Silhuetten av Churchill-statuen på Parliament Square i London avtegner seg mot grålysningen den 1. januar 2021. Foto: Matt Dunham / AP / NTB.
Tidligere lærte barn å beundre eget land og egen historie uten nevneverdige motforestillinger. Det var så selvsagt at det ikke kan kalles et mål for oppdragelsen. På skolen lærte vi om halvt mytiske kongeskikkelser som Hårfagre og Tryggvason. Det sto et sus om de navnene! Churchill var også en stor helt, i grunnen en av oss, siden han seiret over tyskerne. Mange i etterkrigsgenerasjonen har kjent sterk og ensidig stolthet over norsk krigsinnsats. I tillegg kom en selvsagt beundring for eventyrere som Nansen og Amundsen. Hvor er kvinnene? Ingen kvotering. Dette er fjern fortid, en annen tidsalder.
Det finnes utallige eksempler på beundring basert på feilaktige (manipulerte, løgnaktige) forestillinger. Intelligente mennesker har latt seg forføre av demagoger og deres visjoner om en strålende fremtid. Reaksjon mot sløv og selvforherligende nasjonalisme har ofte vært påkrevd, heller ikke den entydig heroiske fortellingen om okkupasjonstiden i Norge kunne bli stående. Det var lenge stille om jødenes skjebne.
Men aldri så godt at det ikke er galt for noe: Nødvendig selvransakelse skapte grobunn for woke-ideologiens overbudslogikk: Noen har med rette påpekt skjønnmaling, svik, utbytting, undertrykking – nå skal vi gjøre det enda grundigere. Nå skal en enda mer verdsatt person avsløres som en falsk helt. Hvordan kan en rasist og imperialist som Churchill har vært så beundret – hva sier det om kulturen vi er flasket opp med? Kampanjen mot Churchill nådde Norge, men woke rammer Storbritannia og USA vesentlig hardere. Ikke bare akademikere og kunstnere, også mange makthavere i offentlige institusjoner ser det som en oppgave å understreke Vestens synderegister. Gjør man ikke det, er man ikke seriøs. I Frankrike finnes en veletablert skepsis til import av anglo-amerikansk kultur. Stolthet over fransk kultur gjør landet mer motstandsdyktig.
Det er allerede flere år siden jeg hørte en anerkjent engelsk historiker bemerke at skal vi snakke om «vestlige verdier», da må vi ikke glemme at også Auschwitz var en konsekvens av dem. Det førte til protester, for det vanlige på den tiden var å tenke på Holocaust som et sivilisasjonssammenbrudd. I dag er vi fortrolig med ideen om at den vestlige sivilisasjon logisk legger opp til uhyrligheter, altså mer et gjennombrudd enn et sammenbrudd.
Vi har å gjøre med en «War on the West», som Douglas Murray har kalt sin siste bok, en krig som Vesten fører mot seg selv. Han har utvilsomt rett i at selvpiskingens ideologi er unik. Ikke i noen annen sivilisasjon er det en hovedoppgave for elitene å påvise egen elendighet. Ikke i den arabiske, ikke i den indiske, ikke i den kinesiske, ikke i afrikanske land. Vi kan regne med at denne spesielle form for selvopptatthet applauderes av makthavere i Russland og Kina.
Det dansk-norske mannskapet på slaveskipet «Fredensborg» (forlist utenfor Arendal i 1768) ble fortalt av den geistlige øvrigheten at det var bedre å være slave i den kristne verden enn fri i hedenskapet. Strengt tatt blir det tale om rasisme først med teorier om mindreverdige raser, utviklet på 1800-tallet. Slaveri har i utgangspunktet ikke noe med rasisme å gjøre, og oppsto ikke med den atlantiske handelen fra Afrikas vestkyst. Men den omfattende arabiske slavehandelen fra Afrikas østkyst som begynte tidligere og (offisielt) tok slutt først i 1909, skal være et ikke-tema. Fortellinger om den hvite manns rasisme skal ikke forstyrres.
Her skal beundring i all enkelhet ses som en kilde til glede. Jeg bare nevner at det finnes en mer sofistikert beundringens psykologi, som antydet av Francois de la Rochfoucauld, en av de fornemme i Ludvig XIVs epoke: «Vi liker alltid dem som beundrer oss, men vi liker ikke alltid dem vi beundrer.» Det er noe man kan tygge på … Like fullt står det fast at godt håndverk skaper beundringsverdige produkter. For å beundre geniale prestasjoner må man strengt tatt ha innsikt i faget, så det blir en glede forbeholdt noen få. Det finnes utallige alternativer, så forskjellene mellom oss viser seg klart i beundringens varianter. Det nærmeste vi kommer felles nasjonal beundring her i landet, er vel knyttet til idrettsstjerner, de som vinner gullmedaljene.
Jeg titter på NRK TV, som formidler så mange norske idrettsprestasjoner. På programmet i dag står «Slaveskipet – Norges mørke kolonihistorie.» Ja, vi skal ha kunnskap om den også. Vi har nå kjennskap til mye som er mørkt, og gleden ved gullmedaljene får en ekstra dimensjon fordi disse ikke er besudlet av landets historie.
Men kanskje besudlet av noe annet? Mannlig dominans – hvor mange gullmedaljer til kvinner i siste sommer-OL? Etnisk dominans – hvor mange medaljer til ikke-etnisk norske nordmenn? Trangen til å finne noe å utsette på det gledelige minner om en tvangsnevrose.
En selsom tilfredshet merkes ofte hos dem som belærer oss om de mørke sidene. Er det en glede ved å avsløre syndighet i det tilsynelatende uskyldige? Å leve uten noen som helst gledesfylt beundring kan være en definisjon av nihilisme. Jeg tror ikke det finnes mange praktiserende nihilister. Anti-vestligheten er en intellektuell trend som neppe berører talspersonene emosjonelt. Gjorde den det, måtte man forvente mer fortvilelse, mindre tilfredshet. Det er grunn til å mistenke at mange i stille stunder undrer seg over storheten i det som må forkastes.
Det er beundringsverdig å gjøre noe for andre, ut over enhver plikt, uten utsikt til ros eller anerkjennelse. Hvis det i dag finnes noe som mennesker over hele det politiske spekteret kaller beundringsverdig uten forbehold, så må det ligge langt utenfor politikken, det må være så privat at det ikke påkaller oppmerksomhet – nettopp den anonyme godhet.
Angrep på den vestlige sivilisasjon er noe nytt i revolusjonær tenkning. Det finnes ikke i den opprinnelige marxismen. I «Det kommunistiske manifest» hevder Marx og Engels at det vestlige borgerskapet spiller en globalt progressiv rolle, siden den ekspansive kapitalismen sørger for at «barbariske nasjoner» – i Afrika og Asia – blir avhengige av de siviliserte, de vestlige. For dermed blir tilbakestående land revet ut av sine stivnede former og trukket med inn i den progressive moderniteten. Marx-eksperter er oppmerksom på rasismen hos denne revolusjonære tenker, men finner det gjerne opportunt å være taus om saken. Når det gjelder rasisme hos «borgerlige», derimot …
Ingen tale av konge eller statsminister ved nyttårstider, og ingen strålende 17. mai-feiring, kan skjule at fedrelandskjærlighet er blitt en privatsak. Den politiske klassen har erstattet den med noe ganske annet i offentligheten, en oppblåst forestilling om Norges betydning i verden. Det begynte personlig: Kriteriet på utlendingers gode moral var status som «norgesvenn». Alle skikkelige amerikanske presidenter er norgesvenner. Så ble det avgjørende viktig at Norge sitter i Sikkerhetsrådet. Så skal norsk innsats i «det grønne skiftet» være et strålende forbilde for andre land.
Fedrelandskjærligheten var ikke slik. Vi visste at Norge er et lite land uten vekt i stormaktspolitikken, det måtte i så fall være på grunn av landets geografiske beliggenhet – ikke et resultat av norske prestasjoner. Det beundringsverdige var at det lille, fattige folket klarte å hevde nasjonal selvstendighet overfor dansker og svensker og ikke bøyde seg for de brutale tyskerne. Tendensen til nasjonalt skryt er ikke akkurat fremmed for oss nordmenn. Den politiske klassen har hevet skrytet til et nivå som man tidligere ikke drømte om. Dagens storlandsgalskap er en pinlig erstatning for fedrelandskjærlighet.
Beundring for kunstverk er en individuell sak, men det hender at unison fordømmelse rammer en kunstner for hans politiske virksomhet. Dommen over Knut Hamsun er blitt vesentlig strengere i dette århundret. Da han døde i 1952, var nekrologer preget av en viss tristhet og tendens til tilgivelse. Det var blitt kjent at Hamsun hadde forsøkt å få dødsdømte nordmenn benådet og Terboven avsatt, og dermed pådratt seg Hitlers vrede. Romanene ble ikke anklaget for å spre nazistisk gift. I dag fremheves de patriarkalske, fascistiske innslag som utvilsomt finnes i Hamsuns verk. Kritikerne anerkjenner likevel en enestående skrivekunst, for man gir nødig slipp på beundringens glede.
Og endelig glede ved naturen. Antakelig tenker vi da umiddelbart på vill og vakker natur, som vekker beundringens glede. Når den ville, utemmede natur fremheves, står vi i en tradisjon fra romantikken. Dette er en følsomhet som oppsto først mot slutten av 1700-tallet, tidligere var den såkalt gavmilde natur verdsatt, den nødvendige basis for menneskelig liv. Vill natur var unyttig, faretruende, ikke på noen måte beundringsverdig. Romantikkens kunst innførte en ny dimensjon av beundring, tenk på de digre bildene av fjellheimen, for eksempel J.C. Dahls «Fra Stalheim». Der er menneskene små. Sansen for den overveldende, den sublime natur ble skapt av romantiske kunstverk.
Beundring for naturen selv synes å være et avvik fra normalen. For normalt er det tale om en prestasjon. Caspar David Friedrich malte «Ishavet», der et skipsvrak så vidt kan skimtes. Det er en beundringsverdig fremstilling av menneskets litenhet i møte med overmektige naturkrefter. Dahl og Friedrich presterte betydelige kunstverk. Kan naturkrefter prestere noe? Var det en prestasjon av isen å knuse skipet?
Naturens skjønnhet er heller ikke tilsiktet. Vi har en mistanke om at den finnes bare for oss mennesker, likevel blir det meningsløst å si at vi presterer den. Glede ved naturlig skjønnhet er frakoblet prestasjon, likevel er det meningsfullt å beundre natur.
Så vidt jeg kan se, er natur et avvik også i en annen forstand. Den er ikke truet av angrepet på nasjonalisme. Siden den nasjonale naturen ikke har prestert noe moralsk forkastelig, går den fri. Men naturen er for lengst trukket inn i politikken på annen måte: natur- og miljøvern. Der er det stort rom for nye anklager mot Vesten, som skapte den naturødeleggende industrielle revolusjon og stadig flere destruktive teknologier. Man innrømmer at livet forut for disse teknologiene kan ha vært slitsomt og fattigslig, men så kommer en tanke som appellerer til en nostalgi like sterk som den er diffus – det var et liv i harmoni med naturen. Vestlig modernitet har ødelagt livets dype harmoni. Slik gir romantiserende beundring for fjern fortid kraft til mange anklager. Også anklagene bygger på beundringens glede, som ingen kan være foruten.
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!
