Mange vil huske Ole Jørgen Anfindsen som forfatteren av murstensboken «Selvmordsparadigmet», om hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet. Boken utkom i 2010, og det føles som en evighet siden.

Nå skriver Anfindsen på oslodebatten.no at han konverterte til islam for to år siden. For mange vil det komme som et sjokk. Anfindsen har kristen bakgrunn. Hvordan er det mulig å bevege seg fra kristendom til islam, især når man har stått i første rekke med islamkritikk og samfunnskritikk? vil mange spørre.

For drøye to år siden konverterte jeg til islam. Det skjedde etter mange år i «tenkeboksen», og det som først og fremst holdt meg tilbake så lenge, var de åpenbare problemene som den verdensvide muslimske umma – følgere av islam – har. Jeg skriver rett på sak om dette i et essay som er antatt for publisering i neste nummer av Critical Muslim – et tidsskrift der både muslimer og andre fritt og åpent kan drøfte de mange utfordringene og mulighetene vi står overfor.

Anfindsen har tidligere fortalt om at han har vært på leting. Innlegget i oslodebatten.no er først og fremst en invitt til tenkning og diskusjon. I en personlig henvendelse til redaksjonen ber Anfindsen om at vi tar hans innspill på alvor. Det skulle bare mangle.

Anfindsen er opptatt av stemmer som har stilt seg kritisk til egen tradisjon. Dette vil for de fleste være ukjente navn, men det betyr ikke at man ikke kan sette seg inn i deres tanker.

Bakgrunnen for refleksjonen er påskeopprøret i Sverige. Dagbladet skrev på lederplass 18. april at prisen for utenforskap er opptøyer. Det er samfunnet som holder dem utenfor. Dette kaller Anfindsen apologetisk og inkompetent. Det er holdninger som gjør at muslimske talsmenn slipper å være selvkritiske. Men det finnes andre:

Fra et sosiologisk perspektiv er det uheldig å avskjære seg fra en så fullstendig som mulig forståelse av et gitt problem. Det at man kan peke på trangboddhet, utenforskap eller andre sosioøkonomiske utfordringer som relevante i en gitt sammenheng, betyr ikke at andre forklaringsfaktorer dermed er utelukket. Den slags er – selvsagt – faglig uholdbart, men har likevel i mange år vært paradeøvelse hos folk som føler de har en moralsk rett til å dominere den offentlige diskursen.

Anfindsen anklager medier og politikere som insisterer på at påskeopprøret ikke hadde noe med islam å gjøre, for å være inkompetente og uredelige. Særlig det siste provoserer folk.

Selv mener Anfindsen at bare ærlighet duger.

Vi trenger en ærlig og sannferdig beskrivelse av situasjonen, samt drahjelp som kan styrke moderate, rasjonelle og kunnskapsbaserte muslimer. Det siste vi trenger, er bortforklaringer, skjønnmaling og bagatellisering.

Vi kunne ikke vært mer enig og plukker gjerne opp hansken.

Det som holdt meg tilbake før jeg konverterte til islam