Kjell Skartveit 
Salvador Dali Christ of St. John of the Cross (1951)
45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette.
I sitt forsvar for islam kritiserer konvertitten Ole Jørgen Anfindsen kristne for deres forsvar for treenigheten. Han går så langt at han kaller det for treenighetsfundamentalisme. Dagens søndag er første søndag i treenighetstiden, og da passer det godt med et svar til Anfindsens anklager.
Det er sjelden vi får en offentlig samtale om dogmene i islam og kristendom, og jeg er derfor takknemlig for den anledningen Ole Jørgen Anfindsen gir meg, og først av alt vil jeg si at troen på Gud som treenig ikke er noe som ble påtvunget de kristne gjennom ulike kirkemøter i antikken. Det som for eksempel fant sted i Nikea i år 325 var et forsvar for treenigheten mot arianerne som ønsket en annen lære. Men datidens kristne visste at dersom man fjernet treenigheten, fjernet man også grunnlaget for kristen tro.
Det er ikke så ofte ulike religioner blir satt under lupen fra et etisk og moralsk ståsted. Som regel får vi beskjed om at alle religioner har samme mål og «egenskaper», og bør kunne leve fredelig sammen. Påstander om noe annet blir som regel møtt med anklager om rasisme, fremmedfrykt eller en fobi. Det er som om grunnlaget og utgangspunktet for troen ikke har en betydning.
Men betydningen av treenigheten er helt avgjørende for hvem Gud er. I en artikkel i Vårt Land i desember 2014, beskrev Hadia Tajik islam på denne måten:
Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.
Dogmene Hadia Tajik gjorde rede for, gjør islam til den diametrale motsetningen til kristen tro, samtidig som de forklarer den islamske sivilisasjonens historie.
Den kjente forfatteren Andy Bannister ble overrasket over hvor forskjellig Allah er fra Bibelens Gud da han begynte å studere islam. Ja, han sier at på nesten alle sentrale punkter lærer islam det motsatte av kristendommen. En tidligere berømt forfatter, G. K Chesterton (1874–1936) var opptatt av kristendommens tidlige kamp mot kjetteriet, og skriver i boka Det evige mennesket at «sannheten er at islam er en barbarisk reaksjon mot det enorme menneskelige mangfoldet som er et av kristendommens kjennetegn».
Spørsmålet er hvordan Allah skiller seg fra kristendommens Gud, og hva som er årsaken til islams reaksjon på det menneskelige mangfoldet, slik Chesterton beskriver det.
For å forstå islam er begrepene relasjonsløs monoteisme og allmektig avgjørende. Kristendommen og islam blir ofte satt i samme bås fordi de er monoteistiske, men kristendommens Treenighet er en diametral motsetning av Allah. Treenigheten er en hellig og kjærlig relasjon mellom Faderen, Sønnen og Den hellig ånd, og mennesket ble skapt og invitert inn til en evig relasjon med Treenigheten.
Offisielle dogmeerklæringer eksisterer ikke i islam – Islam har ingen sentral læreinstans. Likevel er det mulig å peke ut enkelte grunnleggende trossannheter. Sure 112, Enhetsbekjennelsen», er det klassiske uttrykket for Guds enhet, Wahid. Dette er en av de aller eldste, mekkanske surene, som alle muslimer lærer utenat på arabisk:
«Si, «Han er Gud, En Gud, den ene Omsorgskilde. Ikke har Han avlet, og ikke er han født, Og ikke er en Ham jevnbyrdig.»
Alle andre læresetninger er avledet av denne tanken om den ene og transcendente Gud, Skaper, Herre og Dommer, hvis beslutning det var å velge Muhammad som sin utsending. Samtidig avvises alle uttrykk for guddommelig mangfold i denne suren: De to siste versene har derfor like mye brodd mot gammel-arabisk polyteisme som mot kristen treenighetslære.
Den kjente teologen Gisbert Greshake skriver i boka Å tro på den treenige Gud at en strengt monoteistisk Gud, den ene høyeste og absolutte, utelukker ethvert selvstendig «ved siden av». En slik Gud beslaglegger alt nærvær i tilværelsen. Den er alt. En slik Gud kan hverken motta et fritt ja eller et fritt nei fra skapningen, eller la den få medvirke. Han kan overhodet ikke elske den, for kjærlighet forutsetter at den andre er selvstendig. Kjærlighet er et resultat av frihet, men friheten er ukjent for den absolutt ene, for kjærligheten er en relasjon vi kun finner i treenigheten.
En Gud som er kjærlighet, og som inviterer mennesket, må avgi noe fundamentalt, nemlig sin egen allmakt, fordi kjærlighetens vesen forutsetter frihet. Ingen kan tvinges til å elske, og Faderen ofret ikke sin egen sønn for å tvinge noen til et forhold de ikke ønsker. I kristendommen har vi derfor en Gud som gir mennesket fri vilje og ansvar for egne handlinger, en Gud som lider med de lidende, sørger med de sørgende og gleder seg med de glade. Moral og rettferdighet har en guddommelig forankring i den treenige Gud, fornuften får et guddommelig utgangspunkt og frelsen sikres ved den nye pakten. Det vil si at Gud er bundet av sin sannhet.
Muslimenes gud, Allah har ikke et forhold til sitt skaperverk. Han er helt og fullt avsondret i sin himmel og, altså bare seg. Kjennetegnet på en relasjonsløs guddom er fravær av kjærlighet, og Allah er derfor uten et forhold til skaperverket. Kjærligheten forutsetter et forhold mellom parter. Det kommer også klart fram i islam at Allah ikke skapte verden eller mennesket for å ha et forhold til mennesket. Allah ønsker underkastelse.
Men den viktigste konsekvensen av Allahs relasjonsløshet, er at han blir fullstendig allmektig. Vi så hvordan kjærligheten i Treenigheten er avgjørende for menneskets frihet, tilsvarende blir Allahs mangel på kjærlighet utgangspunktet for menneskets slaveri under hans allmektige vilje. En relasjonsløs guddom kan ikke akseptere at andre skapninger er frie, det ville undergrave hans allmakt. En allmektig guddom kan ikke la seg begrense eller forhindre av noe. Når Treenigheten begrenses av sin egen hellige kjærlighet, er det blasfemi for islam. Det er derfor syndefallet er sentralt i jødisk/kristen tro, men fraværende i islam.
I tillegg blir forståelsen av moral og sannhet umulig, og årsaken er like skremmende som den er opplagt. For det første lar ikke Allah seg binde av noe, han kan ikke som Treenigheten, inngå en pakt med mennesket, for som vi skal se, må alt være mulig for ham. For det andre blir enhver moralsk diskusjon umulig, for begrepet moral forutsetter en sannhet å relatere en handling til. Men for Allah er det bare ham selv som gjelder. Allah er alt og ingenting, alt som skjer inntreffer etter hans vilje. Han kan ikke la seg binde av et begrep han ikke kjenner, for ham er kjærlighet en umulighet; den eneste mulige konklusjonen er derfor at Allah er amoralsk, ikke u-moralsk, for Allah kan ikke forbryte seg mot noe han ikke er. Det var dette pave Benedikt XVI talte om i Regensburg den 12. september 2006 da han forklarte hvordan islam blir en irrasjonell religion som en følge av at i «muslimsk lære er Gud absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke av fornuftskategorien.»
Disse betraktningene får selvfølgelig store konsekvenser for det vi gjerne kaller ondskapens problem. Når Allahs allmakt er total, er det ikke plass til andre aktører, og derfor er det naturlig at islam ikke kjenner til et syndefall, han har nemlig skapt verden med hele dens innhold. Den svenske apologeten Stefan Gustavsson omtaler dette i boka Kristen med god grunn. Han peker på at Allahs vesen ikke er en norm for godt og ondt. Islam betoner Allahs transcendens, hans opphøydhet over verden og menneskene er så total at kunnskap om hans vesen ikke er mulig. Han står over alt det vi kan tenke eller uttrykke. Det vil si at en gjerning i seg selv ikke er ond eller god, den er bare god eller ond hvis Allah selv sier at den er det, men siden etikken ikke er forankret i hans vesen, men i hans vilje, og Allah i sin allmakt kan gjøre alt han vil, blir Allah opphavsmannen til alle gode og onde gjerninger. Islams løsning på det ondes problem er at alt har sitt svar i Allah, også det vi kaller onde gjerninger.
Dette forholdet ble godt beskrevet i TV-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder. Den ga oss et innblikk i en muslimsk tenkning vi sjelden får ta del i, og kanskje viktigst av alt; den viser hvordan hverdagslig islam preges av forestillinger fjernt fra det som kjennetegner vår sivilisasjon. Den ga et godt bilde på hvordan fatalisme med påfølgende moralsk relativisme preger dagliglivet i mange muslimske kulturer.
Tsjetsjenias stjålne bruder tok opp et fenomen som for de fleste av oss oppleves absurd, men som er blitt vanligere i Tsjetsjenia, nemlig at menn kidnapper kvinnen de vil gifte seg med. Journalisten klarte å få den lokale imamen, som selv hadde kidnappet en av sine koner, i tale om problemet, og han var klar på at bruderov er galt ifølge sharia. Men, et forbud i sharia er ikke avgjørende, den islamske fatalismen betyr mer.
Da den kvinnelige journalisten spurte hva som skjer dersom jenta ikke vil, svarte imamen at jentas klan gir henne bort allikevel. «Men det er jo livet hennes», svarte journalisten, hvorpå imamen så på henne og sa: «Selvsagt, men det er forutbestemt av den allmektige». Om bruden noen gang fikk se sine foreldre og resten av slekten igjen, vet vi ikke.
Litt senere i programmet får journalisten møte bruden på ny, og spør hva hun mener om situasjonen. Svaret preges av fatalisme: «Det var ment slik».
Historien viser kompleksiteten ved troen på Allahs allmakt. På den ene siden er det regler Allah har bestemt skal gjelde for menneskene, men på den annen side kan ikke en allmektig gud la seg begrense av noe, selv ikke regler han selv ga for en tid tilbake. Når alle handlinger er utgått fra Allah får muslimene et problem, for det innebærer at muslimer er nødt til å akseptere at ting skjer som strider mot sharia, for det som skjer, skjer alltid i overenstemmelse med Allahs vilje. At Allah selv kan akseptere handlinger som er i strid med islam, blir den virkeligheten muslimene må forholde seg til.
Kari Vogt skriver i boken Islams hus at islam oppfatter synd først og fremst som ikke å gjøre Allahs vilje, noe som er et resultat av det ikke finnes ingen en arvesyndslære i islam. Og da er vi tilbake til Hadia Tajik. I kristendommen er det syndefallet og synden som skiller mennesket fra Gud, derfor var Sønnens sonoffer nødvendig for å oppnå den ønskede relasjonen med mennesket. For Allah er ingen handlinger i utgangspunktet uforenlige med ham, synden var der fra skapelsen av. Å hevde noe annet vil svekke hans allmakt. I prinsippet betyr det at Allah tåler alle våre handlinger. Selv det vi i Vesten ser på som ren ondskap, må aksepteres. Nå vil nok noen protestere og peke på alle reglene i islam, og at de ikke kan eksistere uten Allahs vilje. Det er riktig, og det er nok slik at islams regler kan fremstå som uttrykk for hvordan Allah vil at mennesket skal leve, men hans allmakt kan ikke la seg stoppe av regler han selv har satt opp. For muslimer blir det derfor avgjørende å forstå hva Allahs vilje er. Problemet er at denne viljen er total og enhetlig. Det handler ikke om godt eller vondt, men hva som er tillatt eller forbudt. De som ikke respekterer denne viljen er Allahs fiender, og fiendene befinner seg like gjerne blant trosfellene som i andre religioner.
Når Ole Jørgen Anfindsen kritiserer treenighetslæren, er det som han ikke forstår at han rammer alle aspekter ved kristen tro. Han må avvise skapelsen der Gud sier at «la oss skape mennesket i vårt bilde», vår frie vilje, syndefallet, inkarnasjonen, Jesu død og oppstandelse. Uten at Gud er treenig, blir kristendommen ingenting. Vi må avvise Jesu ord når han sier:
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Å anklage kristne for treenihetsfundamentalisme, er som som å anklage Gud selv for hvem han er.
