Hvert eneste år har Utøya-massakren blitt markert. Det er naturlig, siden det som skjedde den 22. juli 2011, var et nasjonalt sjokk og et dypt traume for de aller fleste nordmenn. Men ikke alle terroraksjoner huskes like godt.

Dessverre har 22. juli blitt omgjort til et angrep på «tankegodset». Dette tankegodset er gjort medskyldig for et massedrap. Og tankegodset rammer i det vide og det brede. For Breivik kom jo fra en «flokk».

Er du litt skeptisk til masseinnvandring av mennesker som hverken har reell asylrett, ID eller evnen til å forsørge seg selv? Da er du medskyldig.

Stemte du på et av de sosialdemokratiske partiene til høyre for Ap? Up against the wall!

Slik fortsetter det, og det toppet seg i fjor sommer, da det var en massiv markering i forbindelse med at det var ti år siden terroren på Utøya og ved regjeringskvartalet.

At denne tragedien markeres, er selvsagt svært forståelig. Men at en stor andel av det politiske og aktivistiske miljøet bruker terroren som en slegge mot helt uskyldige mennesker, og skaper dype splittelser i folket, er vanskelig å tilgi.

I USA skapte drapet på George Floyd massive opptøyer, dusinvis av drap, milliarder av kroner i ødelagt infrastruktur og utallige ødelagte småbedrifter. Alle hvite mennesker fikk skylden, kun svarte liv hadde noen verdi. Det ble rasistisk å si at alle liv har en verdi.

Fortsatt kneler fotballspillere for BLM, selv om de har endret begrunnelsen siden starten.

Men ingen markerer 22. mai. Hva skjedde den gangen?

For litt over 5 år siden, 22. mai 2017, var det en islamist som sprengte 22 mennesker i fillebiter. Mange av ofrene var unge jenter som hadde gledet seg lenge til å overvære en konsert med Ariana Grande i Manchester Arena.

Five years since the neo-fascistic intolerance of the Islamist worldview was visited with such ferocity upon youthful, carefree pop fans.

Ofrene for terrorangrepet i Manchester 22. mai 2017. Skjermdump Daily Mail

Hvordan markerte britene at det har gått fem år siden denne tragedien? Så å si ikke i det hele tatt, skriver Brendan O’Neill i Spiked Online.

Det som skjedde etter denne grusomme hendelsen, er noe av det mest sentimentale og hyklerske jeg har sett.

At en hel stadion – bare noen få dager etter at 22 mennesker var sprengt i filler (og over 100 ble såret), og mange ikke en gang var begravd – kan få seg til å synge Don´t look back in anger, det er rett og slett ufattelig.

Identitetspolitikkens regler gjelder også for terrorister. De islamske terroristene er ensomme ulver. Ingen snakker om «tankegodset bak». Deres grusomme handlinger skal glemmes så fort som mulig.

Etter hvert eneste islamistiske terrorangrep skriver mediene om frykten for «backlash», og frykten for økende islamofobi. På den måten blir alt annet enn det islamske tankegodset utnevnt som problemet, etter at f.eks. 22 mennesker er drept av en islamist.

Islam kan jo ikke tildeles noen som helst skyld, selv om oppskriften er hentet rett ut av muslimenes ideologiske håndbøker.

Men når en hvit terrorist dreper, så er det også vi «vanlige folk» som skal bære skylden. Selv en mislykket terrorist som Philip Manshaus brukes som et middel for å skape white guilt. Selv om listen over islamistisk terror utført av nordmenn etter hvert har blitt nokså omfattende.

For NRK er terror synonymt med høyre­ekstremisme, Breivik og Manshaus

Men å reagere med sinne etter terroren i Manchester, ble ikke ansett som noen god idé – bien pensé.

Any kind of passionate reaction to Manchester was palpably discouraged. That Oasis classic ‘Don’t Look Back in Anger’ literally became the anthem of post-massacre Britain. Fury was out, flower-laying was in.

This attack is not indicative of any broader problem in our society, said the kind of commentators who normally think that everything is indicative of a broader problem in our society, whether it’s a trans person being made fun of on the Tube or a niqab-wearer being called a bank robber by a dumb teen.

Dette er en form for moralsk utpressing. Å reagere på Manchester med sinne ville bare tjene ISIS, skrev Mehdi Hasan i The Intercept.

Far-right insults to Islam, and demands for crackdowns, help drive a wedge between Muslims and the Western societies they live in, skriver Hasan.

Ingressen antyder at å reagere på nedslaktningen av 22 uskyldige mennesker, betyr at man er høyreekstrem. Og leser man hele artikkelen, blir det tydelig at det er nettopp dette han mener, samtidig som han er påpasselig med å nedvurdere intelligensen til britiske «høyreekstremister» sammenlignet med amerikanske.

At han beskrev folk som Ann Coulter og Katie Hopkins som høyreekstreme, viser det intellektuelle nivået hans. Han brukte også begrepet «nyttige idioter» på en merkelig måte.

Da Manchesters borgermester Andy Burnham fordømte angrepet som verket til en ekstremist, reagerte den meget frittalende artisten Morrissey med å stille spørsmålet: «An extreme what? An extreme rabbit?»

Morrissey sa også at det er lett for politikere å si at folket ikke skal være redde. For det er aldri de selv som rammes.

Da UKIP-politikeren Paul Nuttall én uke etter drapet sa at man måtte våge å si hva som var årsaken til den grusomme hendelsen, nemlig islamistisk ekstremisme, ble han umiddelbart satt på plass.

It is ‘completely outrageous’ to use the word Islamist in relation to this attack, said Green MP Caroline Lucas.

Men massemorderen selv, Salman Abedi, hadde ett eneste mål: å drepe så mange som mulig, motivert av islamistisk ideologi.

Abedi skal altså ikke kalles ekstremist, ei heller islamist. Men en forfatter og politisk kommentarer som Ann Coulter kan man beskrive som høyreekstrem.

Sirkuset gjentar seg nå i forbindelse med rettssaken mot Espen Andersen Bråthen. Selv om han selv sa at han bedrev jihad under selve angrepet, og selv om han nå under rettssaken sier at han trodde han var en av muslimene, skal islam fritas for all skyld. Da er psykiatriske forklaringer ønsket velkommen, selv om det ikke var slik i Breivik-saken.

Det er noe perverst ved hvordan vi i Vesten reagerer på terror, skriver O’Neill. Ofrene glemmes nesten umiddelbart. Gjerningsmennenes flokk må beskyttes, uansett pris.

We had the perverse situation where almost instantaneously the Twitterati was saying ‘Let’s not risk an outbreak of Islamophobia by overreacting to this attack’.

Parents were picking nails from their children’s faces and these people were talking about Islamophobia.

Den moralske feigheten er skrikende. Den er beslektet med de manglende reaksjonene på det enorme antallet serievoldtekter av unge britiske jenter som har pågått systematisk i flere tiår.

Denne kulturen av selektivt hukommelsestap må være bevisst. Ingen husker navnet på en drapsmann som drepte 22 mennesker, men briter som drepte noen få, er en del av folkloren. For hvem husker at også Salmans bror ble dømt til 55 års fengsel for drap på 22 mennesker?

Does his name trip off the tongue like Myra Hindley’s or Dennis Nilsen’s does? Of course it doesn’t.

Wipe your tears, don’t look back in anger, move on.

Myra Hindley drepte fem barn på 1960-tallet. Grusomme forbrytelser for seks tiår siden, men ikke verre enn det som skjedde for fem år siden.

Sier du at kun kvinner kan menstruere og føde barn, blir du utsatt for en massiv hatkampanje som varer i årevis. Slakter du 22 ungdommer i islams navn, blir du glemt i løpet av kort tid.

Heldigvis er det noen som forsøker å holde ofrenes minne levende, som Megan Hurley, som var 15 år da hun ble drept i angrepet.

Vi lever i en verden hvor det er verre å si noe galt og krenkende enn å faktisk drepe noen. Vi skal knele for voldsmennene, de kriminelle, så lenge de har riktig hudfarge og religion. Og så blir vi fortalt hvilke ord vi har lov til å bruke.

Sartre var inne på noe da han skrev: L’enfer, c’est les autres. 

«Helvete er de andre». Slik har det blitt nå, i vår splittede verden, selv om Sartre ikke mente det på den måten.

From the calamity in Manchester to the Islamist murder of MP David Amess, from the 2017 slaughter in London Bridge to the Islamist killing of three gay men in a park in Reading in 2020, every i-word attack in the UK is followed by a brief period of mourning and then a far longer period of avoiding the issue.

Personlig synger jeg ikke med på den patetiske sangen mens jeg vifter med en lighter og pynter meg med noen tårer for å fremstå ekstra medfølende.

Jeg støtter O’Neill og sier klart og tydelig:

Do look back in anger.