Det var noe patetisk over den talen utenriksminister Huitfeldt holdt i Brussel 10. mai da hun på ny oppfordret de palestinske selvstyremyndighetene i Gaza og på Vestbredden om å la seg forene i bestrebelsen på å videreføre Norges statsbyggende innsats i de selvstyrte områdene. Hun trengte mer plass og mer penger og manet til ro og orden.
Selv om praktisk talt ingenting kan spores som resultat av våre og andres milliardtilskudd i snart 30 år, kommer det ikke på tale å gi opp. Det kan høres heroisk ut, men det er en tragedie uten synlig ende. Norske myndigheter var mer enn villige til å la seg overtale til å lede arbeidet med finansieringen av alle de statsbyggende tiltak som mentes å være nødvendige for å skape fred gjennom en tostatsløsning. I dag innser alle at prosjektet har vært en kostbar fiasko, men av politiske prestisjegrunner synes det ikke mulig å avslutte denne «fredsprosessen», – da vil man sitte tilbake med ansvar for feiltakelsen, – et ansvar man faktisk har.
Den «statsbyggende» virksomheten som gjennom 30 år har foregått i området, har overhode ikke hatt en tostatsløsning som mål. Store deler av milliardbistanden har gått med til en intens militarisering både av Gaza og Vestbredden. Velkjente terrorist-organisasjoner som dominerer begge områdene og som sammen i realiteten utgjør de såkalte «selvstyremyndighetene,» har ikke hatt annet mål med «fredsprosessen» enn å la seg underholde, bevæpne og berike av naive vestlige sponsorer, i stor grad ledet fra Norge. Store deler av bistanden er gjennom årene forduftet gjennom korrupsjon og vanstyre.
I dag er den sosioøkonomiske situasjonen for den arabiske befolkningen i de selvstyrte områdene blant de svakeste i regionen. For 30 år siden var den blant de sterkeste i Midtøsten. I en realpolitisk vurdering av det som har skjedd øyner vi konturene av den «staten» som fra palestinsk-arabisk side hele tiden har vært målet: Et økonomisk og sosialt utarmet islamsk område med en ledelse som har som hovedmålsetting å utslette den jødiske staten, Israel med politisk og økonomisk støtte fra vestlige land.
Det har ikke vært mangel på advarsler. Både israelske myndigheter og sivile organisasjoner har holdt norske og andre vestlige myndigheter løpende orientert om at utviklingen har gått i feil retning. Myndighetene har lenge visst at midler til humanitære og andre sosiale formål har endt hos terrorister. Men denne informasjonen har ikke kunnet bidra til at land som Norge har lagt om kursen. Man har rett og slett ikke hatt mot til å innrømme at hele prosjektet har vært en fiasko fra ende til annen. Vi gikk i fella for tretti år siden og tør ikke innrømme det. Det politiske prestisjetapet er blitt for stort.
Men problemet er at skandalen fremdeles vokser. Utenriksministerens forhåpninger om at en økning av bistanden vil hjelpe henne ut av klemma og hennes påpekning av at «… palestinerne trenger bærekraftige institusjoner som kan levere gode offentlige tjenester og velferd, …» er i praksis ikke annet enn tomme ord. Det palestina arabere investerer tunge ressurser i er glorifisering av terrorisme, opplæring av barn og ungdom i militære aktiviteter, politisk oppvigleri og hatefulle holdninger til sine jødiske naboer. De organiserte opptøyene og terroren under og etter feiringen av ramadan taler et tydelig språk om at palestinere og israelere lever i to separate og uforenlige verdener.
Det er dette vi er med på å finansiere gjennom virksomheten i giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene. Uten slik finansiering, direkte og gjennom FN-organet UNRWA, ville det ikke være ressurser til å underholde store, tungt væpnede militaristiske organisasjoner som bruker bistandsmidlene til å lære opp fremtidige terrorister fra barnsben av med det formål å ødelegge en stat som er medlem av FN. I sum er det tale om å bidra til svært grove brudd på gjeldende folkerett.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt innrømmet i sin tale til giverlandsgruppen at viljen til å yte slik bistand til de palestinske selvstyremyndighetene er blitt rekordlav. Men hun synes ikke å innse hva som er årsaken og hvorfor det for fredens skyld er nødvendig å avslutte hele prosjektet. Anniken Huitfeldt ville ha stått seg godt politisk både i Norge og internasjonalt om hun hadde tatt mot til seg og innrømmet at det beste bidraget til fred i Midtøsten Norge kan gi, er å komme seg vekk derfra både med sin bistandspolitikk og sin mangelfulle forståelse av hva konfliktene i den regionen er drevet frem av. Å fortsette som før av frykt for å tape prestisje er en tragisk misforståelse. Fortsatt å la et embetsverk og frivillige organisasjoner gjøre godt betalt karriere på en konflikt som de selv er med på å holde i gang, er uanstendig og må nå komme til en avslutning.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
