Hans Rustad 
Selv Kina med sin stålkontroll er sårbar. En hacker lykkes trenge inn i politiservere i Xinjiang og hente ut filer. Disse ble overlevert Adrian Zenz, en ildsjel som arbeider for uigurene fra USA. Zenz spredte bilder og materiale til 16 aviser som publiserte dem tirsdag, deriblant Aftenposten over forside og seks sider.
Det er det største prestisjenederlag for Kina på lang tid og informasjonen er vanskelig å bortforklare. De vanlige avfeiingene duger ikke overfor dette materialet.
Det bor 12 millioner uigurer i Xinjiang. Mellom en og to millioner anslås å være i interneringsleire eller innesperret på fabrikker som slaver.
The files include more than 5,000 photos of what appear to be Uyghur people taken at police facilities – essentially mug shots. Zenz concluded thousands of those people were held in detention at the time the photos were taken in 2018. Others may have been photographed as part of the China’s surveillance campaign, including an effort to collect biometric data from residents in Xinjiang.
A hacker, a researcher and thousands of photos: Inside China’s secret Uyghur detention system
Det er ikke antall døde som er det mest slående ved behandlingen av uigurene: Sammenligninger med Holocaust er malplassert. Kina forsøker knuse en befolkning regimet mener ikke lar seg integrere. Det er ikke første gang en gruppe faller i kommunistpartiets unåde: Tibetanerne har fått samme behandling siden invasjonen i 1949. De er dømt til utslettelse.
Hasan left Xinjiang in 2017 for business reasons and realized he could not return because of the escalating threats to the Uyghur community. Left behind was his wife.
Her name is Tunsagul Nurmemet.
After Hasan provided her Chinese identification number, reporters were able to show him what appeared within the files: Nurmemet’s detention date. Her 16-year sentence. And her photograph.
Hasan had feared his wife was dead.
Her er Nurmemets bilde fra fangenskap.
Eller hva med Falun Gong? Bevegelsen hadde millioner av følgere også blant kommunistpartiet da alarmen gikk: Det hjalp ikke at Falun Gong var åndelig og ikke-voldelig.
Slik blir enhver gruppe eller bevegelse behandlet som truer med å etablere et maktsenter som ikke er underlagt partiet.
Verden har tilpasset seg kommunistpartiets kontroll-freaker. De har sogar latt Kina få diktere demonstrasjonsfriheten i vestlige land når kinesiske ledere er på besøk. Da store vestlige selskaper flyttet produksjonen til Kina ble det enda verre. De ble en del av den kinesiske produksjonen. 20 prosent av verdens bomull produseres i Xinjiang. Selskaper som Nike har drevet lobbyvirksomhet mot lover som skulle forby bruk av bomull produsert av slaver. Slik går det når man «melder flytting» til Kina.
Men denne siden av «samarbeidet» er det liten oppmerksomhet rund. Det er for ubehagelig. Eksporten av norsk laks hviler på vestlig taushet om kinesiske interneringsleire.
Det skal derfor bli spennende å se reaksjonen på hackingen. Regimet har tapt ansikt. At så mange aviser har publisert samtidig er en styrke.
Forholdet mellom Vesten og Kina er ikke lenger like hjertelig. EU hadde et virtuelt toppmøte med Kina 1. april. Ingenting kom ut av det.
Kinas beste venn er fortsatt Biden-regimet. Bidenfolkene vurderer å droppe tariffene Trump innførte som koster Kina en 350 milliarder dollar.
Hver gang Kina får en innrømmelse tar de hele hånden.
Aftenposten har gjort et grundig arbeid, men når Therese Sollien skal vurdere regimets reaksjon glemmer hun regimets representanter i Norge. Steigan.no er pro-Kina og stempler organisasjoner som jobber for uigurene som CIA-finansierte. Ikke mye har forandret seg siden 1960-tallet.
Steigan skriver: «vår oppgave er ganske riktig først og fremst å drive kritisk analyse, og overfor Kina har vi lagt vekt på å avsløre de krigsforberedelsene som pågår overfor Kina,»
I Steigans verden er det Vesten som forbereder krig mot Kina. Denne siden av Steigan.no snakker ikke leserne om og heller ikke mediene og partiet Rødt. De lukker øynene. Når de har tatt et oppgjør med Steigan.no har det vært pga Ukraina-dekningen. Men den virkelige skandalen er Kina.
Norske redaksjoner er fulle av journalister som lider av Kina-syndromet. Therese Sollien gir selv et eksempel når hun snakker om hvor mye det er å beundre Kina for:
Det er klart at det er mange spennende og flotte historier å fortelle om et land som på så kort tid har lykkes i å la 800 millioner mennesker løfte seg ut av fattigdom. Kina er dessuten en av verdens eldste sivilisasjoner.
Når ambassadøren etterspør en mer vennligsinnet dekning av Kina, så er det lett å forstå. Han har mange grunner til å være stolt av landet sitt.
Kina har kort fortalt oppnådd sitt teknologiske avansement gjennom tyveri og kopi av vestlig teknologi og utnyttelse av befolkningen. Utviklingen har ikke vært lineær. Det ble skapt en middelklasse som ønsket større frihet, akkurat som i Russland. Men rundt 2005 begynte tilstrammingen og dagens Kina forbereder seg på krig med USA.
En viktig distinksjon er å skille på Kina og kommunisme. Kommunistpartiet er ingen representant for kinesisk sivilisasjon, like lite som bolsjevikene representerte russisk kultur.
Det er regimer som hater kulturen og religionen i landene de styrte og styrer. De er bygget på en ideologi som er importert fra Vesten.
Marxisme paret med asiatisk pliktmoral blir en farlig blanding. Spør uigurene.
