Rudolf Yelin (1864–1940), «Bergprekenen». Maleri i den evangeliske kirken i Reinerzau, Baden-Württemberg.

⁷ Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. ⁸ Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. ⁹ Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.

¹⁰ La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

¹¹ Gi oss i dag vårt daglige brød,

¹² og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.

¹³ Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Matteus 6, 7–13

Det er søndag mellom Kristihimmelfartsdag og pinsen. Høytider som utdyper hva kristentroen går ut på, hva som viser at den ikke er en religion i tradisjonell forstand, men en dyp relasjon mellom skaperen og mennesket.

På Kristihimmelfartsdag møter vi Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske steg opp til sin far, og med det bekrefter han det unike i det vår sivilisasjon er bygget på, at vi, sammen med Jesus Kristus, kan kalle Gud vår far.

Forrige søndag var hovedteksten hentet fra da Jesus lærte disiplene å be Vår far i himmelen. En bønn som har blitt en grunnvoll i bønnens historie. Utallige er de som i en krisesituasjon har bedt den, og jeg glemmer ikke en overlevende fra Utøya som fortalte at han prøvde å be den da han gjemte seg, men at han ikke husket ordene. Han ønsket at han hadde lært den skikkelig.

Vår far. Det var en realitet for Jesus, og bekreftes etter oppstandelsen og hans møte med Maria Magdalena. I Johannesevangeliet kan vi lese hvordan hun i gråt treffer Jesus utenfor den tomme graven, men at hun ikke forstår at det er ham. Jesus spør da hvorfor hun gråter, og hvem hun leter etter:

Hun trodde det var gartneren og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Det er et utsagn som førte til et revolusjonerende nytt verdensbilde. Skaperen ble mennesket, overvant døden, kaller oss for brødre og gir alle dem som tror status som Guds barn. Her er det ingen underkastelse eller ulikhet. Jesus Kristus gir oss alle samme posisjon: Vi er hans søsken. Det er ingen som kan hevde de har rettigheter eller står i en annen posisjon enn andre. Det var ingen statsledere i kristenheten som kalte seg gud slik faraoer eller romerske keisere kunne gjøre. I kristenheten stod vi alle under den samme lov. Vi bøyde oss alle for samme Gud.

Da kristendommen etter hvert fikk forme Europa etter Vestromerrikets fall kan en ikke unngå å legge merke til hvordan denne ideen om likhet overfor Gud gjennomsyrer samfunnet. Kvinnen fikk en helt ny posisjon og slaveriet ble gradvis avskaffet.

Det betyr ikke at alt bare gikk framover. Selvfølgelig var det var tilbakeslag, men det var allikevel en standard man kunne vise til og ha som mål. Vi så det da kristne i Storbritannia på slutten av 1700-tallet kjempet for å avskaffe slaveriet i koloniene. Det var ikke uten grunn at de brukte slagordet «Er han ikke vår bror?» om slaven, for å vekke samvittigheten til engelske velgere og politikere.

«Er han ikke vår bror?» Utsagnet gir bare mening i en kristen kontekst, i en tro der skaperen sier at «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg». Det etiske grunnlaget for en ny sivilisasjon var lagt, det er et grunnlag som fortsatt preger oss.

Jeg kan ikke kreve at du som leser skal omvende deg og tro, men du må uansett tro forholde deg til Jesus Kristus. Vi kan ikke avvise hans historiske betydning.

Ideer betyr noe, og ingen idé eller forståelse har betydd mer for vår verden enn Gud som ber oss kalle ham for Far og som sier at han elsker oss med en evig kjærlighet.