Nå, like etter 17. mai, har jeg kommet hjem fra Oslo-besøk. Det var første 17. mai i Norge på mange år. Bunadssølvet var trist og flekkete og måtte pusses i flere timer. Og bunaden var trang. Ja, ja. Men til slutt var alt på plass, og vi gjorde oss klare til en flott dag.

Etter frokost gikk vi med flagg og smil i strålende vær mot Manglerud T-banestasjon. Som utenlandsboende fikk vi billetter til plass foran Slottet. Min walisiske samboer har aldri vært i Oslo på 17. mai. Med unntak av en håndfull personer var alle vi møtte på vei til T-banen i sin fineste stas. Nesten alle hadde bunader på. Det er en egen spesiell opplevelse bare å se nordmenn pent kledd og med norske flagg. Vi er stolte av Norge, og denne dagen har vi rak rygg og ekstra fin holdning.

Samboeren var fascinert. Noe slikt har han aldri sett før. Vi ankom Nationaltheatret og ble møtt av tusenvis av pyntede mennesker som alle så glade ut. Korpsene spilte, og det var nesten umulig å ikke gå i takt.

I mange timer så vi på barntoget og vinket til kongen.

Foto: Hanne Tolg

Det er en egen rørende følelse av samhørighet som nordmenn deler. Denne dagen er vi en nasjon. Jeg så det med en utenforståendes ferske øyne: Alle de nydelige jentene i bunader, flaggene, de glade ansiktene og den dype nasjonaltilhørigheten. Den som vi kjenner i hjertet og som vi ikke trenger å forklare eller utgreie. Vi bare vet. Og det er synlig. Alle ansiktene utstråler denne gleden over å være norsk, over å tilhøre.

Som jeg registrerte sist jeg var i Oslo på 17. mai, så er det færre barn fra skolene i Oslo øst som går i toget. Der hvor vi var hundrevis, så ser jeg nå 20–30 bak et lånt korps. Det er trist. Vi får håpe at dette ikke er et permanent problem, dette at man ikke føler tilhørighet til landet man vokser opp i.

Ingen utenlandske flagg å se denne dagen. Og det skal det heller ikke være. Gledelig å se alle som ville være med på feiringen!

Det er alltid noen som ikke liker å høre om nordmenn som elsker Norge. Men nasjonalromantikk er viktig som felles grunnlag og sosialt lim. Vi kan ha ulike politiske meninger hele året, men på 17. mai skal vi alle få lov til å glede oss over hva våre forfedre har kjempet for og bygget. Vi kan være uenige om hvor vi skal og hva fremtiden innebærer, men vi må ikke gi slipp på det fellesgrunnlaget som vår norske historie har gitt oss.

Vi spiste lunsj i byen, og på nabobordet satt det tolv nydelige jenter i 20-årene. Synet brakte meg tilbake i tid.

Da jeg var student i Frankrike, var vi mange norske sammen, og vi hadde et eget 17. mai-tog i byen. Fullt av vakre norske jenter i bunader. Franskmenn var helt over seg av begeistring. Men en av våre tyske medstudenter så trist ut. Dette er noe vi tyskere aldri kan gjøre, sa han; være stolte av landet vårt. «Tenk deg et paradetog i Frankrike med tyskere som vifter med tyske flagg og synger», sa han. «Nei, jeg kan ikke helt se det», sa jeg. Og det kunne ikke han heller. Dette er snart 30 år siden. Og vi kunne ha hatt den samme samtalen i dag.

Det er blitt et privilegium å kunne være stolt av landet sitt. Også for oss nordmenn. Dette er noe vi kjemper for til daglig. Det er så mange negative krefter som ikke synes at vi har noe som helst å være stolte av. Vi skal heller skamme oss over at vi ennå ikke har overlatt landet til resten av verdens befolkning, mener de som ikke kan importere nye kulturer raskt nok.

Men noe kan de ikke stanse, de surpompene som ikke liker sitt eget land og folk, og det er 17. mai. Her kan vi fremdeles vise vår positive og glade nasjonalisme på 17. mai og rope hurra.

Foto: Hanne Tolg

Hvor ellers i verden kan man oppleve dette? Hvis vi var et lite land i Afrika, så ville vi vært et eksempel for resten av verden.

Meningsbærende svensker har i mange år ment at 17. mai er Norges «nazi-dag». De er misunnelige, selvsagt. Det er trist for dem å stadig vekk få høre at det ikke finnes noen svensk kultur. Denne gjentakelsen gjør at man mister futten og til slutt tror at det er sant. Vi synes synd på svenskene, som ikke lenger får lov til å være svenske. Tenk bare på den oppvoksende generasjonen som aldri har hørt annet enn negative ting om sitt eget land og folk.

Derfor var det gledelig å se at svenske voksne kvinner har tatt grep. Hundrevis av «kullor» tok turen til Stockholm for å treffes og gå i tog. Det hele begynte så smått i 2016, men de siste to årene var det umulig på grunn av covid-reglene. I år var de nærmere 300 damer.

– Man är så snygg! Man känner sig verkligen snygg. Det är enda gången som folk säger ”oh va fin du är” som man svarar: ja, tack, jag vet, sier Rosa Flank, 59.

Rosa Flank og barndomsvenninnen Bittis Stafsudd tok initativet til Kulltåget 2016. Da var de bare fire stykker. Men arrangementet har vokst, og nå er de Generaldirektörer for Kulltåget.

– Det är också fint att man får ha kvar det här kulturarvet. Det är sån kvinnokraft som ligger bakom en dräkt, med sömnad, broderier och allt det, sier Bittis.

Folkedraktene har hatt et «tante-stempel», men det er i ferd med å forsvinne, sier de to damene.

Vi får håpe at svenskene gjenfinner sin positive nasjonale stolthet. Begynn å feire svenska flaggans dag slik den burde feires. Frem med bunader og folkedrakter!