Kuer gresser og slapper av ikke langt fra et kullkraftverk i Niederaussem i Tyskland den 24. oktober 2021. Foto: Michael Probst / AP / NTB.

En bemerkelsesverdig side ved klimapolitikken, som har penetrert ikke bare det politiske men også det produktive, sosiale og intellektuelle livet i Vesten, er at selv finansverdenen har vist tendenser til å prioritere klimapolitikk fremfor størst mulig avkastning for kundene, som har vært bransjens tradisjonelle oppgave.

Bak nyorienteringen ligger en tankegang om at investeringer i profitabel virksomhet som gir store utslipp av klimagasser, i det lange løp vil skade verden så mye at det permanent vil undergrave evnen til langsiktig profitt. Klimautslipp anses dermed å utgjøre en stor finansiell risiko, og selv finansbedrifter bedømmes nå etter såkalte ESG-kriterier (environmental, social and corporate governance).

At denne tankegangen er blitt et slags finansreligiøst dogme, fikk verden et godt eksempel på for en ukes tid siden: HSBC, en av verdens største banker, suspenderte og igangsatte en granskning av Stuart Kirk, en av bankens investeringssjefer, fordi han under et seminar hadde sagt at den finansielle klimarisikoen er ubetydelig. HSBCs toppsjef tok avstand fra Kirks uttalelser.

Men nå viser en av verdens største finansielle aktører at dogmet kan fravikes.

Det amerikanske investeringsselskapet Vanguard, som er det nest største i verden og forvalter over 8000 milliarder dollar, vil nemlig ikke slutte å investere i kull, olje og gass.

Vanguard – som sammen med Blackrock og State Street utgjør de såkalte «Big Three» – skal fremdeles ta hensyn til klimarisiko, men det betyr ikke slutten for investeringer i fossil energi, sa selskapets toppsjef Tim Buckley i forrige uke til Financial Times.

Det er oppsiktsvekkende, all den tid Blackrocks toppsjef Larry Fink har signalisert klimapolitikk og ESG-kriterier som noen slags ledestjerner.

Buckley sier derimot at markedet skal prise klimarisikoen:

“Vanguard does not seek to direct company strategy. We engage with companies on climate change, ask them to set goals and to report how they are mitigating climate risks. That transparency will ensure that climate risks are priced appropriately by the market,” Buckley said in an interview with the Financial Times.

Samtidig relativiserer Vanguard-sjefen denne risikoen:

“Our duty is to maximise long-term total returns for clients. Climate change is a material risk but it is only one factor in an investment decision. There is already a pensions crisis and we have to make sure that climate concerns do not make that even worse,” said Buckley.

Selskapets offisielle policy er riktignok fremdeles å etterstrebe en investeringsportefølje med null nettoutslipp innen midten av århundret:

Buckley’s comments were made ahead of the publication of Vanguard’s first progress report towards the goal of reaching net zero carbon emissions across its investment portfolios by 2050.

Men slike visjoner er ikke nødvendigvis mer alvorlig ment enn Kinas erklærte nullutslippsmål for 2060, og i praksis er det lite ved dagens portefølje som avspeiler disse ambisjonene:

Just $290bn, or 17 per cent, of Vanguard’s $1.7tn in actively managed assets are aligned with net zero by 2050.

Den andelen på 17 prosent gjelder dessuten bare den delen av de investerte midlene som forvaltes aktivt. Selskapet har mesteparten av kundenes midler plassert i fonds, og der finnes det ingen mål om nullutslipp:

But Vanguard has chosen not to attach interim net zero targets to the passive index-tracking funds that form the bulk of its assets. The company has said that this is because net zero targets were not built into the original objectives of these funds.

I tråd med avtalene med selskapet forventer kundene profitt, og de kan gå til rettslige skritt dersom Vanguard fraviker det hensynet. Selskapet tror derfor at de erklærte klimafinansielle måtene ikke kan nås:

Vanguard also believes achieving a 50 per cent reduction in emissions in these passive funds by 2030 will be very difficult without substantial action by the companies themselves and much more clarity on how government policy might evolve.

Vanguards beslutning er ikke den eneste indikasjonen på at klimahysteriet i den internasjonale forretningsverdenen kan være på retur. Elon Musk har kritisert Standard & Poor’s indeks kalt S&P 500 ESG for å ha utelatt Tesla og tatt Exxon med på listen over virksomheter som etter analysebyråets oppfatning etterstreber bærekraft. ESG er svindel, twitret Musk nylig.

Stuart Kirks uttalelser om at klimaendringer ikke utgjør noen større finansiell risiko, understøttes ellers av scenarier for utviklingen i verdens totale BNP som funksjon av klimautslipp som FNs klimapanel (IPCC) har utarbeidet. Selv nokså store utslipp forventes å få en svært beskjeden innvirkning på BNP i år 2100.

Slike offisielle prognoser er blitt fremhevet av både Bjørn Lomborg og Steven Koonin. Likevel er det altså en hel masse mektige mennesker som later som om disse prognosene ikke finnes. Hvem er det som drar fordel av dette skuespillet? Og hvor lenge skal verden la seg lure? Skal Europa rekke å ødelegge sin egen økonomi før fornuften igjen får overtaket?