Utidig bruk av utestemme var ikke noe man tradisjonelt oppmuntret til innen vår kulturkrets, men i det siste er det tydelig at noen typiske unntak gjøres. Brøling, særlig politisk sådan, er altså dagens hovedrett, men først vil jeg gjerne fortelle en litt småmorsom historie i temaets ytterkant, vitnende om at høy-røst-alternativet også før stundom ble forsøkt når nøden var som størst, og da snakker vi ikke om faresituasjoner av typen «noen har gått seg vill i skogen».
En kollega betrodde meg en gang en metode hun og enkelte medstudenter hadde brukt i pressede eksamenssituasjoner for å dekke over faglig vankunne: «Dersom man ikke vet riktig svar, skal man svare feil så høyt og sterkt man bare kan!» Om slik påtatt selvsikkerhet faktisk hjalp, aner jeg ikke; personen var ikke av dem hvis navn hyppigst kunne gjenfinnes nær toppen av karakterlistene.
Samme det, den ovennevnte formen for høyrøstethet er uansett for intet å regne sammenlignet med støynivået dagens politikk ikke bare tolererer, men ofte oppmuntrer til, og da mener jeg påstanden helt bokstavelig. I denne aksepten finnes det dessuten en påfallende sideforskjell, for det er nesten utelukkende protester fra venstre, fra det som i alle fall før ble klassifisert som den progressive siden innen politikken, som fremføres for fullt volum. For disse aktivistene gjelder nemlig at selve det bråkete ved protestene og deres mange andre politiske demonstrasjoner anses som bevis på hvor helhjertede og rene i troen de er.
For noen år tilbake, det var visst i 2019, hadde vi en bisarr periode da grønn-røde radikalere stilte seg opp og brølte – intet annet, bare ordløs brøling; det skjedde i den store verden, men også i Oslo og noen andre norske byer – til støtte for klodens klima. Målet var at (jeg stjeler sitatet fra Kent Andersens artikkel i lenken ovenfor):
«mange nok skal stå sammen i kampen for mer klimavennlig politikk, slik at politikerne tør å ta noen upopulære klimavalg på vegne av befolkningen». Begeistringen, i hvert fall forståelsen for protesten, var stor på Marienlyst, i Akersgata og de øvrige høyborgene innen norsk offentlighet: «Hør, så fint at folket – og særlig de unge! – engasjerer seg politisk! Hvilke idealister de er som ofrer så mye for at alle skal få en god fremtid, i stedet for å brenne opp alle jordens ressurser på uklok ødelandpolitikk som de hvite, grådige mennene gjør det! Hvilke forbilder for oss alle!»
Så langt er det altså kommet at det mest primitive uttrykket av alle – det ordløse brølet – hylles som et storveies demokratisk argument; det er rett og slett ikke til å tro selv i vår Fagre Nye Verden. Det er samtidig verdt å merke seg at forsøk på å gjennomføre lignende aksjoner fra motsatt side naturligvis faller i fisk, siden medienes dekning av politiske begivenheter er som den er. Rett nok fikk «oljebrølet» betydelig fjesbok-oppslutning forut for valget i 2021, men slike høyrepopulistiske forsøk på å støtte opp om norsk petroleumsnæring er helt enkelt ikke den type folkelighet journalistpartiet ønsker å hjelpe frem. Isteden konsentrerte man seg om å finne skitt om noen av dem som stod bak, naturligvis rasisme og sånn, slik at man kunne uskadeliggjøre motstanden mot økonomisk ødeleggende, grønn symbolpolitikk. Heller ikke det senere «strømbrølet» som protest mot urimelige strømpriser i vannkraftlandet Norge ble særlig omtykt av pressens kvinner og menn. Nei, emosjonelle vræl til erstatning for logikkbasert argumentasjon er og blir venstresidens privilegium, i hvert fall i vårt land, sånn er det med den saken.
La meg avslutningsvis peke på to hovedsakelig internasjonale (enn så lenge) eksempler på denne «ulik lov for Loke og Tor»-holdningen. Islamistisk kombinert med venstreradikal gatevold tas stort sett på med silkehansker i våre vestlig-demokratiske samfunn, og dette gjelder i enda større grad voldsforherligende retorikk fra de samme kreftenes side, alt naturligvis sammenlignet med hvordan holdningen er til lignende oppførsel når den er motsatt rettet.
Siden vi denne gang spesifikt tar for oss brøling, er det rimelig å trekke frem forsøk på å hindre meningsmotstanderes demokratiske ytringer med hjelp av massive lydforstyrrelser på lovlige demonstrasjoner. Hvor mange ganger har ikke såkalte motdemonstranter (i hovedsak muslimsk innvandrerungdom sammen med «progressive» med tilhold innen blitz-miljøet eller hva nå disse kalles i dag) forsøkt å brøle ned MIFF- eller SIAN-organiserte demonstrasjoner?
Svaret er vel et sted mellom uendelig og utellelig, men alltid har de møtt respektfull forståelse fra støttespillerne innen politikken og mediene. Deres brøl er av den aksepterte typen, nemlig, som også deres steinkasting tolereres eller, i verste fall, reageres på med «dette må dere ikke gjøre mer»-påtaler fulgt av frislepp til hjemmemiljøet der ungdommenes antidemokratiske oppførsel hilses med respekt og klapp på skulderen, i strengeste fall stille hoderisting fra de voksnes side. Slik ødelegger vi nordmenn vårt eget samfunn bit for bit, uthuler demokratiet og respekten for alles rett til å fremføre sin mening trygt, uten å utsettes for gatejustis.
Men det er mye verre andre steder, i andre land, unnskyldes ofte vår norske unnfallenhet, og visst har unnskyldningen noe for seg. Det er bare det at forfallet hos oss ikke er kommet like langt ennå, er min respons; vi dilter etter, men vær viss på at norske radikalere følger signalene utenfra, ivrige som de er, og rettferdighetssøkende som de mener seg å være. Nå senest ser vi tendensen i medienes dekning av det våre hjemlige journalister fremstiller som et tvers igjennom bakstreversk, høyreekstremt angrep på «kvinners selvsagte rettigheter» i USA, altså diskusjonen der om hvorvidt muligheten for selvvalgt svangerskapsavbrudd skal gjelde i alle amerikanske stater som en føderal rettighet man ikke kan avgrense på delstatsnivå.
Hvordan debatteres slike spørsmål? Aller helst ved begeistret og høylytt å skandere «Hey hey, ho ho, fascist scum has gotta go» og lignende, som om spørsmålet om ufødte livs rettigheter, respektive på hvilket statlig organisasjonsnivå ulike lover skal innføres/avskaffes, med rimelighet kan diskuteres ved roping av vulgære tåpeligheter. Men slik er tilværelsen blitt, og enda verre vil det bli når ingen lenger setter grenser for de politiske bøllenes fremmarsj.
For det er intet annet det politiske brølet er: bøllenes ultimate argument på gateplan. Neste stopp vil være overgang til bruk av knyttnever og steinkasting. Det liksom-liberale samfunnet registrerer det som skjer, men finner seg i utviklingen. Kanskje toer de sine hender bitte litt, skjønt helst later de som om denne type ikke-verbal «kommunikasjon» innebærer en utvidelse og styrking av vårt demokrati. Innerst inne vet nok de fleste at så ikke er tilfellet, men dét svir det for ubehagelig å skulle innrømme. Når ånden først er ute av flasken, finner den ikke veien inn igjen av seg selv.
Les også:
Ved vannhullet – Mimisbrunnrs samlede artikler som E-bøker:
