Hans Rustad 
To hendelser illustrerer at islam de facto er en religion som nå er fredet for den kritikk og karikatur som alle andre trossystemer må tåle og har funnet seg i uten å kny. Når man vet hvordan kristne behandles i land med mange muslimer, forstår man at evnen til selvrettferdighet er nærmest grenseløs.
Innføringen av begrepet islamofobi er et imperialistisk fremstøt. Det er våre politikere og medier som har gitt dem innrømmelsene uten tanke på konsekvensene for samfunnet og den sosiale fred.
Voldsmannens veto
I ett av de to tilfellene var det snakk om mobb og voldsmannens veto: Kinoen hvor «Lady of Heaven» skulle vises, kapitulerte og lovet at den aldri skulle bli vist. Dette er dagens Storbritannia.
I India hadde en talskvinne for regjeringspartiet BJO vært frittalende om profeten og hans kone Aisha. Jeg har forgjeves forsøkt å finne sitater, men rykter er nok, og ofte viktigere enn fakta. Du får ikke fakta når det handler om fornærmelser av islam.
Husk at det var India som først forbød «Sataniske vers». India vokter balansen mellom hinduflertallet og muslimene. I takt med Indias økende makt har selvbevisstheten vokst. Vestlige medier mener å spore en økende islamfiendtlighet. Men de utkjemper samme kamp hjemme som ute: For å integrere muslimer, må kritikere isoleres og helst straffes.
Hvis man vil få en idé om hvor dette bærer hen, kan man studere et brev som ambassadørene fra Saudi-Arabia, Egypt, Iran, Algerie, Pakistan, Palestina, Bosnia-Hercegovina og Irak – alle akkreditert Danmark – nylig fikk inn i Berlingske.
Brevet var et svar på artikkelen »En sejr for FNs islamistiske kræfter« om FNs vedtak om å gjøre 15. mars til dagen for bekjempelse av islamofobi.
Det bemerkelsesverdige med brevet er det totale fravær av motforestillinger. Det er som om de ikke har forstått et fnugg av hva modernitet betyr. De bor i Vesten og betjener seg av modernitetens teknologi uten å forstå hvilke verdier som opprinnelig lå bak. Nå er det bare blitt teknologi. Når det gjelder sosiale medier, har de ingen skrupler med å innføre sensur. For dét er en nødvendig konsekvens av tankegangen.
Blokken av islamske stater, OIC, er mektig nok til å trumfe igjennom et ikke-bindende vedtak i FNs hovedforsamling. Ambassadørene ser ingenting galt med det.
Generalforsamlingens resolution har til formål at øge bevidstheden og fremme tolerance og respekt for andre. Det underminerer ikke religions- eller trosfriheden på nogen måde. Faktisk var hele præmissen for OICs initiativ, at diskriminerende handlinger, fjendtlighed og vold mod muslimske individer og samfund udgør alvorlige krænkelser af deres menneskerettigheder og krænker deres religions- eller trosfrihed.
Denne toleransen som islam krever, er en enveiskjørt gate. Det er ikke spørsmål om toleranse den andre veien. Islam har ikke noe å gi. Den er i seg selv godhet.
Forstillelsen og løgnaktigheten er grenseløs. Det er vanlig å påpeke at OICs menneskerettserklæring, Kairo-erklæringen, lider av den innskrenkede enveiskjøringen som gjør at ordet ytringsfrihet i samme åndedrag blir en pinlighet.
Men ambassadørene ser det ikke slik.
Cairoerklæringen er OICs forsøg på at forene menneskerettighederne med islam og begrænse ytringsfriheden. Tværtimod er erklæringen baseret på forpligtelser i henhold til international menneskerettighedslov og ikke på religiøse grunde. Det går langt ud over de rettigheder, der er omfattet af eksisterende internationale konventioner, især dem der vedrører principperne om ligestilling, ikkeforskelsbehandling, kvinders rettigheder og trosfrihed.
Brevet kan være et stykke misjonering, en demonstrasjon av islams økende innflytelse i Vesten. Ambassadørene ser ingen motsetninger. Dette er tenkning reversert til tiden før opplysningstiden. Pre-modernitet.
FN-resolutionen bemærker faktisk, at religions- eller trosfriheden og ytringsfriheden er indbyrdes afhængige, indbyrdes forbundne og gensidigt styrkende rettigheder med rod i artiklerne 18 og 19 i den internationale konvention om borgerlige og politiske rettigheder (ICCPR). Ytringsfriheden bør udøves på en måde, der fuldtud respekterer alle religioners religiøse overbevisninger og principper og ikke fører til »tilskyndelse til vold«, som er forbudt i henhold til artikel 20 (2) i ICCPR.
Denne toleransen er enveiskjørt og kan bare skjerpe motsetningen. Den gir carte blanche til mobben, enten den er i Bradford eller India. At FNs hovedforsamling har velsignet den, sier noe om hva FN er blitt.
Det er kun vold når muslimer og islam er offer. Den vold som muslimer utøver mot kristne, er ofte utslag av provokasjon. Da defineres det ikke som vold, kun en gjenreisning av æren.
Vi nærmer oss den tilstand som islam har som utgangspunkt: Alle er født muslimer, de vet det bare ikke.
Islam er som lyden av en hånd som klapper. De hører bare sin egen stemme.
Det alvorlige som har skjedd de senere år, er woke-bevegelsen. Først gjorde politisk korrekthet sinnet klart for ensretting. Så kom woke med sitt religiøse preg. Da var det klart for omvendelse.
Nå tar muslimene neste skritt og krever underkastelse. Woke-folket har ikke noe å stille opp mot dette. De driver selv samme justis.
Apropos: Spiked skriver:
Imagine a country where Islamic fundamentalists can dictate what films we’re allowed to watch in the cinema. That country is Britain in the 21st century. Today an Islamist mob has succeeded in having an allegedly ‘blasphemous’ film pulled from vast swathes of UK cinemas. Protesters claim that The Lady of Heaven, which features a CGI rendering of the Prophet Muhammad, is an insult to the world’s one billion Muslims and is ‘racist’ to boot. As is now depressingly routine, the powers-that-be have taken the mob’s side. Large cinema chains have cancelled their screenings and apologised for causing offence.
Worse still, our political and cultural elites apparently have nothing to say in response to this medieval act of religious censorship.
Just as they had nothing to say about the Batley Grammar school teacher, who was forced into hiding after showing a Charlie Hebdo cartoon. Just as they always turn quiet whenever Islamism rears its ugly head. This cowardice cannot continue. If we truly value free speech, we cannot keep caving in to Islamist intolerance.
