Et av de største problemene med vindkaft-industrien, er at de er premissgivere for alle tall og beregninger som klimapolitikken bygger på. Når bransjen sier at vindkraft kan erstatte fossil energi, blir billigere og billigere, og vil lønne seg uten subsidier, så stiller politikerne ingen spørsmål, og ingen media eller offentlige instanser gjør en revisjon av tallene. Document.no har i årevis dokumentert at tallene er manipulert og ren reklame. Det har også Der Spiegel gjort, og nå sier Bloomberg det samme. Vindkraftpolitikken er basert på manipulerte tall og reklame.
Turbinprodusentene vakler
Den grønne vindkraft-boblen har allerede skapt ekstrem etterspørsel etter råvarer, og det før «grønt skifte» har kommet i gang. Økt etterspørsel fører alltid til høyere råvare- og produksjonskostnader, stikk i strid med hva vindkraftbransjen hevder. Økte logistikkkostnader, endringer i nøkkelsubsidier, større press på prisen på vindturbiner, et konstant «våpenkappløp» for å bygge stadig større maskiner, og kinesiske produsenter som ekspanderer utenfor hjemmemarkedet, gir tall som undergraver politikernes naive optimisme.
Ben Backwell, administrerende direktør i handelsgruppen Global Wind Energy Council sier til Bloomberg:
«Det jeg ser er en kolossal markedssvikt. Risikoen er at vi ikke er i rute for netto null utslipp – og den andre risikoen er forsyningskjedene innskrenkes i stedet for å utvides.»
I motsetning til hva vindkraftens interesseorganer som Energi Norge og Norwea påstår, går ikke prisen på vindkraft ned. Den går opp.
Det er riktig at utbyggingskostnadene på vindkraft har sunket fra ca. 1,8 millioner dollar pr megawatt til bunnoteringen på 719.000 dollar pr. megawatt i 2019, ifølge Bloomberg – men dette skyldes først og fremst byggingen av større og større turbiner som utnytter vinden mer effektivt, hvis det først blåser akkurat passe. Nå har prisene steget til nesten en million dollar pr megawatt, som i 2015, og vil fortsette å stige i følge bransjen selv. Vil du kjøpe en 8 Megawatt vindturbin, koster den altså 68.615.984 kroner i dagens kurs, uten frakt og montering.
Disse tallene er nemlig bare prisen på selve vindturbinen. De sier ingenting om prisen på bygging og montering, som jo kan variere voldsomt ut fra topografi og grunnforhold – ikke minst når man skal frakte galskapen ut på havet. Den sier heller ingenting om prisen på strøm fra vindturbinene, om lastfaktor, om lønnsomheten hos vindparker, om vedlikeholdskostnader, eller om hvor lenge turbinene varer før de er utslitt og må byttes. Altså alle tall som er interessante ut fra en samfunnsperspektiv. Politikernes forsikringer om at «prisene på fornybart går ned» er altså basert på reklametall fra selgerne. Og nå er ikke engang det sant lenger.
Full krisemodus og underskudd
Vestlige turbinprodusenter trekker seg nå tilbake for å styrke bunnlinjen. Selskapene sier at de nå vil konkurrere om færre prosjekter i færre markeder, øke prisene, strømlinjeforme produktutvalget og kutte produksjonskostnadene. Problemene startet rundt 2015, da regjeringer begynte å trekke tilbake generøse subsidier og gjøre anbud for utviklere av fornybar energi mer konkurransedyktige, ifølge Credit Suisse-analytiker Mark Freshney. I 2018 til 2019 førte dette til en total kollaps i vindkraftutbyggingen i Tyskland. Bare Document.no har skrevet om det. Les hele historien i boken «Klima Antiklimaks».
Disse faktorene har presset produsentene til å redusere turbinprisene, noe som har gått ut over bunnlinjen og marginene, samtidig som utviklingskostnader for ‘våpenkappløpet’ med stadig større turbiner er skyhøye. Næringen står også overfor en usikkerhet rundt fremtidige oppdrag, noe som i liten grad motiverer til større investeringer. Og samtidig begynner leverandørkjeden å svikte, på grunn av pandemien og uro i verdensmarkedet, mens kinesiske konkurrenter spenner musklene.
Kineserne kommer
Selskaper som Xinjiang Goldwind Science & Technology Co, Envision Group og Ming Yang Smart Energy Group Ltd. planlegger å investere i fabrikker i utlandet for å ta markedsandeler. Vestas kunne skryte av verdens største vindturbin da de annonserte en maskin på 15 megawatt, men den ble den raskt forbigått da Ming Yang introduserte en 16 megawatt maskin i august 2021. Kineserne spenner nå musklene og undergraver vestlig industri rundt vindturbiner og solkraft, og mannefallet i Europa er stort.
Alt dette og en plagsom ordresvikt førte til at Siemens Gamesa nylig skrotet sine forventinger for 2022 og varslet heller et resultat på minus 4 prosent. «Resultatene ligger tydelig bak våre og mine forventninger» kommentert administrerende direktør Jochen Eickholt til Bloomberg, og la til. «Det er alvorlig tvil rundt målene vi har satt oss som selskap.». Og han er ikke alene om å bekymre seg: GE Renewable Energy, den største leverandøren av vindturbiner i USA, sliter også, og Citigroup-analytikeren Andy Kaplowitzi forventer at divisjonen vil ha en negativ driftsmargin i første kvartal på 16 prosent.
En farligere utvikling for samfunnet enn CO2
Det hele ser altså ganske dystert ut for vestlig vindkraft-industri. Stikk motsatt av alt folk blir fortalt daglig. I fjor økte Vestas prisene med over 20 % i snitt for sine turbiner. GE har også økt prisene, og hevet dem med tosifrede prosenter siden slutten av fjoråret, samtidig som bransjen er desperat etter flere oppdrag. Da skjønner man plutselig hvorfor vindkraft-lobbyister svermer som møll rundt Stortinget og små rådhus i det søkkrike og klimahysteriske oljelandet Norge – hvor selv NHO og finanspressen har brutt sammen og er mer bekymret for klimamålene enn strømregningen til næringslivet.
Glansbildet om vindkast og «fornybart» du får servert i andre aviser, er altså ikke virkelig. Bare å kalle gigantiske industrimaskiner fulle av betong, stål, tannhjul, elektronikk, kobber og kompositt for «fornybart» er helt frakoblet virkeligheten. Og med så mye penger, prestisje og press involvert, øker også faren for korrupsjon ytterligere, men den problemstillingen vil ingen røre. Det er nok gode grunner til det.
Les og se:
