Rettssaken mot Espen Andersen Bråthen i Buskerud tingrett åpnet torsdag med vitnesbyrd fra de pårørende til de drepte i Kongsberg den 13. oktober i fjor. Historiene om menneskene som ble frarøvet livet denne kvelden og hvordan deres fravær har påvirket deres nærmeste er hjerteskjærende, og det er vanskelig å holde tårene tilbake.

Bråthen har ikke bare tatt livet fra sine ofre, han har tatt det kjæreste fra deres pårørende. Han har tatt hjemmet, hverdagen og tryggheten fra langt flere enn de fem menneskene han står til ansvar for å ha drept denne kvelden. Det er døtre, sønner og søsken. Det er barnebarn og venner. Det er mennesker som lider store traumer og som sliter med å finne lyset i et overhengende mørke som Bråthen har påført dem.

– Jeg har fått tilbake huset, men hjemmet mitt er borte for alltid, forteller datteren til et av drapsofrene.

Moren var hennes hjem. Hennes største støttespiller. En dame med kjærlighet for livet. En mor som elsket sin datter.

Det er hjerteskjærende å ta inn over seg at hun aldri vil ta sin mor i hånden igjen, slik hun gjorde den dagen ved deres siste farvel, eller dele de øyeblikkene de begge satte så stor pris på.

Men det er ikke bare en utrøstelig sorg i form av tap de pårørende har blitt påført. Det er traumer som påvirker hvordan de lever sine liv. Det er frykt. Tryggheten de en gang kjente, er tatt fra dem for alltid, med viten om at deres kjære ble frarøvet livet i sine hjem, enkelte bak låst dør, der de skulle være aller tryggest.

At Bråthen sier han angrer, hjelper ikke.

– Det virker som en innlært frase han tror er lurt å få ut i retten og i media, sier en av de pårørende om Bråthens forklaring første dag i retten.

Hun opplever Bråthen som kald, følelsesløs og instruert. Hun forteller også at hun er redd for å møte ham på permisjon eller som en fri mann.

Midt i egen sorg strekker hun ut en hånd til vitnene som gjorde alt i sin makt for å hjelpe denne kvelden, samtidig som de kjempet for egne liv.

Men det er ikke bare Bråthen hun uttrykker skepsis til. Hun ber retten om å vise video av bevegelsene utenfor butikken, en video retten har valgt ikke å vise. Hun ber om full åpenhet, først og fremst for fred, men også fordi det kan være berettiget kritikk mot politiets håndtering.

– Det kan minne om Utøya, sier hun.

Det er underforstått at hun tenker på politiets egne forklaringer i denne saken. En forklaring som ikke holder mål: De trodde ikke det var noen andre utganger. Som politi, en nødetat som skal hjelpe og beskytte, svikter man grovt når man går ut fra at det ikke finnes nødutganger eller et område for varelevering i en butikk. Å tro at det bare finnes én inngang, er i beste fall naivt. I dette tilfellet er det grovt uaktsomt: Fem liv kunne vært spart.

Mange liv kunne vært spart denne kvelden. Også de livene som skal leves videre, med store sår som gjør det vanskelig å trekke pusten.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!