Foto: Istvan Virag, Kulturetaten, Oslo kommune

Endelig er Tracy Emins skulptur «Mother» på plass foran det nye Munchmuseet. Den 9 meter høye nakne bronsekvinnen ruver godt i sjøkanten selv om hun kneler med ryggen vendt mot byen. Posituren tyder ikke akkurat på at hun er særlig opptatt av omgivelsene. Hun virker innadvendt med hodet bøyd og oppmerksomheten rettet mot noe hun holder i hendene. Med tanke på at hun er mor, ville det vært naturlig at hun holdt et barn, men her holder hendene ingenting.

Sett i perspektiv synes Tracy Emins liv å ha vært underlivsplager og aborter, både frivillige og ufrivillige. Morsgesten er bare en drøm og et tragisk fravær. Hennes kunst derimot har vært et eventyr av oppmerksomhet og berømmelse. Dette til tross for at hun i sin produksjon bare har kretset om det heslige og uestetiske. I praksis om en nærmest sykelig opptatthet av sitt ego og sine seksuelle utskeielser. Det er ikke mye oppbyggelig og estetisk vakkert i Emins kunstnerskap. Hvilket også gjenspeiler seg i hennes skulptur «Mother».

Den nå avdukede bronseskulpturen er ikke akkurat noen hyldest til morsrollen. Snarere handler den om defekt biologi og en psykologisk tragedie. Støpt i bronse virker også figuren vanskapt. Allikevel blir skulpturen berømmet for sine menneskelige kvaliteter og verdier. De såkalte sakkyndige i Oslo Kommune og Munchmuseet er over seg av begeistring for dette mesterverket, som er både klønete og iøynefallende dårlig formgitt. Da vi i forbindelse med den internasjonale konkurransen fikk se hennes vinnerutkast, var det ikke lett å se hva den kunne bli i stort format.

De fleste trodde nok at den skulle bearbeides til en ferdig skulptur, men skissen ble bare blåst opp i format, slik at alle de skulpturale svakhetene ble forsterket. Det har vært katastrofalt. Samme slurvete prosedyre preger også selve morstemaet, som nå fremtrer i hele sitt bisarre og tragiske formuttrykk. Tracy Emin er en kunstner som ikke akkurat skjønnmaler sine livserfaringer. I «Mother» har hun satt denne strategien på spissen, særlig hva angår utformingen av hode og ansikt, som her ligner mer på et rommonster enn et kvinnelig menneske. Når man vet at hun for noen år siden ble rammet av en aggressiv underlivskreft og måtte fjerne vitale organer i området, er det kanskje ikke så merkelig at også morsbildet blir forvridd.

Ut fra selve formgivningen er det vanskelig å oppfatte skulpturen som en morsfigur. Bortsett fra at figuren har bryster og i skrittet antydningen til kjønnsorgan, er det ingen tegn til noe moderlig i skulpturen. Så hvorfor kalle den «Mother»? Og i samme vinkling hevde at hun symboliserer Edvard Munchs egen mor? Munch ville nok ha betakket seg for en så ufin og taktløs kobling mellom monsterskulpturen og sin egen mor. Det er tydeligvis ikke grenser for hvilke unike kvaliteter og estetiske verdier de kunstsakkyndige tillegger skulpturen, uten at det gis noe faglig belegg.

Tracy Emin er jo en internasjonalt berømt kunster, og det på et nivå som krever særbehandling i sosiale relasjoner. Munchmuseet fikset da også et møte mellom kunstneren og dronning Sonja i forbindelse med utstillingsåpning i museet. Kongehuset stiller lojalt opp for kunsten. Det er prisverdig, selv om det meste av Tracy Emins produksjon neppe vil passe inn i slottets stilige gemakker.

Når vi nå ser «Mother»-skulpturen på plass, samt hennes arbeider i Munchmuseet, så er det helt uforståelig at hun er blitt berømt og nærmest helgenforklart. Hva er det hun uttrykker som noen av oss andre ikke ser? Det vi ikke legger merke til er pengeverdien og det internasjonale kunstmarkedet. Her er det bare prisen som avgjør om et kunstverk har verdi, og den bryr seg ikke om verket har kvaliteter eller ikke. Skulpturen «Mother» lever nå sitt eget liv på kapitalens premisser, helt uavhengig av kunstneriske kvaliteter og estetikk. Det er pinlig at hovedstaden har fått et så heslig morssymbol, men det matcher jo Munchmuseet. Begge er avfallsprodukter fra en avstumpet kreativitet.