Stillbilde: World Economic Forum / YouTube.

Talene som holdes under World Economic Forum (WEF), er ofte så fulle av rituell bullshit at det er vanskelig for normalt tålmodige mennesker å lide seg gjennom så mye av dem som er nødvendig for å oppdage viktige uttalelser. Talen EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen holdt i Davos tirsdag, var ikke noe unntak.

Om man skal holde seg til NTBs referat, virker det som om hun ikke snakket om annet enn Ukraina-krigen. Kanskje det var så mye reporteren orket å feste seg ved etter at Ursie hadde takket «kjære Klaus» og fremhevet Davos-møtet som et sted hvor man «knytter bånd» og «sammen finner løsninger på verdens store utfordringer» og «former globaliseringen» for å «skape en bedre fremtid sammen» – i samråd med nettopp Klaus Schwab, selvsagt.

Kommisjonspresidenten la imidlertid for dagen en strategisk tanke også, nemlig at verden risikerer å gjøre seg like avhengig av noen få produsenter av fremtidens viktige råvarer som den hittil har gjort med fossile brensler.

Fremtidens økonomier vil ikke lenger avhenge av olje og kull, men av litium til batterier, av silisiummetall til mikrochips og av sjeldne, permanent magnetiske jordmetaller til elektriske biler og vindturbiner. Og én ting er sikkert: Det grønne og det digitale skiftet vil øke våre behov for disse råvarene massivt.

Dette er ikke problemfritt, fastslår von der Leyen:

Hvis vi ser på hvor vi er i dag, kan imidlertid tilgang til disse råvarene slett ikke tas for gitt. For mange av dem er vi avhengige av en håndfull produsenter verden rundt.

Dermed må man innrette seg viselig, mener hun:

Så vi må unngå å havne i den samme fellen som med olje og gass. Vi bør ikke erstatte gamle avhengigheter med nye. Derfor arbeider vi for å sikre at leveringskjedene er robuste.

Det betyr pålitelige leverandører:

Kommisjonen har allerede sikret strategiske partnerskap om råvarer med land som Canada.

I den grad de vestlige landene som er på dette grønne kjøret, vil lykkes i å «avkarbonisere» sine økonomier og erstatte olje og gass med sol- og vindkraft og batterier (noe som ikke virker særlig sannsynlig), er det helt klart fornuftig å unngå å gjøre seg til gissel for bandittstater fordi man trenger strategiske råvarer. Kommisjonspresidenten har altså isolert sett tenkt, eller i alle fall lest, en fornuftig tanke.

Det von der Leyen ikke sier, er at Vesten allerede er havnet i en ny felle av samme type, og at det er Kina som blir gisseltager istedenfor Russland. Flere EU-land satser for eksempel på mer solkraft, men det er Kina som leverer solcellepanelene.

Tungt maskineri brukes til å grave etter sjeldne jordmetaller i en gruve i Ganzhou i den kinesiske Jiangxi-provinsen den 30. desember 2010. Foto: Chinatopix via AP / NTB.

Vel så alvorlig er det at Kina sitter på de største reservene av sjeldne jordmetaller. En som ikke nøler med å gni det inn, er The Telegraphs internasjonale økonomiredaktør Ambrose Evans-Pritchard. Kinas dominans her er like farlig for Europa som Russlands energivåpen, og EU-ledere frykter at unionen vil gå fra asken til ilden, fastslår han.

Evans-Pritchard mener von der Leyen er for sent ute:

Det kan allerede være for sent å unngå en kronisk forsyningskrise i løpet av 2020-tallet. International Energy Agency (IEA) sier at Kina kontrollerer halvparten av verdens kapasitet til raffinering av litium, og produserer tre fjerdedeler av alle litiumionebatterier.

Kina har kontroll med sjeldne jordmetaller med en rekke anvendelser, skriver Telegraph-redaktøren,

ikke bare grønn energi og kunstig intelligens, men også militære lasere, raketter og satellitter. Beijing er raskt i ferd med å skaffe seg dominans over den globale forsyningen av kobolt og grafitt. Mer enn 98 prosent av permanentmagneter – som typisk krever neodym – kommer fra Kina.

Grafikk: The Telegraph.

NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg nevnte Kina eksplisitt da han nærmet seg den samme problemstillingen i sin Davos-tale, konstaterer Evans-Pritchard. «Vi bør ikke gi den langsiktige sikkerheten vår i bytte mot kortsiktige økonomiske interesser», sa Stoltenberg i talen, som var helt fri for grønn svada. NATO-sjefen nølte heller ikke med å kalle Kina «et autoritært regime som ikke deler våre verdier og som undergraver den regelbaserte internasjonale ordenen».

En litt mer realistisk versjon av Stoltenbergs advarsel kunne lyde slik: Vi bør ikke oppgi sikkerheten og velstanden vår i et utopisk forsøk på å gjøre verden «karbonnøytral» innen 2050.

Dessverre er nettopp dét i ferd med å skje. Globalisteliten tror at klimapolitikken er vår eneste redning fra verdens undergang, mens fornuftige mennesker har innsett at klimapolitikken er den største strategiske faren for Vesten – uten å bety en døyt for klimaet.