Verdens helseorganisasjon (WHO) har nylig gitt ut en rapport med estimater om overdødelighet som følge av Covid-19. Rapporten gjør det mulig å sammenligne land, og gir et inntrykk av hvor meningsløse mange av koronatiltakene var.

I en kronikk i The Spectator tar Matthew Parris utgangspunkt i Storbritannia, og sammenligner tallene med andre aktuelle land. Resultatene er interessante.

Selv om metodikken til WHO har blitt møtt med noe kritikk, virker ikke britiske medier så veldig interessert i tallene i rapporten, skriver Parris. For rapporten synes å avsløre at de hysteriske koronatiltakene, som særlig var ille i Skottland, ikke lot til å ha noen effekt.

Britene ble ikke hardest rammet av pandemien, slik oppfatningen i mediene var underveis.

We did better, for instance, than Italy, Spain and Germany but worse than France – though during the pandemic we’d thought we were doing exceptionally badly.

Det slående med rapporten er at den ikke viser noen sammenheng mellom dødelighet og hvor strenge koronatiltak som ble innført. Dette bør undersøkes nærmere. For hvis koronatiltak kun er et middel for myndighetene til å øke sin makt og kontroll over befolkningen, bør dette være en alvorlig advarsel for oss alle.

Sverige, som var hakkekylling gjennom hele pandemien fordi de valgte en annen strategi enn andre land, gjorde det faktisk langt bedre enn Storbritannia, ifølge denne rapporten.

Bruk av munnbind var langt mindre utbredt i Sverige enn i Storbritannia, og de svenske koronatiltakene var stort sett begrenset til anbefalinger og råd. Allikevel var overdødeligheten i Storbritannia dobbelt så høy som i Sverige.

Allikevel virker det som om det er liten interesse i britisk akademia for å undersøke dette nærmere.

There’s a strong case for serious and exhaustive study of the role of masks involving human challenge trials, about which (to my bafflement) there seems to be some kind of academic horror.

Parris skriver at han mistet tilliten til helsemyndighetene da det ble kjent at Covid-19 ikke smittet noe særlig via berøring av varer i butikkene etc. Men selv om dette har vært kjent lenge, var kravene til håndvask (eller desinfisering) like strenge. Fortsatt går vaskepersonale rundt og vasker overflater i kamp mot den usynlige fienden, helt uten mening.

Why should I believe a government scientific establishment on anything else, if the official advice on this has not changed?

Dessuten: En overdødelighet på 109 per 100.000, som britene ble utsatt for, er riktignok dobbelt så mye som svenskene opplevde. Men det er uansett små tall, relativt sett, mener Parris. En av tusen er tragisk for de involverte, men ikke et samfunnsproblem. Særlig ikke siden antall leveår som forsvant var få, ettersom gjennomsnittsalderen på de rammede i hele Europa var svært høy.

Døden er en del av livet, ingen av oss skal leve evig. Og de to årene med nedstengninger har ødelagt mange liv, særlig for unge mennesker, men også for eldre, ensomme.

We do need to be able to count. When we count dispassionately we see a pandemic that took relatively few people away. Looking at the past 30 years, the pandemic did cause a sharp year-on-year difference, but there have been others.

Nullvisjoner fører til tyranni, slik vi så i Australia, New Zealand, Østerrike, Canada og stater styrt av Demokratene i USA. For ikke å snakke om landet som forårsaket pandemien: Kina.

Riktignok har Australia og New Zealand opplevd svært lave dødstall under pandemien. Men dette er tross alt øystater som lett kan kontrollere sine grenser. Dessuten fører de ekstremt lave dødstallene til at det blir nødvendig å stille spørsmålet: Hvorfor ble demokratiet avskaffet i to år på grunn av dette?

Og Østerrike, som innførte vaksinetvang, hadde høyere overdødelighet enn Sverige.

Økonomien har blitt såpass rasert i de vestlige land at det trolig vil koste enormt i form av tapt livsglede, som igjen fører til redusert levealder som følge av alkoholisme, ensomhet og økning i antall selvmord.

Problemet er som følger: Noen av koronatiltakene virket sikkert, og reduserte dødeligheten. Men vi vet ikke hvilke tiltak som virket. Noen av tiltakene kan faktisk ha forverret situasjonen.

Den manglende tilliten som ble vist borgerne under pandemien, har en gang for alle ødelagt tilliten borgerne har til myndighetene. Her i Norge var tiltakene mildere enn i mange andre land. Men noen idiotiske tiltak, eksempelvis hytteforbud, stengte kommunegrenser og forbud mot alkoholservering, viste oss tydelig at våre ledere famlet i blinde.

Problemet er at staten skapte et problem. Deretter tilbød de seg å løse problemet. Til en svært høy pris, og selvsagt valgte staten hvem som fortjente å overleve økonomisk.

En liten tur ut av isolasjonen førte til møter med desperate mennesker

Tillit må være gjensidig, ellers forvitrer den. Og når våre ledere så følger opp med en tidobling av strømprisen som følge av en villet politikk, forsvinner den siste fliken av tillit. Man blir de facto antistatlig, etter å ha fått ødelagt livet til barna sine i to år og i tillegg blir flådd av skatteetaten og strømprisene.

PST-direktør Sjøvold har skjønt alvoret, og advarer mot antistatlig tankegods. Jeg har gjentatte ganger informert ham om at han ikke trenger å lete lenge. Send beredskapstroppen til min adresse.

Koronakommisjonens rapporter viser at myndighetene våre virket grepet av panikk, og iverksatte tiltak bare for å gjøre noe. Politikere er livredde for ansvar. De vil ha ryggen fri. Samtidig svindler de med pendlerboliger og reiseregninger, til tross for sin millionlønn.

Korona­kommisjonen med mild kritikk av myndighetenes håndtering av pandemien

Massepsykosen under pandemien ødela vennskap og splittet familier. Nå er det krigen i Ukraina som gjør det samme. Det kulturelle presset var uutholdelig for mange.

Min kone møtte en 85 år gammel slektning på butikken for en tid tilbake, fullt utstyrt med munnbind. Da min kone spurte hvorfor, fikk hun til svar av den pensjonerte sykepleieren:

– Jeg syns det er idiotisk. Men tør ikke la være, siden alle andre bruker det.

Munnbindet ble et symbol på lydighet og underkastelse. Det var aldri påbudt med munnbind her i Stavanger. Jeg har ikke brukt det en eneste gang, utenom på fly, der jeg måtte.

Men det sosiale presset fikk folk til å opptre som roboter. Massesuggesjonen var skremmende å bevitne, men som vanlig var det mennesker som ikke lot seg påvirke: de menneskene som er i stand til å tenke selv.

There will be future pandemics. From this one I hope we can learn some lessons about cultural pressure as a resource, about the importance of steadiness, and about the imperative to do all we can to protect a national economy upon which, in the end, all our lives depend.

Det hadde vært fint hvis vi lærte noe av de siste årene. Men lite tyder på at dette vil skje. Politikerne vil ha forlenget sine fullmakter, slik at de kan innføre tyranniet igjen ved første anledning. En stor del av befolkningen vil lydig følge kravene, siden NRK anbefaler dette. Enkelte er i gang med å få sin femte dose av vaksinen. Og sakte men sikkert blir demokratiet en illusjon.

Noen av oss må stå imot, noen av oss må våge å si ifra. Vi blir neppe mange, men sammen kan vi bli sterke. Som bueskytterne til Henrik V under slaget ved Agincourt.

We few, we happy few, we band of brothers.

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.