Resultatet av det franske parlamentsvalget søndag har skapt en parlamentarisk situasjon som Frankrike aldri har hatt tidligere, der sjansene for å danne en styringsdyktig regjering er dårligere enn noen gang.
For i tiden frem til Macron hadde Frankrike, som de fleste andre vesteuropeiske land, et system der det politiske landskapet i etterkrigstiden var dominert av to store partier som var moderat høyreorientert eller venstreorientert, mens presidentene var republikanere eller sosialister.
Idet disse to fløyene svinner hen, kommer Macron inn på arenaen og skaffer i 2017 sin politiske bevegelse (La Republique en Marche) rent flertall i den franske nasjonalforsamlingen med 308 av 577 mandater, og erstatter dermed den tradisjonelle bipolarismen med én klart dominerende aktør.
Denne gangen er alt annerledes. Macrons bevegelse, som nå heter Ensemble (Sammen), får kun 245 av de 289 representantene som kreves for å danne flertall, og må dermed søke støtte hos andre partier.
Den nest største og tredje største gruppen i nasjonalforsamlingen er imidlertid NUPES, venstrealliansen leder av Jean-Luc Mélenchon, som er mer markant venstreorientert, og Rassemblement National (RN) ledet av Marine Le Pen, som er mer markant høyreorientert.
Disse to har henholdsvis 131 og 89 mandater, men det virker helt umulig for Macron å skaffe Ensemble noe parlamentarisk grunnlag med noen av dem.
Fjerde største parti, republikanerne (LR), ligger nærmere Macron politisk, men har kun 64 mandater. Ensemble trenger 44 for å skaffe seg flertall, men en fraksjon i LR er klart anti-Macron, og der i gården har man allerede gjort det klart at de ikke blir å regne som noe støtteparti.
Dermed har Frankrikes neste regjering dårlige muligheter til å bli beslutnings- og styringsdyktig enn noen tidligere regjering. Det politiske systemet i Frankrike gir ikke desto mindre såpass stor makt til presidenten at Macron neppe blir helt handlingslammet.
Men utsiktene til å gjøre betydelige grep i innenrikspolitikken blir uunngåelig svekket når Ensemble hele tiden må søke støtte, hvilket uunngåelig kommer til en politisk kostnad.
Dermed ligger det an til at Macrons andre presidentperiode, som bare såvidt er begynt, blir en solnedgang av fem års varighet. Macron-æraen sluttet tidlig, konkluderer Paris-korrespondent Martina Meister i Die Welt.
For RN og Marine Le Pen er valget derimot en vitamininnsprøytning, der representasjonen i nasjonalforsamlingen blir mer enn tidoblet. Partiet har også hatt fremgang i vestfranske regioner hvor det normalt står svakt. Kanskje vil Le Pen nå revurdere avgjørelsen om ikke å stille til valg igjen i 2027, skriver Paris-korrespondent Stefano Montefiori i Corriere della Sera.
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!