Maria og disiplene mottar Den hellige ånd. Oljemaleri av ukjent kunstner i katedralen i Gravina.

¹⁴ Da sto Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: «Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord! ¹⁵ For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen! ¹⁶ Men dette er det som er sagt ved profeten Joel:

¹⁷ Det skal skje i de siste dager, sier Gud,
da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. D
eres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord.
Deres unge menn skal se syner,
og de gamle blant dere skal ha drømmer.

¹⁸ Selv over mine treller og trellkvinner
vil jeg i de dager utgyte av min Ånd,
og de skal tale profetiske ord.

¹⁹Jeg skal gjøre under oppe på himmelen
og tegn nede på jorden,
blod og ild og røkskyer.

²⁰ Solen skal bli forvandlet til mørke
og månen til blod,
før Herrens dag kommer, den store og herlige.

²¹ Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn,
skal bli frelst.

(Apostlenes gjerninger 2, 14–21)

I dag feirer vi pinse. For mange den mest uforståelige av våre kristne høytider. For andre forbindes den med pinsevenner og en karismatisk glede og begeistring.

Altfor sjelden omtales den som den Faderen og Sønnens hellige kjærlighet til hverandre, dvs. tredje person i treenigheten. C.S. Lewis skrev en gang at kjærligheten mellom Faderen og Sønnen var så sterk at den er en egen person i guddommen. Thomas Aquinas sier at kjærligheten i Gud er Ånden, og at Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen.

Det er mange naturalister som sier at de tror på kjærligheten, men knapt noe er så motstridende som en avvisning av Treenigheten og samtidig fastholde troen på kjærligheten. Jeg mener ikke med det at dagens naturalister bør slutte å tro på kjærligheten, men jeg savner en større vilje til å erkjenne kjærlighetens mysterium, at i en tro bygget på survival of the fittest, er kjærligheten et fremmedelement som er dømt til å tape. I et evolusjonært perspektiv gjør kjærligheten oss svake

Kjærlighetens vesen er nemlig at den gjør noe med oss, den bringer oss nærmere til ham som var villig til å ofre seg selv for oss. Den hellige ånd, kjærligheten mellom Faderen og Sønnen, gjør Treenigheten unik. Det er Guds kjærlighet som gir rom for fri vilje hos skapningen. Ekte kjærlighet forutsetter nemlig frihet hos den man elsker, og det er derfor Gud gjør alt for å oppnå en frivillig kjærlighetsrelasjon med mennesket. Gud kan ikke tvinge noen til å elske ham.

Kjærligheten er ikke noe som kan utvikle seg som et resultat av en tilfeldig mutasjon. Kjærligheten er Guds stempel på oss, som gjør det mulig for oss å leve sammen med Ham. Vi kan med vår frie vilje si ja denne kjærligheten, foredle den, eller forkaste den. Det valget er vårt eget. Det samme er valget mellom å erkjenne kjærlighetens opphav, eller dyrke oss selv og ende opp i en kald egoisme.

Universets skaper ønsker at du velger ham og hans fullkomne kjærlighet.

Eller som Paulus skriver i sitt første brev til korinterne, kapittel 13:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

² Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting.

³ Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting.

⁴ Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp.

⁵ Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.

⁶ Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.

⁷ Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

⁸ Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt.

⁹ For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis.

¹⁰ Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

¹¹ Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.

¹² For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.

¹³ Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

God pinse!