Hertuginnen av Cambridge vil hjelpe britiske småbarn. Etter flere møter med viktige mennesker, og med en egen tenketank opprettet, ender det nok med forslag om å kaste mer statlige penger etter problemet.

Kate Middleton has become the first royal to set up a think-tank, the Royal Foundation Centre for Early Childhood.

Hun har innkalt statsråder, byråkrater og akademikere for å diskutere en meningsmåling som viser at de fleste briter ønsker mer fokus på barnas første leveår. Undersøkelsen viste at én av åtte britiske foreldre fant råd om barneoppdragelse fra kjendiser på sosiale medier.

Samtidig har det vært en merkbar økning i antallet barn som møter opp til første skoledag ute av stand til å holde en blyant, mange så å si uten evne til å kommunisere.

Slik det ser ut, vil forslaget til løsning som vanlig bli å kaste mer statlige midler etter problemet, skriver Frank Young i The Spectator.

She isn’t the only one. The Times education commission this week came straight out and asked for lots more cash – even floating the idea of giving every baby a barcode at birth to help the state keep tabs on errant pre-schoolers.

Men er det ikke på tide å plassere ansvaret der det egentlig hører hjemme? Er det ikke foreldrenes ansvar å oppdra barna?

Men det har blitt tabu å stille krav. Man stiller ikke krav lenger, hverken til foreldre eller til elever. Den eneste formen for krav som aksepteres, er krav om mer statlige midler.

Flere britiske mødre velger å bli hjemme med barna lenger, skaper diskusjon

Enkelte av barna møter opp på skolen ute av stand til å si hva de heter. Mange har ikke lært å drikke av glass og spiser kun babymat. Skolen må ansette folk for å skifte bleier på 4 år gamle barn. Ett barn manglet 14 av tennene sine.

Allikevel sier en representant for en veldedig organisasjon til The Times at man ikke skal bebreide foreldrene. Staten må gripe inn:

– We need a new national conversation about parenting and the state’s role in our children’s development.

Men er det ikke bedre å stille krav til foreldrene? Og hvorfor er absolutt alle støtteordninger basert på den forutsetning at noen andre passer barna mens foreldrene går på jobb?

Sist gang myndighetene undersøkte forholdet, fant de ut at forholdet mellom foreldre og barn de første leveårene hadde større innvirkning på barnets utvikling enn rikdom, utdannelse, klasse og alle andre faktorer.

De første årene er kritiske for barns utvikling. De små barna trenger foreldrene sine i denne perioden. Og det går ikke an å nekte for at de trenger sine mødre mest de første årene.

Neuroscience is very clear about the fact that babies need a mother’s love to soothe and calm them: mothers literally build a baby’s brain and in doing so set them up for later life.

Dette er fenomenet den amerikanske forfatteren og psykoanalytikeren Erica Komisar kaller «the uniqueness of mothers».

Dette betyr ikke at far ikke spiller noen rolle. Det er nok bevis for at fars involvering i barneoppdragelse forbedrer de små barnas kognitive evner.

Men man snakker ikke lenger om foreldre, mødre og fedre. Woke-galskapen brer seg ut, og språket forvansker forståelsen og evnen til å gjøre noe med problemet.

Policymakers talk cryptically about the ‘home learning environment’ rather than parents. And that means they think about state interventions and funding formulas rather than giving mothers and fathers the tools to be good at raising children.

Staten hiver milliarder av pund til foreldrene, men krever ingenting tilbake. Og selv om alle undersøkelser viser at britiske foreldre ønsker seg mer tid sammen med barna sine, så brukes pengene på det stikk motsatte: subsidier beregnet på å fjerne barna fra foreldrene.

Nedstengningene i forbindelse med pandemien har forsterket problemet, og de svakeste barna henger lenger etter i utvikling enn noensinne. Men hovedproblemet er uansett at staten bruker enorme summer på å bryte båndene mellom foreldre og barn. Resultatene er skremmende, og vil trolig medføre enorme kostnader for framtidens samfunn.

Vi kan flikke på problemet og opprette så mange kommisjoner og tenketanker vi vil, men det er det daglige livet i en trygg og omsorgsfull familie som skaper trygge barn som kan vokse opp til selvstendige voksne som klarer seg selv.

Å si slike selvinnlysende sannheter er i dagens sinnssyke samfunn i ferd med å bli tabu. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang før at man våger å si det høyt.

Gi barna tilbake til familiene!