Del 1 – Norge som rasistisk land

Dette innlegget blir det første av en rekke innlegg som tar for seg et omfattende forskningsprosjekt som ble påbegynt så langt tilbake som 2019, året etter jeg avla min masteroppgave der jeg avdekket en tydelig og gjennomgående anti-vestlig fremstilling og ordbruk i historiefaget. Flere medier fattet interesse, men da jeg valgte å publisere et innlegg i Resett ble jeg ekskludert fra studiet og erklært uskikket for læreryrket, en beslutning som til slutt ble opphevet som ugyldig fra høyeste hold i klageinstansene. Grunnet en lang juridisk kamp med Universitetet i Bergen om erstatning for deres uriktige og politisk motiverte utestengelse valgte jeg å ikke publisere funnene mine før denne saken var over, noe jeg nå har mulighet for å gjøre. Jeg har siden fullført lærerstudiet og har erfaring med å undervise i samfunnsfag, religion og historie.

Mange har kanskje en forestilling om at samfunnsfag i den norske skolen, samt lærebøkene som benyttes i dette faget, bærer preg av en venstrevridd agenda. Ofte er dette basert på vage minner fra egen skolegang, eller kanskje man blar gjennom barnas lærebøker og merker en klar ensidig vinkling innenfor flere emner. Men er dette faktisk tilfelle? Etter å ha nøye gjennomgått de aller fleste lærebøkene i samfunnsfag som har vært tatt i bruk i den norske skolen siden 2006 er funnene entydig. Resultatet vil kanskje ikke komme som noe sjokk på de fleste av leserne, men jeg tror likevel mange vil bli overrasket over graden og regelmessigheten av den politiske vridningen i så godt som alle lærebøkene.

Innvandrere som evige ofre

Den mest gjennomgående og tydelige tendensen blant alle lærebøkene er fremstillingen av innvandrere som ofre for norsk rasisme. Dette kommer til syne gjennom lengre offernarrativ, der innvandrere som har blitt utsatt for ulike grader av overgrep får sine historier fortalt i lærebøkene.

Det er så mange tilfeller av dette i lærebøkene at det ikke blir hensiktsmessig å gå i sømmene på hver eneste bok, men det er enkelte offernarrativ som går igjen. Benjamin-drapet i 2001 er det utvilsomt mest fremtredende blant disse, som det i mange lærebøker vies flere sider til. Makt og Menneske 8 både begynner og avslutter kapittelet om innvandring med lengre offernarrativ: Kapittelet begynner med fortellingen om den afrikanske slaven Christian Ernst, som angivelig ble drept for sin hudfarge av rasistiske nordmenn for over 200 år siden. Kapittelet avsluttes med Benjamin-drapet, og den røde tråden blir dermed veldig tydelig: Norge fremstilles som et land med en lang historie av rasisme. Diskrimineringen som sigøynere utsettes for er også en tematikk som blir tatt opp i mange lærebøker, der det gis et klart inntrykk av at mange av de negative forestillingene om sigøynere er et resultat av fordommer uten rot i virkeligheten. Matriks 9S forteller om sigøynere som ble fratatt sine barn. Rasisme i USA blandes også gjerne inn i offernarrativene. Den kjente historien om den svarte kvinnen Rosa Parks, som nektet å flytte seg fra seksjonen for hvite på en buss i USA, er også en historie som går ofte igjen. I Matriks 8S fortelles det om hvor modig denne beslutningen var, siden “svarte som gjorde motstand kunne risikere å bli drept, husene deres kunne bli brent, de kunne miste jobben, eller bli straffet på andre måter”. Lynsjing av svarte blir også omtalt i flere lærebøker. Mange av lærebøkene bruker mye plass på å ta for seg historiene til flyktninger fra ulike land, som Vietnam, Somalia, og Kongo.

Til tross for at mange av narrativene tar for seg alvorlige hendelser, er det kanskje like mange som nærmest blir banale. I Zoom kan elevene lese om Jamal, som må tåle å bli spurt om hvor han “egentlig” kommer fra, og om hvordan innvandrere blir nødt til å ta jobber ingen andre vil ha. Ny Agenda bruker overskriften “pakkis” i et delkapittel med et offernarrativ om hvilken sjikane innvandrere utsettes for. I Delta! åpner kapittelet med en illustrasjon av to tilsynelatende voksne mørkhudede menn som står sammen med Audun Lysbakken. Det påpekes at disse “guttene” ble nektet adgang til 7 av 11 nattklubber, og implikasjonen er soleklar: Det må så klart ha vært utelukkende på grunn av rasisme. Videre kan elevene lese om at “kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn” oftere møter hatkriminalitet enn “menn” (altså hvite menn). Til forskjell fra hvite menn blir altså disse gruppene oftere “utsatt for kritikk for det de er, og ikke for det de mener”. I Matriks 9S blir leseren fortalt om en svart mann som ble stoppet av politiet flere ganger mens han var ute og syklet, og følte seg nødt til å ta trikken. Hans påstand om at han ble stoppet 17 ganger fremstilles som ren fakta og et tegn på at politiet er rasistisk. Forfatteren bruker dette som eksempel på hvordan flere mørkhudede stoppet av politiet i forhold til hvite. Oppgaven elevene blir satt til å “løse” i forbindelse med dette delkapittelet er at de skal late som de skal holde tale til Oslo-politiet på vegne av anti-rasistisk senter.

Lærebøkene bruker også bevisst Illustrasjoner som skal vekke vemmelse og avsky for historiske eksempler på rasisme. Illustrasjonene varierer så klart fra bok til bok, men tema som går igjen er gjerne rasistisk reklame eller plakater fra tidlig på 1900-tallet, eller tegninger av slaver som blir utsatt for umenneskelig behandling som f. eks. The Abolition of the Slave Trade, der hvite slavehandlere fryder seg over de svartes lidelser. Uten unntak viser alle denne typen illustrasjoner hvite i en overgriperrolle, og svarte i en offerrolle. Oppgavene som gis i de ulike kapitlene er dessuten svært ofte ledende og «holdningsskapende»:

• Er nordmenn med på å gjøre andre fattige?

• Bryr det deg at det er så mange fattige?

• Burde alle i verden ha like mye som deg?

“Myten om innvandrere” – Kriminalitet og deltakelse i arbeidslivet

Lærebøkene bruker generelt mye plass på å ta for seg innvandreres tilsynelatende høyere kriminalitet og lavere deltakelse i arbeidslivet. Det veksles i hovedsak mellom tre forklaringsmodeller når det gjelder å forklare innvandreres overrepresentasjon i kriminalstatistikken. Den første av disse er å peke på økonomiske faktorer. Makt og Menneske 10 vier flere sider til å fremheve økonomiske årsaker som forklaring, uten at det på noe tidspunkt nevnes at dersom innvandrere sammenlignes med nordmenn av tilsvarende sosioøkonomisk sjikt så er det fremdeles en klar forskjell på kriminalstatistikken. Læreboken Delta! velger forklaringsmodell nummer to, nemlig å påstå at det ikke stemmer at innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn. Det er nemlig unge menn som er overrepresentert, og ikke innvandrere. Siden unge menn er overrepresentert blant innvandrere, mener forfatteren at problemet er hos unge menn.

Disse forklaringsmodellene er riktignok ikke de mest gjennomgående. Den helt klart mest hyppige forklaringen på innvandrerkriminalitet er rett og slett å skylde på norsk rasisme og spesielt rasisme blant politiet. Læreverket Ny Agenda peker på at det registreres høyere kriminalitet blant innvandrere fordi fordommer hos politimenn gjør at flere mørkhudede blir arrestert, en hypotese læreboken Prolog stiller seg bak: “Personer med utenlandsk opprinnelse har høyere oppdagelsesrisiko enn personer med norsk utseende, fordi det skal mindre til før de blir sjekket på gata av politiet.” I læreboken Streif nøyer man seg med å slå fast at “innvandrere er mer kriminelle enn norske fordi de ikke har like mange muligheter i det norske samfunnet”.

En del lærebøker bruker som nevnt også mye tid på å ta opp innvandreres underrepresentasjon på jobbmarkedet, og her er ensrettingen i lærestoffet gjennomgående og tydelig. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det også i dette tilfellet så klart skyldes på rasisme. Lærebøkene Prolog, Streif, Delta! og Ny Agenda hevder at nordmenn diskriminerer mot innvandrere på jobbintervju og i jobbmarkedet generelt, mens Matriks 9S legger skylden på norske lokalsamfunn som ikke gjør en god nok jobb med å integrere flyktninger. I Standpunkt skyldes det også på at nordmenn med mørk hud og utenlandske navn har vanskeligheter med å få seg jobb grunnet rasisme. Nordmenn burde dessuten skamme seg over at man ikke deler nok av sin velstand, slik det blir lagt frem i Læreboken Streif. Her skal elevene skamme seg over at Norge, som verdens rikeste land, har “trukket opp stigen etter seg ved å føre en svært restriktiv innvandringspolitikk”, og at en mer liberal innvandringspolitikk vil være mer lønnsom og “fjerne grunnlaget for en stor del av “menneskesmuglingen”.

Et par av lærebøkene bryter riktignok med forklaringsmønsteret nevnt overfor ved å hevde at innvandringen har vært lønnsom for nordmenn. Allerede på barneskolen vil elevene bli møtt med denne tanken, som blir presentert som en faktaopplysning av Cumulus 4. Den moderne innvandringen til Norge blir sidestilt med historiske eksempler på faktisk økonomisk lønnsom innvandring fra tidligere tider. Læreboken Zoom legger også implisitt dette synet til grunn ved å påpeke at innvandrere tar jobber ingen andre vil ha. Kanskje det på tidspunktet disse bøkene ble skrevet var et par innbitte ideologer som tviholdt på tanken om at innvandringen til Norge er lønnsom, men min påstand er at dette er nok et eksempel på lærebokforfatternes villighet til å “vri på fakta”.

Oppsummering

Lærebøkene fremstiller innvandrere bevisst og konsekvent som ofre, og fremstillingen blir dermed totalt ensidig. Motforestillinger mot innvandring blir enten ikke nevnt, avfeid som rasisme eller nevnes i beste tilfellet i en bisetning som noe uviktig. Det er verdt å påpeke at nordmenn som har blitt utsatt for vold og sjikane på grunn av innvandrere ikke får en stemme i én eneste lærebok, til tross for at statistikken etterlater ingen tvil om at dette er et langt større problem. Norske arbeidere får heller ikke på noe tidspunkt sine historier fortalt om konsekvensene av arbeidsinnvandring. Innvandrere må tydeligvis fremstilles som ofre, rasisme brukes som forklaring på forskjeller, og personer som ikke er i en “undertrykt gruppe” får aldri sine stemmer hørt.

Som med så mye i samfunnsfaget er ikke det å fremstille noe på en balansert og sannferdig måte i fokus, men heller å skape holdninger blant elevene. Innvandrere blir systematisk kategorisert som en undertrykt gruppe av den norske majoritet, og det er omtrent ingen fokus på hvor mye innvandrere til Norge har å være takknemlig for. Det å dyrke denne offermentaliteten kan ikke på noen måte være sunt verken for norske barn eller innvandrerbarn, ved å konstant fremstille innvandrere som hjelpeløse ofre for rasisme.

Det neste innlegget i denne rekken har jeg valgt å kalle “Forakten for egen historie”, for det er ikke en bedre måte å beskrive lærebøkenes fremstilling av vestlig historie. Her kommer det blant annet frem at å være beskrevet som hvit eller europeer i lærebøkene alltid havner i en negativ sammenheng.