Traktaten som delte verden i to

Sebastiano del Piombo (1485–1547): Portrett av en mann, sies å forestille Christopher Columbus (født 1446, død 1506), Wikimedia Commons.

På 1400- og 1500-tallet hadde Portugal sin storhetstid som ledende sjø- og kolonimakt og utgjorde kjernen i et verdensomspennende imperium.

I 1494 inngikk Portugal og Castilla (det moderne Spania) en traktat om «deling av verden». Den har navn etter byen Tordesillas sør for Valladolid i Spania, hvor den ble forhandlet frem.

Utgangspunktet var at Christopher Columbus’ seilas i vesterled 1492 hadde utløst en diplomatisk krise mellom Portugal og Castilla. Landene hadde undertegnet en traktat i Alcáçovas i 1479 som delte verden nord-syd. Ifølge denne tilfalt alle områder syd for Kapp Bojador (i Vest-Sahara, idag annektert av Marokko) Portugal. I tillegg tilfalt Madeira, Azorene, Kapp Verde og det som den gang ble kalt Guinea, Portugal. Castilla fikk beholde Kanariøyene.

De spanske monarkene visste at de ikke hadde marinemakt til å hindre portugiserne i å trenge inn i Columbus’ nyoppdagede verden i vest. Kong Ferdinand og dronning Isabella ba derfor paven i 1493 om å utstede en bulletin som delte jordkloden øst-vest; der skulle portugiserne få rett til nyoppdagede områder på den østlige halvkulen, spanjolene på den vestlige.

Portugiserne godtok ikke dette, men spanjolene hadde pavens bulletin i hånden da de benket seg rundt forhandlingsbordet i Tordesillas. Avtalen de kom frem til beholdt delelinjen, men flyttet den til 2055 kilometer vest for Kapp Verde, ca. halvveis inn i dagens Brasil.

I 1500 da den portugisiske oppdageren Cabral som den første europeer landet i det som idag er Brasil, påberopte Portugal seg Tordesillas-avtalen. Avtalen ble aldri strengt håndhevet, Spania tillot for eksempel at den portugisiske kolonien Brasil ekspanderte langt vest for linjen.

Spania fikk den største delen av Amerika og rett til å seile videre vestover gjennom Stillehavet. De viste til avtalen da de koloniserte Filippinene, men dette synliggjorde det problematiske med én øst-vest-skillelinje på en klode som er rund. Spanjolene kunne i prinsippet seilt videre vestover til de var hjemme i Castilla – og gjort krav på hele verden.

I 1520 oppsto det strid mellom Portugal og Spania om Molukkene, de såkalte krydderøyene i dagens Indonesia. Landene møttes i Zaragoza hvor de i 1529 trakk enda en linje. Den definerte castilliansk og portugisisk innflytelsessfære i Asia.

Ingen andre europeiske stater anerkjente avtalene, men det var ikke av nevneverdig betydning så lenge Portugal og Spania var enerådende stormakter i verden – men det skulle de ikke være i all fremtid.

Nedgangen for Portugal begynte i 1580 da landet gikk i union med Spania. De neste årene ble flere portugisiske kolonier erobret av Nederland og England. Landet gikk ut av unionen i 1640, men fortsatte å miste kolonier. Etter Napoleons invasjon i 1807 og tapet av Brasil i 1822, var imperiets tid over.

Spania fikk en knekk i 1588 da Den spanske armada led nederlag for den britiske marine. Det var begynnelsen på slutten på Spanias herredømme på havet og åpnet for britene som for alvor ble enerådende etter Slaget ved Trafalgar i 1805.