De unge nord­afrikanernes herjinger i normalt idylliske Peschiera ved Gardasjøen var et utløp for lang tids dårlig behandling fra italienerne, sier «Hassan» fra Milano-bydelen San Siro i et intervju med avisen La Repubblica.

Andregenerasjons­innvandrere i Italia lever et besværlig liv, forklarer Hassan, som selv er av marokkansk opphav og identifiserer seg som afrikaner. Han rettferdiggjør ikke opptøyene i Peschiera, men han forstår dem:

Det som skjedde, er en skam, og de seksuelle overgrepene var ille. Men hvordan kan det ha seg at oppmerksomheten først kommer når det bryter ut kaos? Er det først nå at folk våkner og oppdager sinnet og aggresjonen som mange ungdommer lever ut?

Hassan mener at det handler om reaktiv vold fra innvandreres side:

Ingen har noen gang vist oss noen barmhjertighet. Helt fra første stund slengte de oss vekk i de verste nabolagene, gjerne alle på ett sted, sånn at vi enda lettere kan identifiseres som innvandrere, som afrikanere på livstid. De lyktes til slutt. De klarte å få oss til å tro at vi er mer afrikanere enn italienere. Jeg forstår ikke hvorfor det er så sjokkerende.

Den unge mannen skylder på italieneres nedlatenhet:

Ja, jeg føler meg afrikansk og marokkansk, og i alle fall ikke italiensk. Jeg er da ikke dum. Jeg vet hvordan italienerne ser på oss, og jeg foretrekker ærlig talt å holde meg tett til mine røtter.

Hassans foreldre er ikke av den opprørte typen, men selv oppfordrer han til og med La Repubblicas reporter Karima Moual – som har marokkansk opphav, men kler seg vestlig uten å skjule sin kvinneynde – til å bli sint.

Men ser du deg ikke rundt, søster? For dem (altså italienerne, red.) er vi bare bunnfall. I disse forfalne leiegårdene er det ikke mange som kan tillate seg å drømme. Å rane folk og selge narkotika er normalt for mange ungdommer.

Moual støter på lignende oppgitthet i andre problemområder i Italias største byer.

I den perifere Roma-bydelen Tor Bella Monaca forteller 18 år gamle «Mounir» at alle drømmer om å komme seg vekk fra ghettoen. Men de færreste klarer det. Rapperne som gir musikalsk utløp for deres frustrasjon, får det til – og blir forbildene deres både hva angår musikk, klesstil og væremåte.

20 år gamle Rashid fra Torinos periferi har valgt å innfri det han mener er italieneres lave forventninger:

Jeg er ikke et offer. Jeg vet bare hva jeg må gjøre for å skaffe meg det jeg har rett til. For her er det ingen som gir meg noe som helst. Vet du hvor mange ganger politiet har stoppet meg bare fordi jeg har fjeset til en nordafrikaner? Da er det like greit å bli pusher på ordentlig.

La Repubblicas journalist ser ungdommer i en dyp identitetskrise. De er født i Italia, men er sterkere knyttet til en myte om stedet foreldrene forlot, selv om de også er i opposisjon til dem.

Moual er også snublende nær å legge skylden på Italia:

Hvordan klarte man å få en del av de nye italienernes andre generasjon til å identifisere seg med «Afrika» når de er født og oppvokst her?

På den måten bidrar de også med sin egen aggresjon til å gi folk et negativt bilde av Afrika, og selv reduserer de «hvite» til en masse som fritt kan ranes og tafses på, analyserer Moual.

Hun ser pessimistisk på fremtiden, og ender med å legge i alle fall noe av skylden på italienere som ikke har tatt imot verden med åpne armer:

I årene som kommer, vil det bli vanskelig å finne den riktige oppskriften på å komme ut av et mareritt som er blitt virkelighet, til glede for dem som alltid har sagt at integreringeb er umulig, og aldri har gjort noe for å få den til.

Ansvaret hos dem som åpnet grensene på vidt gap, er som vanlig ikke å se noe sted.

Repubblica-journalisten reflekterer heller ikke over hvorfor den samme historien har skjedd i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Sverige og andre steder – langt mindre over hvorfor det skulle gå noe annerledes i Italia, som fremdeles ligger et stykke etter de andre i løypa.

Det eneste som er helt sikkert, er at Vesten får all skyld.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!