Her følger tredje og siste del av mitt oppgjør med lærebøkene i samfunnsfag som brukes i den norske skolen, der jeg ønsker å belyse den åpenbare politiske vridningen som finnes i disse.

For en kort fremstilling av de viktigste funnene, bl.a. ned til oppsummering. Om du ønsker å lese de tidligere innleggene, finnes de her:

 Del 1:  https://www.document.no/2022/06/11/et-oppgjor-med-laerebokene-i-samfunnsfag/

 Del 2:  https://www.document.no/2022/06/20/forakten-for-egen-historie/

 

«Norge er en flere tusen år gammel teoretisk konstruksjon»

 

En gjennomgående tendens i lærebøkene er den konstante problematiseringen av norsk identitet. Et veldig tydelig og godt eksempel på dette er læreboken «Streif». I en ganske bisarr seksjon av kapittelet om innvandring dukker følgende innlegg opp som et tilsynelatende pinlig forsøk på å fremstille lærestoffet på en hipp og ungdommelig måte:

«Hvitinger vil gjerne tro at norsk kultur ble skapt av Gud og spredt til Norge gjennom pipa på en stue i Lom der Espen Askeladd og Peer Gynt satt og rørte i en gryte. Sorry, norsk kultur oppstod i møte med fremmede kulturer, og desto flere impulser den utsettes for, jo mer mangfoldig blir den. Norsk kultur er heller ikke enestående på noe vis. Jeg var sammen med en dame en gang som var i fjern slekt med Djengis Khan. Satt opp mot Khan blir Hårfagre bare en liten bleik fis.»

Innlegget fortsetter: «Norske blekansikter må slutte å kalle folk som er født og oppvokst her for «våre nye landsmenn», «andregenerasjonsinnvandrere» osv. Alle som føler seg norske i hjertet, har like stor rett til å kalle seg norsking som de som kan spore slekta tilbake til Harald Hårfagre.»

Det er mildt sagt vanskelig å forestille seg at noen annen kultur enn den norske kunne blitt latterliggjort på samme måte i en norsk lærebok. Nedsettende begrep som «blekansikt» eller «hviting» blir brukt i humoristisk hensikt, noe som er vanskelig å forestille seg kunne blitt gjort med andre nedsettende etniske slanguttrykk om ikke-norske.

Læreboken «Zoom» bruker tid på å påpeke at mye av det vi i dag forbinder med norsk kultur, har sitt opphav fra andre land. Det påstås også følgende: «Tanken om at Europa har bestått av kristne, etnisk hvite innbyggere som snakket språk fra samme språkfamilie, har aldri vært riktig.» Dette nevnes i en ganske underlig kontekst, og en kan spørre seg hva som i det hele tatt er motivasjonen for å komme med denne påstanden. Forfatteren føler også behov for å påpeke at «samer er ikke etnisk hvite». Videre nevnes det en rekke ting som gjerne forbindes med det å være «typisk norsk», men som faktisk ikke er det. Dette er noe som forekommer i de fleste lærebøkene. «Matriks 9S» forsøker i samme spor med delegitimering av norsk historie. Her fremstilles det som om innføringen av flerkulturelle samfunn på 1970-tallet ikke var noe brudd, men at Norge var et flerkulturelt samfunn også før dette. Det påstås at det heller ikke eksisterte noen «norsk kultur» før dette, men at det også da var store kulturelle forskjeller. Læreboken «Streif» sier det så enkelt: «Norge er en flere tusen år gammel teoretisk konstruksjon».

«Makt og Menneske 8» forsøker å endre på oppfatningen av begrepet nordmann. Fellestrekk som tidligere ble sett på som en naturlig del av det å være norsk, er nå ikke så viktig: «Mange av elevene i grunnskolen i Oslo har et annet navn, et annet hjemmespråk, en annen religion og en annen hudfarge enn det som har vært vanlig for nordmenn tidligere.»

I skarp kontrast til hvordan norsk kultur blir bagatellisert og fremstilt som noe man ikke trenger å være så stolt av, gjør mange av lærebøkene det tydelig at innvandrere skal være stolt av sitt opphav. I «Matriks 8S» brukes det f.eks. en side på å fortelle om hvor viktig den somaliske identiteten til en skolejente har vært for henne gjennom oppveksten. Det hele gis en tydelig positiv vinkling, og moralen virker åpenbar: Det er viktig å være stolt av sin kultur. Dobbeltstandarden i dette kommer til syne allerede på neste side, hvor Hitler dukker opp som skrekkeksempel på stolthet av sitt eget opphav – om man er hvit, så klart. Videre fremstilles en blond kvinne i et bildeeksempel som «falsk, pen og lykkelig på tv».

Lærebokforfatterne virker veldig opptatt av å påpeke hva som ikke er norsk, antakelig for å forhindre utenforskap og sørge for at begrepet ikke skal ekskludere noen. Det tradisjonelt norske må vike og erstattes til fordel for det nye, store «vi». Spørsmålet blir jo da hva det vil si å være norsk. Alt forfatterne lykkes med, er å gjøre begrepet «norsk» innholdsløst og meningsløst. Begrepet skal tydeligvis romme alle andre kulturer, religioner og etnisiteter. Er det så galt å si at det er forskjell på å være norsk og f. eks. pakistansk, uten at dette skal være oppfattet som problematisk?

Lærebøkene forsøker på en og samme tid å definere alle innbyggere som «norske», samtidig som man ikke skal gjøre noen forsøk på å assimilere innvandrere til å «bli norsk». «Matriks 9S» er tydelig på dette: «Mindretallet i et samfunn skal kunne beholde eget språk og egne tradisjoner», et synspunkt som også går igjen i resten av lærebøkene. Det er en intellektuell spagat uten like. Det kunne vært interessant å vite hva lærebokforfatterne faktisk mener er norsk. Tanken om at det å være norsk er så enkelt som å være del av et nedarvet fellesskap, dukker ikke opp i én eneste lærebok og ville nok blitt blankt avfeid som rasisme av forfatterne.

Aktivisme som ideal

Enkelte av lærebøkene fremstiller lovstridig aktivisme som ideal til etterfølgelse. I læreverket «Streif» er man helt tydelig på dette, der et innlegg om hvordan «anti-rasister» stanset en demonstrasjon i regi av partiet Demokratene, fremstilles i en triumferende tone. Hvordan denne ble stanset, er det tydeligvis ikke så viktig å skrive noe om, men boken er helt tydelig på at «å stille seg passiv til diskriminering er også en form for diskriminering. Det er viktig å si fra og vise at man ikke aksepterer rasisme.» I «Matriks 8S» fremstilles pressens suksess med å forhindre lovlige utvisninger fra Norge som et «positivt» eksempel på hvordan aktivisme fungerer.

Oppsummering

 Følgende fremstillinger går igjen i de aller fleste lærebøkene, og er toneangivende for lærebøkene som helhet:

• Innvandrere fremstilles alltid med offernarrativ, der nordmenn settes i en overgriperrolle. Motforestillinger mot innvandring avfeies eller ignoreres, og negative konsekvenser blir enten ikke formidlet eller bortforklares med å skylde på rasisme eller økonomiske årsaker. Ofre for innvandrerkriminalitet gis ikke én eneste stemme i noen lærebok.

• Europeere har en eksepsjonelt brutal og blodig historie, og må bære hoveddelen av skylden for at den tredje verden ikke er på samme utviklingsnivå som oss. Ord som massakrer, folkemord og nedslakting brukes når europeere invaderer land, mens formuleringer som «overtakelse» eller «spre seg utover et område» er typisk for ikke-europeiske erobringer.

• Norsk kultur blir dekonstruert til et innholdsløst begrep som skal romme alle slags ulike språk, kulturer og etnisiteter i et forsøk på å skape en kunstig fellesskapsfølelse.

 

I flere av lærebøkene dukker også følgende fremstillinger opp:

• Når betegnelsen «hvit» brukes om mennesker, er dette i en utelukkende negativ kontekst. Hvite europeere tillegges karakteristikker som arrogante, griske og grusomme.

• Den transatlantiske slavehandel var av en helt eksepsjonelt brutal og umenneskelig karakter i forhold til andre former for slaveri i ulike epoker og på ulike steder. Dette påpekes eksplisitt, eller gis uttrykk for implisitt ved å unnlate å nevne andre former for slaveri.

• Aktivisme for å hindre lovlige utsendelser eller lovlige demonstrasjoner er rettferdiggjort så lenge det er for en «god sak».

Dårlig skjult aktivisme

Det er på tide å kvitte seg med den naive forestillingen om den norske skolen som en nøytral og objektiv kunnskapsformidler. Dette gjelder ikke bare fagene samfunnsfag og historie, som jeg i denne kronikkrekken håper jeg har demonstrert, men i samtale med lærere i språkfag virker emnene som svært politisk vinklet også i disse fagene. Jeg er absolutt ikke den første som kritiserer innholdet i norske læreverk, som i beste tilfelle vil resultere i en innrømmelse fra et forlag eller en lærebokforfatter, uten betydningsfulle konsekvenser. Ta lærebokserien «Matriks» for samfunnsfag i ungdomsskolen som eksempel. Denne serien bærer gjennomgående preg av en totalt ensidig fremstilling i enda større grad enn de øvrige bøkene, og inneholder rikelig med eksempler på alle punktene i oppsummeringen ovenfor. Denne serien har vært hyppig brukt i norske skoler helt siden 2006, til tross for at den er sterkt preget av en helt åpenbar politisk agenda enhver nøytral leser vil kunne legge merke til. Noen enkle google-søk vil resultere i bakgrunnsinfo om forfatterne og ytringer på sosiale medier gjort av disse. Aktivismen er så dårlig skjult at det er rett og slett sjokkerende at dette ikke har møtt massiv kritikk tidligere. Det kan virke som man snarere tvert imot som forfattere blir belønnet på bakgrunn av politisk vinkling, da flere av dem med mest åpenbar politisk tilknytning også har blitt med i neste runde av lærebokskriving i forbindelse med Fagfornyelsen i 2020.

Hva kan gjøres?

Personlig har jeg svært liten tro på at det vil komme noen tiltak fra lærere, politikere, forlag eller universitetene som vil føre til en endring tilbake til en balansert og politisk nøytral fremstilling av politiserte emner i den norske skolen. Dette stammer delvis fra egen erfaring med det ekstremt snevre meningsmangfoldet på lærerstudiene, der jeg personlig måtte gjennom en flere år lang kamp med Universitetet i Bergen for til slutt å få opphevet et ugyldig og politisk motivert utestengelsesvedtak. Likevel stammer det først og fremst fra det enkle faktum at skoleverket har fungert slik det nå gjør i mange tiår, og om noe har den politiske vridningen kun blitt mer påfallende med tiden. Det er derfor viktig at foreldre og besteforeldre har et bevisst forhold til hva som faktisk formidles i skolen, og at man gjør hva man kan for å nyansere dette – spesielt i barne- og ungdomsskolealder. Alternativet til dem som har muligheten, er hjemmeundervisning – som ifølge amerikansk forskning helt tydelig fører til f.eks. langt lavere forekomst av psykiske lidelser og høyere grad av karrieremessig suksess for skolebarn. Det er riktignok svært få som benytter seg av denne muligheten i Norge.