Danskene går 1. juni til valg på om de skal oppheve det såkalte forsvarsforbeholdet og bli en del av EU også militært og sikkerhetspolitisk. Eller om landet fortsatt skal stå utenfor og slippe bidrag til en kommende EU-hær og militære operasjoner i utlandet som EU måtte bestemme seg for.

Statsminister Mette Frederiksen skrev ut folkeavstemningen i skyggen av Ukraina-krigen. Hun visste den hadde skremt danskene og kanskje kan hun skremme dem inn i forsvarssamarbeidet.

Det gjelder derfor om å blåse opp trusselen.

Samtidig vil ikke danskene har mer EU og det får de hvis forsvarsforbeholdet forsvinner. Ja-siden forsøker derfor overbevise velgerne at det ikke er noen automatikk i en EU-hær. Det klinger hult.

Hvis man lytter til Macron er han helt klar på ambisjonene om et føderalt Europa med en selvstendig forsvarsmakt, uavhengig av USA.

Den Europæiske Union (EU) har offentliggjort en ny strategi med henblik på at forvandle den 27 medlemmer store blok til en uafhængig geopolitisk aktør på verdensscenen. (…)

Kerneelementet i Strategic Compass er udviklingen af en såkaldt EU Rapid Deployment Capacity (RDC), en militær styrke, som er i stand til at gribe ind i «ikke-liberale miljøer» hvor som helst i verden.

Men EU har latt forsvaret forfalle og er ikke i stand til å stille selv 5.000 mann til en permanent hurtig innsatsstyrke.

Den 21. marts, den dag Strategic Compass blev offentliggjort, kundgjorde Tysklands uheldige forsvarsminister Christine Lambrecht, at Tyskland ville rejse hele den 5.000 mand store styrke plus tungt udstyr til RDC’s første år. Hun var tvunget til at trække det tilbage, da hun fik at vide, at det tyske militær er så underbemandet og underforsynet, at man er ude at stand til at levere det omfang af personel og udstyr. Det tyske forsvarsministerium rettede det senere til, at Tyskland vil bidrage med en «kernestyrke» på mellem 1.500 og 2.000 soldater.

EU afslører ny strategi til at blive en global stormagt

Politikk er blitt varm luft. Ordene stiger til værs og fordunster. Men de er gratis. Det kommer stadig nye.

At Europas mektigste og rikeste land ikke klarer å stille 5.000 mann til disposisjon sier noe om hvor lavt forsvaret har vært prioritet. Hvordan skal det gjenreises? Vi vet fra vårt eget militære at viktig kompetanse forsvinner når kapasiteten forfaller. Det er gjort i en håndvending å bygge den opp igjen. Det koster mer enn penger.

Danmark er i samme situasjon. Det sies at man skal nå 2-prosentnivået innen 2030. Med et så langt perspektiv er det merkelig at Mette Frederiksen tror hun kan skremme danskene til å stemme ja.

Mette F. er en meget ambisiøs politiker. Hun vil gjerne spise kirsebær med de store.

Men er det sikkert at det er til Danmarks beste? Er interessene sammenfallende?

Det er noe av det samme med avtalen som lar amerikanerne få opprette baser i Norge. Det kan argumenteres for at dette er et brudd på baseavtalen fra 1949 som sa at Norge ikke skulle tillate fremmede stridskrefter på norsk jord.

I den nye forsvarsavtalen går Norge med på å opprette fire såkalte omforente områder Sola, Evenes, Rygge og Ramsund der USAfår bruksrett og uhindret tilgang. Det åpnes også for å opprette flere slike omforente områder i framtida.

Man forsøker å sminke brura ved å kalle det «omforente områder». Det er amerikansk jurisdiksjon som gjelder på basene. De er et stykke ekstraterritorielt område.

Men det snakkes ikke høyt om det. Heller ikke hva som er den politiske realiteten. Politikerne i Europa har latt forsvaret forfalle i den grad at de må la USA fylle tomrommet. Dermed øker spenningen i Europa. Vi vt ennå ikke hvordan russerne vil reagere på alle endringene.

Danskene ønsket å holde igjen med forbeholdet. Folketinget tok pengene til forsvar og brukte dem på andre ting. Derfor står også Danmark med et stort underskudd. Også Mette F. har vært på frierferd til Washington.

De vil gi inntrykk av sikkerhet, men realiteten er den stikk motsatte. De bauter seg frem.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!