Even Nord Rydningen brøler foran brølemaskinen «Brølofonen» under klimabrølet på Eidsvolls plass i Oslo den 27. august 2021. Foto: Ali Zare / NTB.
Den 16. desember 2021 publiserte tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS) en forskningsrapport med tittelen «The Rise And Fall Of Rationality In Language» fra USAs National Academy Of Science. Denne bekrefter det mange opplever i hverdagen: Balansepunktet mellom følelser og fornuft i hele vår sivilisasjon er i ferd med å tippe over.
Rapporten har studert bruken av rasjonelle og emosjonelle ord i en omfattende mengde offentlige tekster, og hvordan språkføringen har endret seg mellom 1850 til 2019. Den viser at fra 1850 frem til 1980 sank bruken av sentimentalt ladede ord i bøker, mens bruken av nøytrale ord og faktabasert argumentasjon økte jevnt. Dette mønsteret snudde på 1980-tallet, og trenden med følelsesladet argumentasjon akselererte kraftig etter 2007.
Woke-bevegelsen ødelegger samfunnsdebatten
Den amerikanske psykologi-professoren og forfatteren Jonathan Haidt har omtalt glidningen mot føleri på denne måten: «På begynnelsen av 2010-tallet skjedde det noe i det amerikanske samfunnet. Ting begynte å bli underlig. Først på universitetene, så overalt». Han beskriver denne great awokening, som er en politisk revolusjon:
Den progressive venstresiden har erstattet sin tradisjonelle klassepolitikk med moderne identitetspolitikk, basert på følelser, selvsentrert egoisme, stammetilhørighet og raselære.
Hverken akademia, pressen, politikken eller venstresidens ledere hadde evne eller rasjonalitet nok til å stå imot dette moralbaserte verdisettet. Indeed: De fleste velgerne på venstresiden har ikke fått med seg dette politiske paradigmeskiftet, og selv samfunnstopper på venstresiden virker å ha liten politisk innsikt i hva som foregår midt iblant dem.
Og nå er vi her, hvor samfunnet vårt i hovedsak er styrt av følelser i stedet for matematikk, vitenskap og logikk. Det kan virke uforståelig i en tid hvor forskningsindustrien rundt klima har eksplodert, og påberoper seg 97 prosent vitenskapelig konsensus – et argument som i utgangspunktet er uvitenskapelig og igjen appellerer til følelser. Hvor uvitenskapelig klimapolitikken faktisk er, gjenkjennes ikke minst med hetsing, mobbing og no-platforming av enhver som måtte trekke det moralistiske redde-verden-prosjektet i tvil. Sitter man på ekte vitenskap og sikre resultater, er man ikke redd for debatt og kritikere.
Haidt var en av de første akademikerne som advarte Amerika om den gryende woke-ideologien, safespace, kanselleringskultur og nymotens raselære på amerikanske universiteter for snart ti år siden. Det hjalp ingenting. Woke-bølgen som erstatter fakta med følelser har nær overveldet samtlige amerikanske eliteinstitusjoner, nyhetsredaksjoner og naturligvis det Demokratiske partiet.
Den samme samfunnsgiften sprer seg med uhyggelig fart også i Norge og Europa – og det er en nyttig motebølge for alle som vil avlede oppmerksomheten fra resultatene av katastrofal politikk rundt innvandring, islam, EU, klimapolitikk og dårlig økonomisk forvaltning. Følelsesladet retorikk er et nyttig kamuflasjenett for de som vil skjule sitt eget ansvar for problemene Vesten graver seg stadig dypere ned i.
Høyresiden er langt fra upåvirket
Denne glidningen fra rasjonalitet og fornuft, til føleri og moralisme har i prinsippet ødelagt partiet Høyre, som ikke lenger er til å kjenne igjen i all sin kritikkløse omfavnelse av MdG-politikk, Pride-promotering og klimahysteri. Det samme gjelder Krf og Venstre. Selv Fremskrittspartiet er grepet av samme tidsånd – en tidsånd som minner mistenkelig om idealene fra hippietiden i 1968.
Problemet med å styre et samfunn etter følelser i stedet for fakta, er todelt. Det øker faren for gale beslutninger radikalt, og gjør det nesten umulig å stoppe politikk som går i feil retning eller stille noen til ansvar for negativ samfunnsutvikling. Og enda verre: Det spiller samfunnsmakten over til middelmådigheter med svak intellektuell motstand mot moralisme, ekstremisme og forenklinger. Eller for å si det på en annen måte:
Denne tidsånden lar irrasjonelle mennesker gripe makta, og beholde den gjennom moralistisk argumentasjon basert på følelser. Slike mennesker er ikke i stand til å opprettholde gode eller stabile demokratiske samfunn, fordi de kan ikke tillate fakta å trenge seg frem i offentligheten.
Kampen mot fakta splitter samfunnet
Derfor er Europa der vi er i dag: Med kulturelle spenninger, sosial uro, tendenser til stammesamfunn, økende fattigdom, rasemotsetninger, islamisme, strømmangel, ekstrem prisøkning, kanselleringskultur, sensurtendenser, tvangstanker rundt internasjonale avtaler, frykt for fremtiden, og en irrasjonell frykt for plantenæringen CO2 og billig energi. Disse problemene fantes knapt i vestlige demokratier før år 2000.
Kulturavisen Subjekt.no har også omtalt denne rapporten, og konkluderer med at «Både høyrepopulismen og identitetsbevegelsen ignorerer opplysningsidealenes krav til bevisførende argumentasjon. Spørsmålet er om denne post-sannhetsepoken bør forstås som et forbipasserende fenomen, eller som et resultat av en dypere endring i vårt grunnleggende tankesett» Samtidig advarer de mot høyrepopulister som mistenkeliggjør eller avviser et valgresultat uten andre argumenter enn at elitene er korrupte og at vestlige medier og utdanningsinstitusjoner har en venstreideologisk slagside. Dette er en altfor lettvint analyse om et viktig tema:
At valgresultatet i USA ble manipulert er udiskutabelt. Ikke bare gjennom filmer som «2000 mules» som viser juksingen med stemmer, men også gjennom historiens største og mest ensidige mobbe- og svertekampanje som uten forbehold eller filter erklærte Trump-beveglsen som farlig, høyreekstrem, ekstremistisk og ødeleggende for demokratiet. Ikke bare før Trump ble valgt demokratisk, men også gjennom hele presidentperioden, og i ettertid da tidenes svakeste og mest forvirrede president ble valgt, uten å være populær, føre valgkamp eller holde folkemøter. Ensidige og hatske mediakampanjer er nemlig også valgmanipulasjon – noe venstresiden ser ut til å ha glemt.
Avmakt mot stammekultur og globalisme skaper en ulmende motreaksjon
Venstresidens identitetspolitikk har ingen bremser eller endestasjoner, og venstresiden har ingen kontroll over monsteret de selv har skapt – et problem også muslimer sliter med overfor islam. Et tydelig eksempel på hvordan personlig identitetskultur og stammesamfunn griper stadig mer makt fra flertallet og demokratiet, er hvordan Pride-bevegelsen har gått fra Pride-dager, til Pride-uke, og nå har sin egen Pride-måned, med eget flagg på offentlige flaggstenger. Og fortsatt er det ikke nok.
Dette skjer i et land hvor homofile har alle rettigheter, ikke er utsatt for offentlig diskriminering, og utgjør bare noen ytterst få prosent av befolkningen. Hvorfor har ikke pensjonistene en pensjonistmåned? Når skal muslimene få sin egen Eid-måned med egne flagg? Skal alle stammekulturer få sin egen måned? Hvor skal dette ende?
Som motreaksjon vokser det forutsigelig nok frem en konservativ, høyreorientert samfunnsånd i folkedypet, som heller ikke var tilstede før år 2000. Denne er ikke nødvendig målrettet eller ideologisk slik media ofte fremstiller den. Den er heller basert på generell misnøye i en stor andel av befolkningen som ikke er stammetilhørige, uro for fremtiden, manglede demokratiske prosesser og verst av alt: Avmakt.
Avmakt er demokratiets farligste fiende. Mennesker som føler seg avmektige, har ingen ting å tape lenger og kan derfor finne på hva det skal være, eller følge enhver som leder an, uansett kurs, begrunnelse eller ideologi. Folk ønsker bare at noen rydder opp. Dette er naturligvis rene koldtbordet for enhver aktivist, ekstremist eller konspirasjonsteoretiker, som lover å «rydde opp», slik både Hitler, Stalin, Mussolini eller Mao gjorde det. Men en amerikansk finansmann og showfigur utenfor politikken er alltids et alternativ.
Woke-bevegelsens nemesis
Donald Trumps løfter om å avsette eliten, renske opp i den korrupte sumpen av globalister, kansellere klimapolitikk og wokebølgen, og gi makt og penger tilbake til nasjoner og arbeiderklassen var også et utslag av denne motreaksjonen. Enhver som utfordrer det postmodernistiske samfunnskuppet, er en trussel mot venstresidens makthegemoni, derfor måtte Trump-beveglsen stanses for enhver pris. Det avslørte igjen hvilke ekstremistiske og negative krefter som faktisk ulmer på bunnen av de selvutnevnte «rause og inkluderende» woke-bevegelsen, og deres allierte i klimaindustrien, BLM, islam og andre vestlige stammesamfunn:
Stilt overfor en politisk bevegelse som for første gang motarbeidet føleriet til identitetsbevegelsen, reagerte den med uforfalsket, intenst, antidemokratisk hat – en adferd som på ingen måte gikk begge veier. Mens Trump-folkemøter foregikk i fordragelighet og relativ ro gjennom fire år, eksploderte motdemonstrasjonene i hets, skriking, hysteri, opptøyer og voldsbruk, samtidig som det sementerte kanselleringskulturen og sensuren som følger med woke-ideologien.
At høyrepopulismen er et ektefødt barn av identitetsbevegelsen er det ingen som bestrider – men at disse to er likestilte størrelser når det kommer til samfunnsutviklingen som blir stadig mer splittet og mindre faktabasert er rett og slett ikke riktig.
Identitetsbevegelsen som gjennom to tiår har skapet et samfunn basert på føleri og relativisering av absolutt alt, er samfunnets kjerneproblem. Motreaksjonene kan ikke sies å være det samme. De er heller et bevis på at demokratiet og fornuften tross alt fungerer fortsatt. Sort of. Derfor må vi forvente at venstresiden vil pøse på med enda mer følelsesladet argumentasjon, og antidemokratiske tiltak i årene som kommer. Det er ikke så mye annet å ty til når man mangler fakta.
