes å gå bra inntil en datamaskin tilhørende Bidens depraverte sønn Hunter ble kjent for offentligheten – gjennom skandaleoppslag i New York Post om narkotikamisbruk, seksuelle utskeielser og hemningsløse forsøk på å omsette den tidligere visepresidentens navn og posisjon til hard cash, blant annet fra Kina og Ukraina.

Motaksjonen kom øyeblikkelig. Mer enn 50 tidligere høyere etterretningsoffiserer påsto i kjempeoppslag i media at det dreide seg om et nytt forsøk på russisk innblanding i valgkampen, noe som igjen gjorde at Biden kunne stemple anklagene mot Hunter og resten av familien som løgn. Denne enkeltstående saken gjorde antakelig mer enn noe annet at Biden med et nødrop kom seg gjennom valgkampen og inn i Det hvite hus – til tross for at hvert ord om den fatale datamaskinen var sant. Det vet vi først i dag, da selv Bidens mest forblindede tilhengere har innrømmet at New York Post hadde rett og at Washington-elitens ultimate insider bak fasaden var et halvsenilt partiprodukt i klørne på det demokratiske partiets ytterste venstre fløy med en dysfunksjonell familie og fullstendig uegnet som leder av verdens førende liberale stat. Selv VG, som hyllet Joe Biden som en politiker av Roosevelts format med en moderne New Deal på programmet, må vel i dag innse at de ble lurt. Alle som frykter utfallet av Russlands blodige overfall på Ukraina, kan bare håpe at Biden og Obamas kreaturer med utenriksminister Blinken og forsvarsminister Austin i spissen, som fyller Det hvite hus og departementene, blir fjernet før det er for seint.

* * *

Den pågående utmattelseskrigen i Sentral-Europa er samtidig vår tids største og mest akutte utfordring. Vi må alle beundre og støtte nasjonalstaten Ukrainas heroiske kamp for selvstendighet, og samtidig forstå hva nasjonalstaten betyr for et folks vilje til å slåss for friheten og verdiene de tror på.

Samtidig må massemedia, som er propagandistenes første mål i kampen om sinnene og virkelighetsoppfatningen, stå oppreist, bruke det frie ord og sørge for at en sann forståelse når ut til publikum – først og fremst i Europa, som før vi aner det, kan bli involvert i en kamp på liv og død.

Den som virkelig lytter til det som blir sagt, vil i det siste ha hørt en klar endring i budskapet. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som i en periode ble dyttet i bakgrunnen, kjøres nå fram på nytt for å fortelle folk at vi må forberede oss på en lang krig, en krig som kan vare i mange år.

De triumferende meldingene for noen uker siden om at Ukraina var i ferd med å vinne, gjorde at EU-sjef Ursula von der Leyen, president Emmanuel Macron og Boris Johnson ville ha podiet for seg selv. Nå har Russland og Putin endret taktikk, og konsentrert styrkene i Donbass, der de for første gang siden annen verdenskrig kjører en langsiktig og systematisk «war of attrition», som relativt presist kan oversettes som en utmattelseskrig. Det betyr at de bruker missiler og langtrekkende artilleri – som under utbruddet fra Leningrad i 1944 og angrepet på Berlin i 1945 – med sikte på å smadre og male i stykker motpartens våpen og motstandsvilje. Det går langsomt, men de begrenser egen risiko og påfører den ukrainske hær tap som etter hvert vil bli uholdbare, uansett personlig tapperhet og offervilje. Allerede nå mener amerikanske etterretningskilder at ukrainerne mister 100 til 200 mann hver eneste dag og hittil har mer enn 70.000 menn og kvinner på tapslistene.

«Russerne kan forfølge denne taktikken meget lenge», sier den amerikanske militæranalytikeren David Goldman. «Men for ukrainerne er situasjonen uholdbar. De er underlegne i langtrekkende artilleri i størrelsesorden 40 til 15 mot 1, og det er derfor de appellerer om hjelp. Problemet er at tilførselslinjene til Donbass går gjennom åpent terreng som russerne lett kan dominere med missiler og fly. Hvorfor artilleri og andre våpen ikke ble utplassert av vestlige støttespillere for lenge siden, er et åpent spørsmål.»

* * *

Goldman er en høyt respektert og anerkjent kritiker, uredd og direkte. Om den såkalte gjenopplivingen og samholdet i NATO og EU sier han følgende:

«I 1990 var Tysklands hær en av Europas beste, med 1,2 millioner soldater og 1000 avanserte stridsvogner. Da hadde ikke Finland og Sverige bruk for NATO-medlemskap. Men da landkrigen i Ukraina brøt ut i februar 2022, kunne tyskerne kanskje mobilisere et par hundre tusen mann, noen få tanks og en håndfull jetfly. Den franske hæren så bedre ut på papiret, men kilder i Pentagon sier at de hadde ammunisjon til kun en ukes krig. Stridsevnen var forfalt i jakten på utopiske politiske mål. NATO hadde brukt 30 år på å gjøre organisasjonen til en velferdsklubb som ikke kunne forsvare noen av sine nye medlemmer i øst. Alle var i panikk og kom stormende for å gjemme seg under skjørtene til USA (i håp om at Artikkel 5 ble tatt i bruk).»

Det er den militære virkeligheten som en fri presse snart må begynne å beskrive. Hele NATOs forsvar var siden Murens fall blitt nedbygd. I Norden var situasjonen like ille. Sverige hadde i praksis lagt ned militærvesenet. Vi hadde et beskjedent antall bataljoner med utrangerte stridsvogner og artilleri og noen få fregatter, som på grunn av et strengt HMS-regelverk og mangel på driftsbudsjetter, knapt var å se nord for Tromsø. Vi hadde sovet, mens politikerne trodde verden var grunnleggende endret, nasjonalstaten opphevet og at FN, EU og NATO ville ta seg av resten.

* * *

Realpolitiske vurderinger var erstattet av en tynt vitenskapelig begrunnet undergangsfantasi, pisket fram av en fullstendig kritikkløs presse og adoptert av den nye politiske og økonomiske eliten: I stedet for skrittvise reformer med basis i økonomisk og industriell bærekraft skulle et grønt skifte gjennomføres autoritært og lynhurtig, noe som ville medføre en politisk, sosial og økonomisk revolusjon med følger som få – om noen – hadde gjennomtenkt. En lenge spådd, men likevel uventet krig og en manglende satsing på velferdssamfunnets viktigste fundament, energisikkerhet, har på få uker tid fått ubehagelige følger: en priseksplosjon på nødvendighetsartikler med tilhørende inflasjon. Mange spår matvarekøer til vinteren.

I denne situasjonen står den nye politikkens arkitekter i EU fram – ikke med bønn om tilgivelse – men med stadig høyere og mer desperate rop om en tempo-økning, støttet av undergangsfantastenes mekanikere som Norsk Klimastiftelses redaktør Anders Bjartnes: «Løsningen er at det grønne skiftet må gå mye fortere.»

Det er selvsagt rene løgner, skrevet i forsvar for en serie politiske feilgrep og hastverksbeslutninger som er i ferd med å drive verden mot kanten av stupet. Løsningen er selvsagt ikke å kaste nye milliarder ut gjennom vinduet på prosjekter som aldri kan bli lønnsomme, og slett ikke vil redde verden fra en postulert undergang. Løsningen er å stenge pengekranen, ta to skritt tilbake og tenke nøye gjennom rasjonelle tiltak som med folkets støtte kan gjennomføres i et rasjonelt tempo. Norge må kartlegge og ta ut alt vi har av olje og gass i undergrunnen.

Samtidig gjelder det å lytte til personer som den svenske professor Lennart Bengtsson, mangeårig sjef for det prestisjetunge Max Planck-instituttet i Berlin, som til den tyske avisen Die Welt sier: «Verden har ingen klimakrise. Langt færre dør av ekstremvær enn før i tiden, og verdens matproduksjon øker.»

I sum: Vi er i en landkrig i Europa som når som helst kan utvikle seg til en total krig. USAs ledes av en svekket president, som skandaliserte Vesten i Afghanistan, nesten har gitt de livsfarlige mullahene i Iran atombomben og nå synes å være ute av stand til å håndtere Putins overfall på Ukraina og Kinas systematiske og langsiktige ekspansjon. Norge og alle andre land i Europa, spesielt Tyskland, har forsømt forsvaret, og pressen latterliggjorde Trump da han forsøkte å fortelle tyskerne at de fulgte en feil kurs og måtte betale mer til NATO. Overfor Israel, det eneste demokrati i Midtøsten, forfølger vi en helt absurd og amoralsk politikk, og satsingen på 40–50 milliarder i u-hjelp har antakelig større betydning for det norske konsulentkorpset enn for mottakerne.

* * *

Pressen og politikerne vil ha det til at kritikk mot denne utviklingen er ensbetydende med høyreorientert statsfiendtlighet, et begrep som ble lansert av PST i vinter og nå brukes av det politiske politiet og etterretningstjenesten i alle vestlige land – og derfor høyst sannsynlig er formulert av en av det demokratiske partiets statsfinansierte tenketanker i Washington D.C. – kanskje de samme som plottet statskupp sammen med Hillary Clintons medløpere.

Vi aldrende tilhengere av det frie ord ser og analyserer situasjonen helt annerledes, basert på det som har skjedd de siste fem–seks årene. Den virkelige trusselen kommer fra tidens nye totalitære ideer, båret fram av en ny politisk elite i Gucci og Armani, som flyr privat jet og bor på femstjerners hoteller, støttet av cash som stinker av autoritære politiske og religiøse dogmer og doneres av ansiktsløse byråkrater i Mao-uniform eller kaftan, med Big Techs teknokrater snikende i bakgrunnen.

Høyresiden i dag er en oppkonstruert trussel mot det frie ord for å stanse legitim debatt om innvandring, det grønne skiftet, flytende kjønn, politisk islam, uhemmet globalisering og en lang rekke andre avsindige ideologiske fenomener som fra tid til annen bryter ut som steppebranner i akademiske miljøer med for mange dåsemikler i lærerkorpset. Det er tvert imot sammensmeltingen av venstresidens hunger mot det autoritære og undergangen koblet til Big Techs sensurmuligheter som er vår tids største trussel mot folkestyret og fri debatt.

Kan hende mye slokkes av seg selv. I mellomtiden får vi andre jobbe for å bremse det absurde grønne skiftet, gjenreise urbanisering og byliv, arbeide for fred i verden og utrydde fattigdom og nød i Afrika og andre steder. La oss samtidig bygge opp vårt forsvar, basert på nasjonalstaten, og sikre at USA og NATO er i stand til å komme oss til hjelp etter Artikkel 5 i Nato-traktaten, og at det sitter en president i Det hvite hus som forstår verdien av å forsvare de ytterste vegetasjonsløse knausene i Varanger. La oss deretter løse luksusproblemene som den nye eliten påstår haster mer enn noensinne.

* * *

Jeg vet hva mine venner Kåre Kivijærvi og Ole Jørgen Lehmann ville ha sagt. «Det grønne skiftet?» ville da ha knegget. «Tilbake til steinalderen. Det er problemet med nordmenn. De tror på hva som helst bare det kommer fra en person som påstår han har autoritet. De må snart begynne å tenke selv.»

Nyttår 1973 begynte kaldt, og jeg satt på Vest-Finnmark Arbeiderblads kontor i Strandgata med skjerf og støvletter. Min gamle Morris 1100 hadde rusthull i dørken og startet aldri uten trusler og bannskap i en halvtime.

Utpå formiddagen ringte telefonen. Jeg hørte at det var Kåre, og han var uvanlig spak.

«Du må låne meg 32,50», sa han.

«Ikke faen», svarte jeg. «Jeg er aspirant og får 9000 per år, mens du er en berømt fotograf og tjener penger som gress. Da jeg kjørte deg og Ole Jørgen hjem for nøyaktig åtte dager siden, hadde jeg lagt ut for åtte flasker Koskenkorva, to flasker 60 % sprit og to Monopol. Du kalte det julebrennevin, og jeg trodde Magnar var med.»

«Eksakt. Det er åtte dager. Det er derfor du må låne meg 32,50. Jeg må ha en halv Monopol. Jeg har litt vondt i hodet.»

Jeg var redaksjonens ovnsgutt, måket fram rustvraket og kom meg til Polet. Da jeg avleverte posen i porten, fremførte Ole Jørgen en kosakkdans på trappen.

«Det er håp for deg», skrek han. «Du bist ein Mensch. Du forstår det frie ord».

Av grunner jeg ikke vil komme inn på, har jeg aldri glemt disse januardagene. Ole kalte meg en Mensch, og i trappen bak så jeg den finske dramadronningen. Hun hadde børstet håret, og viftet med tollekniven.

* * *

Ikke spør meg hvorfor jeg som gammel journalist har valgt å jobbe for Document.no. Redaksjonen er på et glitrende høyt nivå, alle jobber som faen, og de forsvarer det frie ord. Det er organer som Document som vil bli redningen den dagen statsstøtten faller bort, papiravisene begår kollektivt selvmord fordi de har glemt formålsparagrafen, elektronikken og sensuren overtar og alle undres over hvor det frie ord ble av.

Bare spør meg. Da Kåres finske urkvinne kastet ulveskinnspelsen og bare hadde Chanel No 5 igjen, måtte selv trykkerne stanse pressen. Voi vittu!! Saatana perkele! Det var ord, de kom fort, og de var absolutt frie.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!