Equinors «omstillingsplan» ble vedtatt på selskapets generalforsamling onsdag. Den innebærer mindre satsning på olje og gass, og mer på såkalte grønne aktiviteter. I praksis betyr den også økonomisk strupetak på egen virksomhet.

Oljegiganten Equinor, tidligere kjent som Statoil, er er viktig pengemaskin for Norge. Selskapet tjente i 2021 hele 281 milliarder norske kroner. Equinor betalte i samme år 205 milliarder kroner i skatt, penger som er helt avgjørende for det norske velferdssamfunnet.

Dette bør ideelt sett fortsette, i en verden der behovet for nettopp olje- og gass er enormt. Men så er det dette med det såkalte grønne skiftet.

Nærmest hele inntektsstrømmen og overskuddet i Equinor kommer i dag fra virksomhet basert på olje og gass. Den hyppig omtalte fornybarsatsning genererer økonomiske resultater som knapt er synlige i regnskapene.

Oversikt fra selskapet. Helt ute til høyre ser man bidraget fra såkalt fornybarsatsning. 

Den norske stat eier 67 prosent av selskapet, og politikere krever at Equinor skal bli et stadig mer «grønt» selskap. Det innebærer kort sagt mindre olje og gass, og mer satsning på fornybar energi.

Konsernsjef Anders Opedal har ikke annet valg enn å adlyde, og dette får konsekvenser for selskapets videre utvikling:

– Equinor skal omstille seg, og bygge ny industri, samtidig som vår kjernevirksomhet leverer bedre enn noen gang før. Derfor skal vi omstille oss til en bedre posisjon, fordi vi ønsker det, sier konsernsjef Anders Opedal til E24.

Det noe spesielle her, er at det fra Equinors side altså fremstilles om om det skal være et ønske å «omstille» selskapet bort fra det man lever av, og satse mer på noe som har vist seg bortimot umulig å tjene penger på.

E24 skriver at omstillingsplanen blant annet legger opp til følgende:

* Redusere netto klimagassutslipp fra egen produksjon med 50 prosent innen 2030, sammenlignet med 2015.

* Øke årlige bruttoinvesteringer i fornybar energi og lavkarbonløsninger til mer enn 30 prosent innen 2025 og mer enn 50 prosent innen 2030.

* Utvikle kapasitet til å lagre 5–10 millioner tonn CO2 i året innen 2030

Fra å være en pengemaskin for staten, skal altså Equinor bli en slags innovatør i et farvann der det er tvilsomt om det overhodet lar seg gjøre å tjene penger.

Men selv om dette innebærer en svært drastisk omlegging av selskapet, noen vil kalle det en oppskrift på økonomisk katastrofe, så er det de som mener at det ikke «går langt nok». De vil svekke Equinors økonomiske ryggrad enda raskere:

Storebrand er blant de som tidligere har signalisert at de kommer til å stemme mot selskapets omstillingsplan, nettopp fordi dette ikke er tilstrekkelig «grønt»:

– Vi opplever at planen ikke gir gode nok svar på hvordan selskapet skal bidra til faktiske kutt i utslippene, sa konserndirektør for kapitalforvaltning Jan Erik Saugestad i Storebrand til avisa.

Som leder for Storebrand kapitalforvaltning vil det være naturlig for Saugestad å ivareta investorenes og pensjonskundene sinteresser, nemlig å sture mot best mulig avkastning på midlene. I stedet gjør man altså det motsatte.

Dette er antagelig bygget på en underlig forestilling om at Storebrand ikke lenger er et finansforetak, men en del av den ytterliggående klimabevegelsen.

Les mer om Storebrands såkalte klimasatsning:

Konsernsjef Anders Opedal forstår ifølge E24 at planen skaper debatt. Likevel påpeker han voteringens resultat. For oppsiktsvekkende nok er det stort flertall for en politikk som i praksis vil gå ut på å rasere selskapets økonomiske fundament:

– 97 prosent av de som stemte, var for. Klimautfordringene er store. Alle må bidra til å løse den, og der er det mange mulige løsninger. Vi har sagt at vår plan er et godt svar, sier han.

Her kommer selvsagt statens 67 prosent inn som «positivt innstilt» til omstillingen. Men man kan undres på hvem de resterende 30 prosent er, som ønsker å underminere verdien av sine eierandeler i Equinor.

Opedal sier det han antagelig må for å beholde sin konsernsjefstilling. Men for Equinor og Norge er det hele direkte ulykksalig.

Hvem innbiller seg at man kan finansiere verdens mest kostbare velferdsstat gjennom satsning på «grønne» pengesluk av typen vindkraft og karbonfangst?