Lars Vilks’ død var en ulykke. Skandiamannen skjøt Olof Palme. «Estonia» sank da baugvisiret løsnet. De offisielle forklaringene er der, men stadig flere svensker stiller spørsmål ved dem. Årsaken er enkel: Sverige har blitt et samfunn der alt, fra nyhetsrapportering til myndighetsvedtak, puster politiske verdier. Men er det grunn til å mistro «offentlige sannheter», og hva skjer i så fall med et land der makt og folk føler mistillit til hverandre?

Kunstneren Lars Vilks omkom i en bilulykke 3. oktober 2021. E4 ved Markaryd var fortsatt stengt da de første innleggene på sosiale medier begynte å antyde det som kan oppsummeres slik: «Dette vil myndighetene formørke, det blir som med Palme. De vil la tiden gå og så levere et resultat som sier at det var en ulykke.» Så hva skjedde? Onsdag, mer enn åtte måneder senere, ga Polismyndigheten og Åklagarmyndigheten ut pressemeldinger om at Vilks’ død var en «tragisk ulykke» og at all etterforskning derfor er avsluttet.

Bilen som Lars Vilks og de to politimennene reiste i, var en pansret Range Rover som er blitt beskrevet som «en rullende festning». Den ble bygget for å tåle håndgranatangrep, beskytning og eksplosjoner med opptil 15 kilo eksplosiver.

Den offisielle versjonen er at bilen Vilks reiste i, først brøt protokollen ved å kjøre vekk fra følgebilen i svært høy hastighet, rundt 160 km/t. Da eksploderte et av de spesialdesignede dekkene på det nykontrollerte rullefortet «etter muligens å ha kjørt på noe som var på veien», slik at den spesialtrente sjåføren mistet kontrollen over bilen, som var bygget for å kjøre med punkterte dekk, og bilen har hoppet over et midtrekkverk som var designet for å tåle tunge kjøretøy og frontkollidert med en lastebil som tilfeldigvis passerte. Ingen har sett hendelsen, og politibilen har brent opp. Landets største motorvei var da stengt i mer enn 24 timer på stedet, mens undersøkelser pågikk.

Samme dag som politiet erklærte at Vilks’ død var en ulykke, kunngjorde den svenske journalisten Joakim Lamotte at han sluttet med all journalistisk virksomhet. I en livestream forklarte Lamotte at han i mange år hadde mottatt trusler og blitt utsatt for vold i sin yrkesutøvelse, men at truslene nå også ble rettet mot familien og utviklet seg til noe han kalte «systematisk terror».

Joakim Lamotte turte rett og slett ikke fortsette.

Lamotte sa at han har innlevert hundrevis av politirapporter mot dem som har truet ham og familien hans, men alle anmeldelser har blitt henlagt av politiet, «med vändande post», som Lamotte uttrykker det. Til tross for at gjerningsmennene kunne identifiseres, og til tross for at det forelå skriftlige bevis.

Hvis noe lignende hadde skjedd i et annet land, ville svenske politikere ha kollapset og journalister blitt tatt ut i streik. Men nå skjer det i Sverige, og derfor er det dørgende stille. Det eneste som høres, er spredt applaus og latter fra den politiske venstresiden.

Rette og gale meninger

Da Reportrar utan gränser la ut sin pressefrihetsindeks for 2022, havnet Sverige på tredjeplass, etter Norge og Danmark, og landet ble beskrevet som en fortsatt fungerende «demokratisk modell» hvor «ytringsfrihet, med visse utfordringer, blomstrer».

«Med visse utfordringer»? Er det situasjonen for de statskritiske journalistene man sikter til da? Ja, sannsynligvis. For vi er i Sverige, hvor alt først og fremst bedømmes ut fra verdier. Nå er det tilfeldigvis bare Joakim Lamotte og barna hans som er truet, hovedsakelig av personer med innvandrerbakgrunn. Derfor handler ikke myndighetene. Hadde det derimot vært Anders Lindbergs barn som skulle halshugges av sinte dalmaser (folk fra Dalarna), så hadde du nok fått se handlekraft!

Nei, jeg sier ikke at det hadde vært slik med hundre prosents sikkerhet, men det er budskapet vi har fått opp gjennom årene: Det handler om identitet og mening. Lamotte er kritisk til staten, han stiller spørsmål ved politikken som føres og stiller vanskelige spørsmål til politikere (akkurat som en journalist bør gjøre). Så er han ond, og onde mennesker bør ikke beskyttes. Det blir ikke bedre av at Joakim Lamotte er en hvit, heteroseksuell mann.

Det samme resonnementet kunne høres om Lars Vilks mens han fortsatt levde: Vilks ble ansett som en provokatør, han burde vite bedre. Han irriterte folk, og dét var riktignok lovlig, men unødvendig. Livvaktbeskyttelse koster også penger. Egentlig ville det vært best om staten sluttet å beskytte ham og bare lot naturen få sin vilje?

Stadig flere svensker begynner nå å trekke de samme konklusjonene: Du må ha «rett» mening for å være omfattet av lovens beskyttelse. Har du «feil» mening, er det ingen som hjelper deg. Det er derfor viktig å dyrke verdiene, bekrefte multikulturalisme, underkaste seg islamistiske krav, ikke provosere, ikke stille vanskelige spørsmål, ikke påpeke åpenbare logiske mangler … Hvis du gjør det, må du rett og slett skylde på deg selv. Du burde vite bedre.

Forbindelsen mellom Lamotte og Vilks finner du akkurat der: I det provoserende, spørrende. Både Vilks og Lamotte insisterte på å stille spørsmålet «hvorfor» når lyset rettes mot det åpenbart logiske og hyklerske.

Politiserte myndigheter

Så er det tilfeldig at politiet har avskrevet alle trusler mot Joakim Lamotte, som dermed blir presset til å slutte som journalist? Er det en tilfeldighet at politiet har avskrevet Lars Vilks’ død som en ulykke, hvor det aldri vil bli tatt ansvar? Kanskje. Eller er det et resultat av den vidtrekkende politiseringen av Sverige? Staten ønsker ikke svar på spørsmålene, det ville skade bildet av Sverige og Socialdemokraterna om det ble offisielt hvordan en journalist blir truet og hvem som truer. Det er også mer bekvemt å holde fast ved at mannen som levde med den alvorligste islamistiske trusselen mot seg, døde i en tragisk ulykke.

Socialdemokraternas lange marsj gjennom institusjonene har pågått i et århundre. I dag er Socialdemokraternas grep om det svenske samfunnet total – venstresidens ideologi er «opinionsindeksen 100» som gjennomsyrer alle instanser og myndigheter, selvfølgelig også politiet. På siden Det Goda Samhället skriver Bitte Assarmo:

«Det är skrämmande att lyssna på Joakim Lamottes redogörelse för hur polisen agerat. Inte bara för att de fullkomligt nonchalerat dödshot mot en hel familj utan också för att deras agerande så tydligt visar hur politiserad polismyndigheten är. Joakim Lamotte har fel åsikter – alltså ska han inte kunna räkna med samma skydd som människor som tänker ”rätt”.

Vi såg det komma, redan medan Dan Eliasson var rikspolischef och öppet deklarerade sin politiska hemvist. Där och då borde regeringen ha satt ner foten och sparkat Eliasson och bannlyst honom från att komma i närheten av en myndighet igen. Men det gjorde de inte eftersom de i grund och botten strävar, och alltid har strävat, efter att myndigheterna ska spegla partilinjen.»

Offisielt er Polismyndigheten, som alle andre myndigheter, nøytral. Uoffisielt begynner stadig flere å tro at de ikke er det – og derfor mistros også deres sannheter.

Hva som skjer i et slikt samfunn, er ikke vanskelig å innse: Polariseringen øker mellom individer, det samme gjør avstanden mellom makthaverne og folket. Din identitet, dine meninger og hvor du plasserer deg i debatter blir stadig viktigere. En borgers holdning er enten «rett» eller «gal», og individer som avviker fra meningsnormen, begynner å mistenke at de ikke er beskyttet av loven.

Men nå er vi der vi er. Joakim Lamotte vil overleve og slutter derfor som journalist. Lars Vilks’ død var en ulykke. Skandiamannen skjøt Olof Palme. «Estonia» sank da baugvisiret løsnet. Statens offisielle stemme har talt nok en gang, og deretter blir det stille. Keep calm and carry on; alt er i orden.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!