I en pressekonferanse 11. mai presenterte regjeringen stolt en «kraftfull satsing på havvind». Ambisjonen er at myndighetene tildeler områder for 30 gigawatt havvindproduksjon og går fra to til fra 1500 møller innen 2040, som angivelig skal produsere 120 TWh i året, og altså nær doble Norges energiproduksjon. «Med gunstige havområder, arbeidsfolk med verdensledende teknologikompetanse og et godt samarbeid mellom stat og næringsliv, har vi alle forutsetninger for å lykkes», sa statsminister Jonas Gahr Støre, som aldri la frem noen kostnadsramme for pressen. Statsministeren vår kan nemlig ikke regne.
Statsministeren kalte dette «et grønt industriløft», og målet er angivelig å gi folk og bedrifter store mengder rimelig kraft og skape arbeidsplasser over hele landet. Regjeringen poengterer imidlertid at skal dette lykkes, må det satses fort og i stor skala. Dette skaper en hel rekke spørsmål som ingen subsidierte medier ønsker å stille.
Fire måneder etter at regjeringen overtok, ble rammene for tildeling av de første store områdene for havvind lansert – Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II. Samtidig ble det startet et arbeid for å kartlegge mulige nye områder langs kysten som kan klargjøres for havvind. Hensynet til naturen virker like uinteressant for regjeringen som de økonomiske sidene av saken, for Støre hevder fortsatt at 250 meter høye vindturbiner er «fornybart». Dette er tøv. Vindturbiner er enormt ressuskrevende industrimaskiner av stål, kobber, tannhjul, olje og komposittplast. Vindparker er industriområder og har ingenting med miljøvern å gjøre.
Spørsmål 1: Hvorfor? Hva skal vannkraftlandet Norge med dobbelt så mye strøm?
Norge er et av svært få land i verden som har praktisk talt 100 prosent fornybar strømforsyning. Og ikke nok med dét: Vi er også et av de få landene i Europa som bruker strøm til oppvarming, matlaging og varmtvann. Mens andre land har en utstrakt bruk av gass til husholdninger og strømproduksjon, er oljelandet Norge i en posisjon hvor vi kan selge all gassen vi har, og til og med rive det eneste gasskraftverket vi hadde. «Det grønne skiftet» ble gjennomført for 100 år siden i Norge. Vannkraften vil også gi oss mer enn nok strøm for fremtiden:
Vår årlige kraftproduksjon ligger på rundt 150 terawatt-timer, mens strømforbruk ligger rundt 140 TWh, avhengig hvor kald vinteren er. Norge har altså et overskudd av strøm som varierer mellom null og 20 TWh. Ved å oppgradere og effektivisere dette kunne vannkraften vår dekke ca. 180 TWh – uten at det ble bygget nye vannkraftverk. Denne billige løsningen vil dekke den planlagte økningen i nasjonalt strømforbruk, med stabil, regulerbar strømproduksjon. Så hva skal vi med 120 TWh ustabil, kostbar havvind?
Selv om Norge solgte all sin strømproduksjon, ville det bare dekke noen byer i Belgia. Kraftforsyningen til 5 millioner mennesker er en dråpe i havet i Europa. Ambisjonen om å bli «Europas batteri» er derfor frakoblet matematisk virkelighet. Det finnes ingen logisk grunn til at Norge skal satse på vindkraft. Vi har allerede kraft nok til folk og bedrifter over hele landet, også i fremtiden – bare vi slutter å sløse bort vannkraften vår på EU og vanvidd-prosjekter som å elektrifisere sokkelen. Så hvorfor vil regjeringen satse på havvind da? Hvem styrer egentlig regjeringen mot slike kortslutninger?
Spørsmål 2: Kan ikke regjeringen matte? Eller er den blitt bedt om å la være å tenke på det?
Pressemeldingen slår fast at det skal bygges ut 30.000 MW kapasitet fra ca. 1500 vindturbiner. Dette er mystisk, ettersom det innebærer turbiner på 20 megawatt. De finnes ikke pr. i dag. Den største som produseres i dag, er fra kinesiske Ming Yang, som introduserte 16 megawatt-maskinen MySE 16.0-242 i august 2021. Noe slikt er ikke prøvet ut på flytende plattformer. Hywind Tampen, som bygges nå, består for eksempel av 11 turbiner på 8 MW hver. Har regjeringen gjort en amatørmessig regnefeil? Flere av tallene til regjeringen er nemlig også høyst tvilsomme:
At vindturbiner har kapasitet på 30.000 MW, betyr bare at de teoretisk kan levere det i øyeblikket hvis alle møllene fungerer optimalt og det blåser akkurat passe – ikke for mye eller for lite. Sånn fungerer ikke vinden. Den varierer hver dag, hver time og hvert minutt, og det påvirker hvor mye strøm maskinene produserer. Dette er heller ikke av eller på: Tar man all strømmen som blir produsert nå og da og legger det sammen gjennom et år, får man tallet 120 TWh, som ser veldig rent, ryddig og imponerende ut. Men det er reklame. Bak dette tallet ligger det kaos, som blir større, mer samfunnsskadelig og mer kostbart jo flere vindturbiner man bygger. La oss regne på det:
Året har 8760 timer. Med 4000 timer med akkurat passe vind per år vil satsingen ganske riktig levere ca. 120 terawattimer (TWh) strøm per år. Dette innebærer strømproduksjon 45,6 prosent av hele året, og dette tallet kalles på fagspråket for «lastfaktor». Regjeringens satsing er basert på at dette tallet er sant, men her er problemet: Dét er det bare i aller beste fall. Og hvem leverte dette tallet til regjeringen? Vindkraftbransjen selv.
Det er strøm- og vindkraftbransjens lobbyister som leverer alle tallene som danner premisset for politikernes vindkraft-kåtskap gjennom 20 år. Både når det gjelder det enorme nye behovet for strøm og hvor utrolig lønnsomt og effektivt vindkraft er. De som tjener på klimapolitikk, leverer altså tallgrunnlaget for klimapolitikken. Men er løftet om nesten 50 prosent lastfaktor på havvind reelt? Og hva er de økonomiske konsekvensene hvis tallene er feil?
Ser vi på Midtfjellet vindpark på Stord i Fitjar, som åpnet 8. mai 2013, lå lastfaktoren på 27,1 prosent i 2019. Dette tallet sammenfaller godt med boken «The Wind Farm Scam» av John Etherington fra 2009, hvor han på side 60 dokumenterer at lastfaktor for flere vindparker både på hav og land ligger nøyaktig likt: 26,4 prosent. Tallet er interessant ikke bare fordi det er lavt, men det knuser også vindkraftindustriens myte om at det blåser mer på havet enn på kysten. Nyere og større maskiner er riktignok mer effektive og leverer mer strøm per vindkast, men de får ikke vinden til å blåse noe mer.
Spørsmål 3: Hva skal Støres kraftfulle satsing koste, og hvem skal betale?
Det regjeringens presentasjon er blottet for, er tallmateriale rundt økonomi. Og dette er ingen tilfeldighet. Når det gjelder investeringskostnader og løpende utgifter rundt «klimaprosjekter», vil man aldri finne noe som helst konkret. Selv Solberg-regjeringens «Klimaplan 2030» inneholder knapt en side om kostnader, og konklusjonen hvor det er nevnt, kan oppsummeres i én linje: «Det blir dyrt, men det blir dyrere å ikke gjøre det, dessuten er vi forpliktet». Så la oss derfor se litt på økonomien:
For Midtfjellet vindpark på Stord i Fitjar kostet hver 2,5-megawatt vindturbin 23,6 millioner. Ødeleggelsene av Haramsøya, med åtte industrimaskiner på 4,2 megawatt, kostet 50 mill. pr. stk. For Hywind Tampen havvindpark, som er under bygging, vil hver monstermølle koste 454,5 mill. pr. stk. Altså femganger‘n. Men Equinor lover at det blir billigere etter hvert – fullstendig uten dokumentasjon.
La oss ta et eksempel: Hvis man hadde bygget ut Støres 30.000 MW effekt på land med topp moderne 12 MW monstermøller, vil man trenge 2500 stykker. Ser vi på en snittpris for installert effekt på land, ville prisen ende på 330 milliarder kroner. Prisen på havet vil bli 1650 milliarder. Dette tilsvarer en utgift pr. innbygger i Norge på 330.000 kr frem til 2040. Eller 656.847 kr pr. norske husstand. I tillegg kommer oveføringskabler som koster ca. 5 millioner kr pr. kilometer som skal betales gjennom nettleie. Og kostnadene stopper ikke der:
Enhver industrisatsing må også beregne driftskostnader og vedlikehold, samt avskrivningskostnader. Vi vet at årlig vedlikehold for landvind ligger på rundt 385.000 kr pr. vindturbin. Hva dette vil koste på på havet, vil ikke Equinor fortelle noen, så la oss gjøre et anslag på tre ganger så mye, som betyr ca. 1,2 mill. kr pr. turbin. Et vannkraftverk koster en brøkdel.
Driftsutgifter og slitasje eksisterer ikke i «grønne» satsninger
I presentasjonen av Støres prestisjeprosjekt er heller ikke slitasje og levetid nevnt med et ord – fordi hans venner i vindkraftindustrien ikke vil at han skal fortelle det til noen og skape uro rundt vindbaronenes eget forretningsfundament: klimapolitikken. Vi vet at vindturbiner begynner å bli modne for utskiftning etter 10–15 år, og dette innebærer at over lang tid vil investeringen til 1650 milliarder koste anslagsvis rundt 110 milliarder årlig i fornyelse – da er ikke rivingskostnader av gamle vindturbiner beregnet.
Denne fornyings-kostnaden vil løpe til evig tid og er helt uforenlig med Støres løfter om «å gi folk og bedrifter store mengder rimelig kraft, og skape arbeidsplasser over hele landet». Han lyver. På vegne av sine venner i vindkraft-industrien.
Havvind er altså en økonomisk katastrofe for ethvert land som forsøker det, og derfor vil ikke lobbyister som styrer regjeringen snakke om regnskap, drift eller strømpris. Selv om nesten ingen vindparker på land går med overskudd (selv med subsidier), skal Norge nå satse på et «industrieventyr» hvor hver produksjonsenhet koster fem ganger mer. I landet som ikke trenger strømmen. Og du skal betale for det.
Tror du det stanser der? Nei, desverre. Vindparker har et annet problem som er ytterst lite omtalt, og det er at vindsystemer er så store at de ofte omfatter store deler av Nordsjøen og kystene rundt. Når alle tusenvis av møller snurrer for fullt, blir det stor overproduksjon. Da synker strømprisen til null, og ingen tjener penger. Når det ikke blåser, produserer ikke vindturbiner noen ting. Da vil strømprisen eksplodere, men inntektene blir fortsatt null.
Norwea og vindbransjen ber aldri om tilsvar
Noen vil nok hevde at jeg svartmaler her, men da ville det vært meget enkelt for regjeringen, klimapartiene eller vindkraftbransjen å dementere tallene, eller stille opp til debatt. Det gjør de aldri, og grunnen er at de ikke vil skape mer oppmerksomhet rundt Document.no. De vet at subsidierte medier aldri vil avsløre svindelen deres med offentlige penger og det utstrakte samrøret mellom politikere og vinbaroner. Derfor satser de på at en begrenset gruppe leser Document.no. Det endrer jo ikke på fakta, men det gjør at løgnene og bedraget kan fortsette uimotsagt. Dette sa næringsminister Jan Christian Vestre under pressekonferansen:
– Havvind er en sentral del av regjeringens grønne industriløft som skal sikre at Norge forblir en industriell energistormakt også i en fornybar fremtid. Med denne satsingen oppnår vi tre mål på én gang: mer enn nok ren og rimelig kraft til eksisterende og ny industri over hele landet, enorme muligheter for eksport av norsk teknologi og et viktig bidrag til det grønne skiftet i Europa. Vannkraftens far Sam Eyde hadde vært fra seg av begeistring hvis han fikk oppleve dette, sier Vestre.
Nei, han ville blitt skrekkslagen. Og det bør du også bli. Du kan se denne artikkelen som TV-innslag her.
