Påstanden om at Espen Andersen Bråthen er psykisk syk, farget etterforskningen av drapene på Kongsberg den 13. oktober 2021 så vel som rettsprosessen som har pågått i Buskerud tingrett siden 18. mai i år. Om Bråthen har hatt et «tankegods» til grunn for sine handlinger, er fullstendig uinteressant for politiet, retten og offentligheten for øvrig, det til tross for at Bråthen er selverklært muslim.

Det har blitt lagt ned mye arbeid i å forkaste islam som noen form for motivasjon eller inspirasjon til drapene Bråthen begikk denne onsdagskvelden. Fra dag én ble vi fortalt at islam ikke hadde noe med drapene å gjøre. At Bråthen er muslimsk konvertitt, er uten betydning, ifølge hans forsvarer.

Løsrives Bråthens handlinger fra islam fordi han er psykisk syk?

Dette til tross for at Bråthen reiste til et islamsk land for å lære mer om islam. At han frekventerte en muslimsk datingside. At han selv i etterkant sa han hadde utført jihad. At politiet fant Koranen på Bråthens skrivebord, bokmerket på sider om livet etter døden. At han besøkte moskeer og selv har fortalt at han var på «et viktig oppdrag som en av muslimene».

Lang tid har gått siden 13. oktober 2021, og Bråthen har hatt god tid til omstilling. Måten Bråthen reagerer på når retten graver i hans motiver, kan lede tankene hen til at Bråthen har blitt instruert til å unngå snakk om islam. Likesom Bråthens følelsesløse tale om anger ledet en av de pårørende inn på tanken om at frasen var innlært. I den grad islam nevnes under Bråhens rettssak, er det for å forsikre oss om at drapene ikke har noe med islam å gjøre. Selv unngår Bråthen temaet i det store og hele. Når han spørres om islam direkte, eller om opphavet til sine ideer om gjenfødelse som skjeggmann, endrer han karakter. Han oppfører seg annerledes. Han blir forstyrret og roter litt, han må lete etter ord, og svarene blir korte. Han gjentar at ideen bare kom til ham, og der stanser dialogen.

At Espen Andersen Bråthen er psykisk syk, er vanskelig å bestride, men betyr det at politisk ideologi eller religiøs tilhørighet er uten betydning?

«Religiøse vrangforestillinger»

Hokksund 07.06.2022.
Forsvarer Fredrik Neumann i en pause i rettssaken mot Espen Andersen Bråthen i tinghuset i Hokksund tirsdag. 38 år gamle Bråthen er tiltalt for å ha drept fem personer og skadet en rekke andre i et angrep med pil og bue og kniv på Kongsberg 13. oktober 2021.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

I det første møtet der forsøket på å løsrive Bråthen fra islam dukket opp, ble begrepet «religiøse vrangforestillinger» presentert. Det var Bråthens forsvarer Fredrik Neumann som gjorde retten oppmerksom på de sakkyndiges påstand om at Bråthen lider av såkalte religiøse vrangforestillinger under rettssakens første dag.

Noen henvisning til eller forklaring på hva religiøse vrangforestillinger innebærer, ble dog ikke gjort rede for. For hva er en religiøs vrangforestilling? Og hvordan skiller religiøse vrangforestillinger seg fra vrangforestillinger generelt sett?

Det finnes det ingen enkle svar på. «Religiøse vrangforestillinger» er nemlig omstridt i psykologien. Det er utført flere studier, uten noen konkret konklusjon.

Filosofisk kan man våge å spørre om religiøsitet i seg selv er en vrangforestilling, for hvor går grensen mellom tro og vrangforestilling? Er troen på jomfrufødsel noe mer underlig enn å motta Guds ord i en drøm? Er ideen om Gud like feilaktig som at Gud kan skjenke deg ideer? Hvor går grensen?

Det vil ingen svare på.

Hokksund 02.06.2022.
Spesialist i nevropsykologi og klinisk voksenpsykologi Knut-Petter Sætre Langlo under rettssaken mot Espen Andersen Bråthen. 38-åringen er tiltalt for å ha drept fem personer i et angrep med pil og bue og kniv på Kongsberg 13. oktober 2021.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Jeg prøvde meg først på utnevnte sakkyndig i Bråthen-saken Knut-Petter Langlo, og spurte ham om hva en religiøs vrangforestilling er for noe. Videre spurte jeg om følgende: Dersom en person dreper og hevder å ha begått jihad, er det en religiøs vrangforestilling i seg selv å tro at det å drepe andre vil gi deg nytt liv i paradis, eller fordrer det at vedkommende har hørt «Guds stemme» eller sett syner i sine bestialske handlinger for at det skal kvalifisere til en religiøs vrangforestilling? Det er ikke helt uvanlig at religiøse mener seg å ha kontakt med Gud, jamfør tungetale, stemmer i øret, å se syner eller rett og slett helt vanlige tegn på Guds nærvær, som vedkommende tolker personlig – klassifiserer dette til religiøse vrangforestillinger?

Til svar fikk jeg: «Jeg kan ikke uttale meg om saker», samt en henvising til forskning på temaet.

Ei heller Psykologisk institutt kunne svare meg på spørsmålene.

– Psykologisk institutt har ingen eksperter på teamet religion, da vi ikke blander religion inn i psykologien, svarte kommunikasjonsrådgiver Svein Harald Milde.

Også Milde henviste meg videre, men i motsetning til Langlo, foreslo Milde at jeg kontaktet Teologisk fakultet og Institutt for samfunnsmedisin.

Institutt for samfunnsmedisin (ISM) kunne heller ikke svare.

– Nei, beklager dette går utenfor våre felt, her finnes ikke klare svar, skriver ISM i en e-post og foreslår at jeg kontakter en psykiater.

Teologisk fakultet har fremdeles ikke besvart forespørselen, som ble sendt 25. mai.

For sikkerhets skyld kontaktet jeg Anne Kari Torgalsbøen, ekspert på schizofreni ved Universitetet i Oslo, for å høre om hun kunne hjelpe meg med å forstå hva religiøse vrangforestillinger er for noe. Det er tross alt primært i møte med psykisk sykdom, og her under diagnoser hvor psykose er fremtredende, studier på religiøse vrangforestillinger utføres.

– Jeg har ikke kapasitet til å bidra faglig til dine spørsmål, svarte Torgalsbøen.

Men religiøse vrangforestillinger trekkes altså fram når sakkyndige vurderer Bråthen, og det er vanskelig å gi dette noen annen logisk forklaring enn å forminske islams rolle i Bråthens motivasjoner.

Denne hypotesen ble forsterket mot rettssakens slutt.

Under Langlos vitnemål ble vi fortalt at Bråthens vrangforestillinger var «av en annen type enn det som er kulturelt passende». Nå vet vi jo at Bråthen har reist til et islamsk land, at han har forsøkt å skaffe seg kjæreste via en muslimsk dating-nettside, at han har lest Koranen og vært i moskeen. Det kunne ikke tenkes at Bråthen hadde integrert seg i denne kulturen? Er dét for langt ute?

Han sier i prinsippet at fordi Bråthen ikke er vokst opp i den muslimske kulturen, er hans religiøse forestillinger derfor vrangforestillinger, det kan iallfall synes slik – og da har jeg en hel rekke spørsmål knyttet til integrering, assimilering og globalisering.

Slik religiøse vrangforestillinger fremstilles under rettssaken mot Bråthen, kan det synes som om konvertitter til islam ikke kan klandres for de forestillingene de måtte ha i forhold til sin nye religion fordi det ikke kan knyttes til vedkommendes bakgrunn og kultur. Men har vi ikke muslimsk kultur i Norge? Foreligger det ikke noe tankegods her?

Drap og lovnaden om jomfruer i paradis 

– Ideene hans er delvis religiøst orientert, men skiller seg fra innholdet som er kjent i religionene han omtaler. Han har blant annet vært innom islam og har tanker om at han etter ugjerningene skal bli gjenfødt, men gjenfødelse er ikke en vanlig ide i islam, sier Langlo videre.

«Gjenfødelse er ikke en vanlig ide i islam». Det spørs vel hvordan han definerer begrepet «gjenfødelse». Bråthen har vært klar på at han mente at livet slik han kjente det skulle ta slutt, at han måtte drepe før han ble blind, slik at han ble gjenfødt som en mann med skjegg et bedre sted. Skjegg er et velkjent karaktertrekk ved en jihadist, noe man absolutt ikke trenger førstehånds forståelse i fremmedkultur for besitte kunnskap om. Likevel forkastes det eksplisitt at Bråthens ideer om gjenfødelse kan ha noe med islam å gjøre. Kanskje er det beleilig, kanskje er det Langlos kulturelle forståelse som kommer til kort her, for hva som legges i betydningen av denne ideen om gjenfødelse, er ikke nødvendigvis basert på vestlig verdensanskuelse. Kanskje har Bråthen forklart i dybde hva han mente med gjenfødelse under deres samtaler, men i retten var det umulig å få noen forklaring på hva dette innebar eller hvor ideen kom fra. Kanskje kunne det vært løst ved å lese opp fra tidlige samtaler med Bråthen, men det ble heller ikke gjort.

– Det var ikke verdt det. Å drepe de menneskene. Jeg har fortsatt dette livet å leve, sier Bråhen når han på nytt forklarer seg og blir spurt om hva han tenker om gjenfødelse.

Bråthen forkaster alt som har med islam å gjøre under rettsprosessen. På spørsmål fra forsvareren svarer Bråthen at han ikke vet poenget med skjegget. Forsvareren påpeker at Bråthen har hatt en idé om skjegget tidligere, men Bråthen insisterer på at han ikke har noen idé om betydningen av skjegget nå.

Når forsvareren spør om Bråthen konverterte til islam, svarer Bråthen at det ikke har noen sammenheng med det som skjedde. Likevel besøkte han en moske i Oslo.

– Jeg trodde vel på det tidspunktet … så trodde jeg at jeg var en engel, da. Og at jeg skulle utføre et viktig oppdrag, jeg var en av muslimene, svarte Bråthen på spørsmålet om han husket hva han sa i moskeen.

Skjegg, et viktig oppdrag, drepe for nytt liv, gjenfødelse – «som en av muslimene», det er ikke vanskelig å se hva dette indikerer, men den som ikke vil se, vil ikke se. Isteden henger sakkyndige seg opp i kulturell bagasje og begrepet «gjenfødelse».

Ideen om døden og nytt liv er en type gjenfødelse. Å bli foreviget i ny form i en annen dimensjon er en form for gjenfødelse. Enkelte snakker om det å fri seg fra rusmidler som en slags gjenfødelse. Gjenfødelse er ikke nødvendigvis ensbetydende med hinduistisk teori om reinkarnasjon, men også en form for transformasjon. Begreper endrer innhold over tid, slik som for eksempel «kvinne», som det er vanskelig å få noen klar definisjon på hva er i disse dager, men hva Bråthen la i begrepet «gjenfødelse», er ukjent. I et sykt tankeunivers er det ikke godt å si hva som menes med «gjenfødelse».

Om Bråthen forventet seg et liv i paradis med 72 velvillige jomfruer til sin disposisjon, etter et voksent liv uten kjæreste, er vanskelig å si, all den tid han nekter å si noe om sitt islamske liv, men det er åpenbart at hans forventninger til gjenfødelsen ikke ble innfridd.

Islam er en krigsforherligende, mannssjåvinistisk, imperialistisk politisk ideologi bygget på krigsherren Muhammeds liv og virke. En ideologi som deler mennesker inn i over- og undermennesker, enkelt forklart. Det er et hierarki basert på religiøs tilhørighet, eller religiøs rasisme, om du vil. Kvinnen er til for mannen, og hennes verdi som menneske baseres på hennes vilje til å tilfredsstille mannens behov. Ikke-muslimer er enda dårligere stilt, de kan enten brukes som slaver eller som billett inn i himmelen. De skal drepes, og deres død er en sikker inngangsbillett til et liv i paradis. Med dét sagt, finnes det mange tolkninger av islam. Det er stadig slik at muslimer ikke kan, uten imamen, fortelle andre hva islam er. Men de kan ofte fortelle hva islam ikke er, og hvem som er muslimer og ikke, underlig nok.

Islam har ingen overhoder, i motsetning til kirken. Islam kan være så mangt, og når man sier at islam er så mye, hvordan kan man da fornekte Bråthens fortolkning eller påstand om religiøs tilhørighet, og dermed påstå at han lider av religiøse vrangforestillinger?

Men det er altså først etter at Bråthen har utført det han selv kaller jihad og blir lagt inn at alle ideer og koblinger til islam mystisk forsvinner. Som om medisiner for paranoid schizofrene visker ut galskapen i islam.

Produserer islam psykisk sykdom, eller tiltrekker islam seg psykisk syke? 

Islam tilbyr et alternativ til mennesker som ikke mestrer forventingene samfunnet har til dem eller forventingene de har til seg selv. Dette livet er en test i islam, og oppfordringene til å drepe vantro er mange.

For normalt oppegående mennesker er det å drepe utenkelig, selvsagt. Men for dem som er presset inn i et hjørne og ikke har noe annet å vise til, de som ikke mestrer livet, kan det kanskje være et attraktivt alternativ. Hva gjør en slik verdensforestilling med mennesker? Hva slags betydning har det for deres kultur? For deres møte med andre? Hva gjør det med psykisk syke mennesker? Med mennesker som sliter med å passe inn? Mennesker som sliter med å mestre livet? Eller med menn som ikke får seg kjæreste på grunn av sosiale avvik eller psykisk sykdom?

Det hevdes fra ulike hold at å drepe vantro er å gjøre ære på Allah, at det er en slags forsoning for et syndig liv. Blodet til de vantro vasker liksom vekk all drikkingen, rusen og promiskuøs atferd.

Dét snakkes det lite om. Likesom at muslimske drapsmenn, eller drapsmenn med kulturell bagasje fra MENA-land, ofte erklæres som psykisk syke, det være seg i offentligheten eller i rettsapparatet.

Vi har mange eksempler på det. Det vestlige synet på islam og jihad kan synes å være forutbestemt, for hver gang en muslim utfører jihad eller roper «Allahu Akbar!» før knivhuggingen begynner, tolkes det som psykisk sykdom. Det  gjentar seg stadig. Det er konsekvent.

Blant disse er Rustam Louis Foss, som for andre gang forsøkte å stikke tilfeldige folk til døde da han løp ut i gaten med kniv og skrek Allahu Akbar på Bislett i november 2021. Rustam hadde, i likhet med Bråthen, en lengre sykdomshistorie. Tross Rustams rop om Allah, løsrev offentligheten islam fra ham, og han ble opphevet til martyr fordi han mistet livet i sitt forsøk på å rane livet fra andre.

Eller hva med den somalisk-norske mannen som knivdrepte 23 år gamle Terje Mjåland og drapstruet ytterligere fem personer på trikk nummer 17 ved Bislett stadion 3. august 2004? Han ble erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket etter at rettens sakkyndige slo fast at han led av paranoid psykose på drapstidspunktet.

Hva med den somaliske mannen som gikk amok i Brugata i Oslo i oktober 2008? Han knivstakk tre personer og ble erklært utilregnelig.

Hva med Kiwi-terroristen, som i januar 2019 knivstakk en tilfeldig kvinne på Kiwi i Møllergata? Hans forsvarer sa at klienten var psykisk syk, det til tross for uttalelser som at han ønsket å drepe europeere?

Aktor ba om tvungent psykisk helsevern for en 35 år gammel syrisk mann som drepte egen kone med mer enn 40 stikk og hogg med kniv den 28. desember 2018.

Det er ikke bare i Norge dette forekommer, det forekommer over hele Vesten. Hver gang en person med opphav fra MENA-land svinger kniven, er politiet raskt ute med bortforklaringer. Det er alltid psykisk sykdom.

Da kan man stille spørsmålet: Er det noe psykisk sykt ved islamsk kultur og verdensanskuelse?

Ja, kan man svare, all den tid frarøvelse av andres liv rettferdiggjøres med for eksempel ære, noe som er helt vanlig i islamsk kultur. Ja, det er sykt å begå massedrap og terror, hvilket det oppfordres til i islamsk kultur. Men er gjerningspersonene utilregnelige?

Hvorfor er det aldri noe oppgjør med tankegodset som ligger til grunn her? Et tankegods som er totalitært, sjåvinistisk, brutalt, rasistisk og, sett fra et vestlig ståsted, psykisk sykt? Loven rettferdiggjør ikke drap og massedrap i Vesten, slik som sharialovene eller Koranen gjør, som befaler hellig krigføring, også kalt jihad. Likevel gjør vi det hver eneste gang vi erklærer personer med annen kulturell bagasje for «utilregnelig» eller «psykisk syk», til tross for at drapene er planlagt. Til tross for at det å drepe er akseptert og rettferdiggjort i deres kultur.

Så gjenstår spørsmålet: Er islam en katalysator for psykisk sykdom? Eller tiltrekkes psykisk syke personer islam? Det kan se ut til at begge deler forekommer, spesielt det første – fra et vestlig kulturelt ståsted. Men hvorfor vil ingen snakke om det?

Feil «tankegods» – samme diagnose, to ulike utfall 

Spørsmålet vi alle bør stille, er om Bråthen var psykotisk da han utførte sine handlinger i oktober i fjor. Ifølge de sakkyndige fratar hans diagnose paranoid schizofreni ham alt ansvar.

– Vi har å gjøre med en syk person. En person som er uten skyld-evne, sa statsadvokat Andreas Christiansen i sin sluttprosedyre i Buskerud tingrett.

Men Bråthen planla å drepe. Han forberedte seg på å drepe. Han handlet inn kniver. Han drev med våpentrening i bakgården, og han testet knivene på sin egen sofa. Han visste at han skulle ut og drepe flere måneder i forveien.

– Jeg angrer veldig på det jeg har gjort, sa Bråthen under sin første forklaring, og la til at «det ikke var meningen».

Men det var meningen. Han skulle drepe. At han nå har frakoblet alle ideer om et nytt liv, skjegg og jihad fra sin muslimske konvertering, tar ikke jihad, skjegg og paradis ut av islam. Likevel er det som om behandlingen av Bråthen har slettet det islamske tankegodset, for det foreligger såvisst et «tankegods» i islam – det handler absolutt ikke om fred eller toleranse. Det er krigersk, antisemittisk og generelt intolerant overfor alle som ikke er muslimer.

Anders Behring Breivik ble også diagnostisert som paranoid schizofren av de første sakkyndige, før hans utilregnelighet ble reversert av en ny runde sakkyndige. For hvordan kunne en utilregnelig person planlegge? Han måtte stilles til ansvar.

Bråthen ønsker man ikke stilt til ansvar. Han måtte erklæres utilregnelig. Hvorfor?

Hvorfor kan vi snakke om Breiviks «tankegods», et tankegods bestående av vanvittige vrangforestillinger og selvforherligelse, en fortelling om en fantasiorden, tyveri av andres tanker i et samrøre av uforståelig babbel?

Breivik måtte erklæres tilregnelig. Hvorfor? Hvorfor kan vi ikke snakke om det islamske tankegodset på samme måte som Breiviks tankegods?

Det islamske tankegodset kan ikke eksponeres, for da avslører man den offisielle fortellingen, den offisielle løgnen: at islam betyr fred. Og det til tross for at jihad tar livet av ufattelig mange mennesker over hele verden hvert eneste år. Skylappene skal ikke av.

Når det gjelder Breivik, kan man snakke om tankegodset, for det bekrefter narrativet om høyreekstremisme, men man kan ikke gå det etter i sømmene, for da kommer det fram at Breivik så opp til jihadister, samt at han er veldig, veldig psykisk syk. Og da kan man ikke bruke fortellingen om farlige høyreekstreme krefter for å underbygge egen politisk ideologi, samt tvinge meningsmotstandere i kne. For det er en viktig detalj her, Breiviks «tankegods» bare antydes, det blir aldri tatt et oppgjør med det, for da ville trollet sprekke i solen.

Hentydninger er effektivt, fordi man setter i gang en tankeprosess i mottakeren, og det er nok. For eksempel: Islam er fred, noe vi åpenbart med egne øyne kan bevitne at det absolutt ikke er.

Det handler om å så en fortelling du aldri har uttalt verbalt, men den ligger mellom linjene, og folk oppfatter det.

Hvor mange kjenner egentlig til Breiviks tanker om å kastrere seg selv, om hans ambisjoner om å bli konge av Norge, hans ide om at enkelte godterityper fremmer kampmoral og at han vil skade høyresiden i norsk politikk samtidig som han påberoper seg å være leder av en stor nazi-organisasjon?

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Hvilke deler av Breiviks tankegods skal man ta avstand fra?

Det er ingen tvil om at Bråthen er psykisk syk, men at Breivik ikke er psykisk syk, er helt absurd. Forskjellen mellom Breiviks og Bråthens tankegods er slående: Breivik lagde en fantasiorden, en fiktiv orden: Knights Templar. Bråthen lente seg på en eksisterende ideologi, en politisk og religiøs ideologi tilbedt av milliarder av mennesker. Likevel er det Bråthen som erklæres som virkelighetsfjern. Det er påfallende.

Breiviks grandiose forestillinger om seg selv overgår Bråthens. Breivik skapte sin fantasi, han skrev et rotete manifest i et forsøk på å fremstå som noe han ikke var. Foruten de stjålne ordene Breivik brukte, var det bare rotete babbel. Forsøket på likevel å komme unna med det, å fremstå som intellektuell, en stor leder, er helt sentralt i Breiviks sykdomsbilde. Noe han har fått fortsette med de ti årene han har vært innesperret, hvor han under sitt første møte med omverdenen serverte en fortelling om et nytt nazi-parti, som han leder, en nazistisk borgerkrig i Skandinavia, som han leder, og en organisasjon og et nettverk så stort at han vil signere med Kina og Iran om ikke norske myndigheter er samarbeidsvillige.

Bråthens grandiose selvbilde, som vi for øvrig ikke fikk høre så mye om, annet enn at det eksisterte, synes blant annet å bygge på at Bråthen trodde han kunne skyte folk med pil og bue uten ordentlig trening og uten sikte. Noe han åpenbart ikke fikk til.

Bråthen fremstår som ynkelig, men på en helt annen måte enn Breivik. Der Breivik er dualistisk, fremstår Bråthen som flat og endimensjonal. Bråthen er mediesky, mens Breivik elsker oppmerksomheten. Der Bråthen er fåmælt, snakker Breivik hull i hodet på deg om det tillates. Bråthen nektet flere ganger å avgi forklaring i retten, mens Breivik avbrøt retten flere ganger for å komme til orde. Der Breivik er motsetningsfylt og usammenhengende, er Bråthen ensidig og frakoblet.

Bråthen tilhører også psykiatrien, men hans store ønske, Bråthens store ambisjon i livet, ifølge hva som fremkommer av rettsprosessen, er ikke tilnærmelsesvis så komplisert som Breiviks. Bråthen vil hjem til leiligheten sin og finne seg en jobb.

Én ting har de til felles: Angeren oppleves overfladisk.

En av de pårørende påpekte Bråthens overfladiske anger. Hun opplevde ham som instruert.

Hun trakk også en annen viktig linje: politiets grove svikt.

– Det kan minne om Utøya, sa hun om politiets håndtering av Bråthen i Coop Extra-butikken.

Hadde politiet stoppet ham der, ville ikke drapene ha funnet sted.

Bildet av den overfylte gummibåten presser seg også fram i mitt hode når politiet under ed sier at de ikke trodde det var andre utganger i butikken. Politiet svikter grovt når de går ut fra at det ikke finnes nødutganger eller et område for varelevering i en butikk. Å tro at det bare finnes én inngang, er i beste fall naivt.

Både Breivik og Bråthen planla og gjennomførte drap. To menn, samme diagnose (iallfall til å begynne med), begge med kapasitet til planlegging og gjennomføring, selv om det var i ulik skala. Likevel behandles de ulikt av både rettsvesenet og av offentligheten. Det er påfallende hvordan politiet, rettsapparatet og offentligheten for øvrig konsekvent skiller ut, fornekter og på et vis benåder det islamske tankegodset, mens hentydninger om høyreekstremisme svelges rått.

Er det en lærdom vi kan ta med oss fra den offentlige fortellingen om disse to massedrapsmennene at det er det usagte som ruver mest? Det er vanskelig å bli kvitt parallellene når det først går opp for en.

De pårørendes vitnemål: – Jeg har fått tilbake huset, men hjemmet mitt er borte for alltid

Ansikt til ansikt med en massemorder

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!