Onkel Hans og onkel Anders var allerede gift da jeg ble en del av familien. Hvis jeg noen gang har hatt noen fordommer om homofile, tok det ikke lang tid før Hans og Anders frigjorde meg fra dem. Hans og Anders var som et hvilket som helst gammelt hardtarbeidende par, de hadde vært sammen i snart tretti år og forholdet deres hadde overlevd både kjærlighetens tinder og hverdagens daler.

Da jeg så forholdet deres, skjønte jeg raskt at det var akkurat et slikt forhold jeg drømte om – et likeverdig forhold som var hundre prosent respektfullt, kjærlig og tilgivende. De ville hverandre godt, og jeg så på dem som gode rollemodeller. At de tilfeldigvis var av samme kjønn var en detalj i sammenhengen.

Akkurat der – midt i hverdagen – fant vår første samtale om Pride sted. Ja, sa Anders, selvfølgelig hadde de engasjert seg i homofiles rettigheter allerede på 70-tallet og siden den aller første Pride-festivalen i Stockholm i 1998 hadde de i mange år gjort det til en årlig tradisjon å være med i toget.

Grunnen til engasjementet var enkel: De ville vise at homofil kjærlighet var akkurat som heteroseksuell kjærlighet. Intet mer, intet mindre.

Onkel Anders, som var den mest verbale av de to, forklarte at de hadde vært så lei av de (den gang) så vanlige fordommene om homofil kjærlighet: At det ikke handlet om kjærlighet mellom to mennesker, men om seksualitet, hovedsakelig i form av seksuelle perversiteter. Hans og Anders ville vise omverdenen at deres kjærlighet bare var kjærlighet – det var derfor de gikk i Pride-toget.

Men tidene endret seg. Hans og Anders, som gjennom Pride kun ønsket å få aksept for sin kjærlighet, fikk se Pride-toget vokse til en Pride-uke. Så så de den udramatiske manifestasjonen mot fordommer steg for steg forvandlet til en scene som viste nettopp de seksuelle perversjonene som de selv kjempet så hardt for å motbevise. Hans og Anders ville vise verden at deres kjærlighet var som alle andres kjærlighet – da Pride i stedet ble en populær nytelse der «de normale heterofile» samlet seg for å se på homofile i lærstring, åpenbart utkledde transpersoner og alle slags seksuelle perversiteter fikk Hans og Anders nok. De ignorerte Pride, som Anders beskrev som «et freak show».

Noe sier meg at Hans og Anders er langt fra alene. En annen venn, som er hundre prosent homofil, erklærte nylig at han aldri ville tenke seg å delta i Pride – av samme grunn. Han er homofil, ikke en freak. Derfor deltar han ikke i et freakshow.

Pride virker, jo større arrangementet har blitt, å ha kastet barnet ut med badevannet. Pride handler ikke lenger om å jobbe for aksept av kjærlighet mellom individer av samme kjønn, men fokuserer på å bli en folkelig nytelse der myndigheter og allmennheten kan bevise sine normbrytende verdier og samtidig fråtse i alle slags seksuelle avvik. Pride har blitt forvandlet til en moderne versjon av freakshowet fra århundreskiftet. Den skjeggete kvinnen forblir per se (hvis noen tør å definere begrepet «kvinne»), men prinsippet er det samme: «Kom og se! Kom og føl den forbudte spenningen! Kom og la deg underholde av avvikerne!»

Pride ser ut til å ha gått hele veien rundt nå. Det som begynte som en manifestasjon for å motvirke fordommer om homofiles overseksualitet og perversjoner, har blitt til en manifestasjon som viser overseksualitet og perversjoner. Hvem vinner den? Neppe de «vanlige» homofile – og de er fortsatt majoriteten.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!