Julie Wilhelmsen har gitt et fire sider langt intervju til Klassekampen som er et interessant tidsdokument. Som gammel Russland-kjenner ble hun sjokkert over å bli tillagt meninger fordi hun har tillatt seg å formidle hvordan russere og Putin-regimet tenker. Med invasjonen inntrådte et tidsskille. Nå blir forsøk på å forstå utlagt som apologi, av kolleger innen forskning og journalistikk.

Wilhelmsen gir flere eksempler. Eirik Løkke fra Civita kalte oberstløytnant Tormod Heier, SVs Ingrid Fiskaa og Wilhelmsen for «Putins klakører».

Politisk redaktør i DN, Fridtjof Jacobsen, skrev i begynnelsen av april at f0lk med antiamerikanske holdninger, som Tormod Heier og Brynjulv Braanen, ikke lenger var verd å lytte til.

Selv Ine Eriksen Søreide kom med et spark til dem som har vært naive og trodd på Putin. Det gjelder i så fall hele Nato, inklusive Søreides tidligere sjef.

Det er ikke noe oppgjør med tyve år med vestlig sikkerhetstenkning. I stedet får man det til å høres ut som personlige feil og skavanker.

For et par uker siden var Wilhelmsen i Dagsnytt atten og snakket om en dreining i amerikansk retorikk. Det var like etter 40-landsgruppens møte der forsvarsminister Lloyd Austin sa at USA skulle knekke Russlands evne til å føre invasjonskrig. Også programleder Sigrid Sollund hadde fått med seg dette. Wilhelmsen sa russerne oppfatter at det som pågår i Ukraina, er blitt en stedfortrederkrig. Dette utløste øyeblikkelig kritikk. Dét var det ikke lov å si.

– Umiddelbart kom det kritikk om at jeg bare formidlet Russlands falske fortelling. Ordet «stedfortrederkrig» var visst nå forbudt.

Det er blitt vanskeligere å snakke om Vestens rolle, sier Wilhelmsen.

På den annen side møter hun russere i eksil i Georgia. Noe har skjedd med klimaet i Russland. Det er farlig å kritisere regimet.

Wilhelmsen har beklaget at hun ikke var tydligere nok i fordømmelsen av Russland, men det er politisk korrekte knebøyninger. Når hun får summet seg, kommer hun tilbake til at det også har skjedd noe med Vesten som hun ikke liker. Hun er redd for at også Vesten beveger seg i autoritær retning.

– Spørsmålet er hva som skjer videre på lang sikt. Om det nå skjer en glidende overgang fra ønsket om å forsvare Ukraina til ønsket om å få et regimeskifte. I Russland kan det skape stor uenighet mellom Washington og Europa.

Wilhelmsen famler. Hun kjenner seg ikke igjen i det vestlige landskapet.

Det hun mangler, er forståelsen av hvordan Russland har antatt mytiske dimensjoner i Demokratenes og den liberale elitens fantasi. Det startet med Russia collusion og begynte å leve sitt eget liv i liberalernes hoder lenge etter at det var avkreftet.

Norge lever i skyggen av denne besettelsen som får tilskudd av frykten for at Trump vender tilbake.

Hør søndagens 2. skogpod, der Hans Rustad omtaler samme tema: