Dette innlegget er en fortsettelse på kronikkserien “et oppgjør med lærebøkene i samfunnsfag”. I dette innlegget trekker jeg også inn funn fra tidligere forskning og dermed også lærebøker i historie for VGS (historie inngår som en del av samfunnsfag i grunnskolen).
En oppfatning som ofte forfektes i flere studentmiljø er at Vesten bærer en særegen skyld og ansvar for det aller meste som er galt i verden. Men hvorfor har det seg slik at mange unge har en oppfatning av at europeere bærer en særegen skyld for historisk urett? La oss se på hvordan lærebøkene i den norske skolen formidler europeisk historie.
Hvit og europeer som utelukkende negativt
Om det er ett funn leseren bør merke seg, så er det at dersom hvit brukes som en beskrivelse på menneskegruppe, så er dette alltid i en negativ kontekst. For det første er det en påfallende dobbeltmoral at det i mange av samfunnsfagsbøkene forfektes et synspunkt om at det ikke finnes ulike “menneskeraser”, men man kan likevel kategorisere og kritisere hvite uten at forfatterne selv ser hykleriet i dette.
Allerede på barneskolen, i læreboken “Samfunnsfag 7”, blir elevene møtt med grove generaliseringer om hvite europeere. Her fortelles det om hvordan hvite mennesker så på seg selv som det fremste av Guds skaperverk, og at hvite mennesker mente det var Guds vilje at de skulle herske over andre. Hvite mente rett og slett at “de hadde rett til å utnytte naturen og ta det de trengte der de kom, uten å spørre”. Det er helt umulig å tenke seg at noen annen menneskegruppe kunne blitt generalisert på denne måten i lærebøkene uten å møte et hav av rasismeanklager.
Lærebokserien “Matriks” skiller seg også ut. Ulike steder i Matriks 8 dukker denne stereotypiske fremstillingen om den hvite mann opp som som en som kun er ute etter å undertrykke andre: Det påpekes at hvite mente de var andre raser overlegen, at kun hvite menn med god økonomi hadde stemmerett, og dessuten at “den hvite mann tilranet seg retten til å herske”. I neste bok i rekken, Matriks 9, kan vi lese om hvordan hvite kom med Bibelen i hånd og stjal de svartes jord. I Matriks 10 fortsettes trenden: Vi blir igjen påminnet om at kun de hvite fikk stemme, at hvite kontrollerte samfunnets goder og undertrykte svarte, og at de hvite brukte vold mot fredelige (svarte) demonstranter. Det spares heller ikke på kruttet i omtalen av Sør-Afrika, der hvite holdt svarte unna politikken, de hvite undertrykket de svarte, det hvite mindretallet brukte vold mot fredelige demonstranter, hvitt politi drepte svarte skoleelever osv. Det overrasker ikke at grusomhetene uskyldige hvite har blitt utsatt for i Sør-Afrika, f.eks. bølger av drap på hvite bønder, er totalt tiet ihjel i alle lærebøker. Når lærebøkene fremstiller svarte mennesker, er dette alltid i en offerrolle. Når det er snakk om et positivt bidrag, som ulike oppfinnelser, medisiner og infrastruktur, snakker man aldri om hvite mennesker som står bak dette.
De fleste lærebøkene er likevel påpasselig med å unngå betegnelsen “hvit”. Begrepet “europeer” brukes mer eller mindre på tilsvarende måte, så la oss se hvordan europeere generaliseres: I Mennesker i Tid omtales “grusomhet og griskhet” som “typiske europeiske kjennetegn”, og at Vestens velstand og makt er bygget på grov utbytting av andre mennesker. Ved ikke mindre enn 6 anledninger foretar denne boken direkte sammenligninger mellom Europa og den islamske verden, og i alle tilfellene er lærdommen elevene skal hente at Europa var underlegen. Den mest påfallende av disse sammenligningene er når det hevdes at den islamske verden var «utpreget demokratisk» i forhold til Vesten. Boken fortsetter: Europeerne «var i likhet med dyrene overlegne når det gjaldt styrke og raseri, men underlegne på alle andre områder.»
Hatet mot europeisk historie
I likhet med måten innvandrere blir fremstilt på – i en offerrolle, fremstilles europeere ofte som brutale overgripere. Dette gjør seg tydelig i alle epokene fra middelalderen og utover. For eksempel, når lærebøkene bruker begrep som “folkemord”, “nedslaktinger”, “massemord”, “massakrer” o.l. er dette alltid, uten unntak, i referanse til kriger og hendelser der europeere havner i en overgriperrolle, og nesten alltid med muslimer, jøder, amerikansk urbefolkning eller andre ikke-europeiske grupper i en offerrolle. Når lærebøkene skal omtale for eksempel de arabiske erobringene, beskrives dette som om “araberne bredte seg ut over store områder” og lignende formuleringer. Selv mongolenes brutale hærtog unnslipper den typen beskrivelser som europeerne får påklistret. Også i pensum for historiestudenter på universitetet er det en påfallende dobbeltstandard i ordbruken, som Gjert Vestrheim påpeker i hans anmeldelse av Leidulf Melves “Ei verd i endring”: “Stoffutvalget har en tydelig retorisk tendens. Det samme har språkbruken: Mens kristenheten knyttes til “fordommer” og “sjåvinisme”, knyttes islam til “mangfald” og “dialog”. De kristne “invaderte”, mens islam “overtok”. Dette ordvalget er ikke egnet til å opplyse reelle likheter og forskjeller, men til å tåkelegge dem.”
I Læreboken Zoom påpekes det at “europeernes metoder var brutale. Store befolkningsgrupper ble tvangsflyttet, gjort til slaver og regelrett henrettet”. I Matriks 9S legges det ingen skjul på den nakne forakten for europeisk historie, det som vektlegges er at “millioner av mennesker måtte bøte med livet på grunn av europeeres jakt etter rikdom” og at “få europeere krevde stans på den blodige undertrykkingen av innbyggere i koloniene”. Forfatteren skriver også at “europeere var blinde for uretten og grusomhetene fordi de så på mennesker i Afrika og Asia som skitne og ukristelige”, og senere at europeere tenkte på andre mennesker som “rett og slett litt mindre menneskelig enn dem selv”. Ironisk nok, så dukker det opp grove fordommer om hvordan europeere tenker i et kapittel som skal forebygge fordommer. Makt og Menneske 8 åpnes med et offernarrativ om de hvites overgrep mot den amerikanske urbefolkningen, mens i Matriks 8 kan vi lese om hvordan europeere utsatte indianere for “rene utryddelsesaksjoner”. En av oppgavene i denne boken er at man skal holde tale på vegne av afrikanerne til europeiske kolonimakter. I Alle Tiders Historie kan vi lese om hvordan «Europeiske utvandrere utslettet millioner av indianere med vold», en ordlyd som er gjennomgående i bøkene når det gjelder koloniseringen av Amerika. I Makt og Menneske 8 fremstilles Amerika før kolonitiden som et samfunn der de levde i “fred, kjærlighet og sterk harmoni”, der de “hadde alt i stort overflod”, men så kom altså “de hvite” og ødela alt. Dette viser også en ganske så naiv holdning til hvor voldelige stammesamfunn kan være, helt uten hvites innblanding.
Nå vil kanskje noen innvende at det stemmer jo at europeere har stått bak brutale invasjoner og begått overgrep mot urbefolkninger. Dette er så klart hevet over enhver tvil. Problemet med fremstillingene er ikke nødvendigvis at de er feil, men at de beskrives på en måte som absolutt ikke er sammenlignbar med lignende hendelser når ikke-europeiske folkeslag er i en overgriperrolle. Elevene sitter igjen med et inntrykk av at kun europeere har begått slike grusomme overgrep, når dette absolutt ikke er tilfelle.
Slaveri har eksistert i ulike former i så godt som alle sivilisasjoner frem til moderne tid, noe man ikke skulle trodd om man leste de fleste lærebøkene. For ordens skyld ønsker jeg å presisere at det er et merkbart sprik i måten akkurat slaveriet fremstilles på, der et fåtall av lærebøkene setter det hele i en større kontekst, som å framheve andre historiske eksempler på slaveri som f. eks. arabernes slavehandel. De fleste av lærebøkene velger likevel å fremstille slavehandelen fra Afrika til Amerika som helt eksepsjonell, ved å enten ikke nevne andre historiske eksempler på slaveri eller ved å bagatellisere disse. Et eksempel på sistnevnte er hvordan læreboken Tidslinjer fremstiller handelen i det indiske hav, som inkluderte en omfattende slavehandel: “Ei blomstrandre handelsverksemd og ein mangfaldig kontakt mellom menneske på tvers av kulturar, religionar og språk. Med eit uttrykk frå våre dagar kan vi snakke om ein fargerik og fleirkulturell fellesskap”. Det er mildt sagt vanskelig å forestille seg at handelen over Atlanterhavet i slaveriets dager kunne blitt beskrevet på lignende måte i lærebøkene, til tross for at beskrivelsen ovenfor kunne vært brukt om denne hvis man har som mål å fremstille det så positivt vis som overhodet mulig.
Enkelte forfattere gjør hva de kan for å stille den transatlantiske slavehandelen i en helt unik kontekst. Matriks 9S er tydelig på dette, der slaveriet fra 1600-1800 eksplisitt sidestilles med Holocaust som eksempler på eksepsjonelle historiske grusomheter. Legg merke til at selv om boken nevner at slaveriet forekom også andre plasser, var dette altså ikke av samme grad og grusomhet som det europeerne drev på med. Det brukes mange sider på fæle detaljer og grusomme offernarrativ om de afrikanske slavene som ble fraktet til Amerika, og ifølge boken skal så mange som 30 millioner blitt fraktet over Atlanteren, et ekstremt overdrevet antall flere ganger høyere enn noe annet man finner i historielitteraturen om dette emnet. Det er avslørende at elevene i oppgavedelen skal“finne ut om Norge drev med slaver”, men ikke om nordmenn ble tatt til slaver. I Matriks 8S fremstiller forfatterne det som om europeerne fant på slaveriet i tidlig moderne tid: “På 1500-tallet fikk europeerne en idé. De ville frakte folk fra Afrika til Amerika for å arbeide på sukkerplantasjer. Mange afrikanere ble fraktet over Atlanterhavet som slaver, under forferdelige forhold.” Læreboken Delta! slår fast at “Europas kolonitid og slavehandel holdt tilbake resten av verden.” Synspunktet om at Vesten holdt tilbake resten av verden gis uttrykk for også i andre lærebøker, til tross for den enorme teknologiske utvikling kolonitiden faktisk førte til i resten av verden. I læreboken Mennesker I Tid hevdes det at “slavehandelen kaster en mørk skygge over vesten” og som nevnt at vår velstand bygger på “grov utbytting av andre mennesker”. Slavehandelen kaster altså ingen mørk skygge over andre verdensdeler som har bedrevet dette.
Oppsummering
Historiefremstillingen i samtlige lærebøker er gjennomsyret i varierende grader av en vestlig sivilisasjonskritikk, generelt fiendtlige holdninger mot europeisk kultur og i enkelte bøker som Matriks-serien, også anti-hvit rasisme. Elevene sitter igjen med et svært ensidig syn på europeisk historie uansett hvilket læreverk man benytter seg av. Villfarelsen om at hvite europeere har en historie som er preget av en helt særegen brutalitet og umenneskelighet formidles av så godt som alle lærebøkene. Her kunne lærebøkene kontekstualisert utallige andre ikke-europeiske folkegruppers overgrep. Folkemord, slaveri og grov utnyttelse av erobrede staters ressurser er dessverre noe som ikke er ukjent i menneskehetens historie helt uten europeeisk innblanding. Denne konteksten eksisterer altså ikke, og man risikerer at elevene sitter igjen med et ekstremt farget og vridd syn på historien.
Følg med i neste innlegg, der temaet blir hvordan lærebøkene i norske skoler aktivt forsøker å bryte ned norsk identitet.
