For ukrainske nasjonalister består historien av en lang parade av tapte sjanser. Århundrer har kommet og gått i et årtusen, mens hjemlandet til det ukrainske folket har blitt fordelt og omfordelt mellom andre nasjoner som brikker i et spill.

De ukrainske nasjonalistenes søken etter et «Ukraina for ukrainerne» møtte en rekke hindringer i løpet av det 20. århundre.

Et fenomen som har vært konstant både under tsar-Russland og under eksistensen av Sovjetunionen, er den såkalte «russifiseringen», det vil si at det russiske språket og russisk kultur ikke bare har blitt ansett som overlegne lokale språk og kulturer, men hvor andre folkeslag –  frivillig eller med makt –  er blitt innlemmet i russisk.

Russifiseringen påvirket de delene av dagens Ukraina som var under russisk styre, mens de øvrige delene ble påvirket av Polen, Litauen, Østerrike-Ungarn og Tyskland.

Under den russiske revolusjonen ble Folkerepublikken Ukraina dannet. Den 17. mars 1917 etablerte de ukrainske partiene og frivillige organisasjonene det sentrale «Radan», Ukrainas sentralråd, og i juli 1917 ble Ukraina en selvstendig del av Russland.

Oktoberrevolusjonen i 1917 var imidlertid starten på en konflikt mellom Radan og bolsjevikene. Radan nektet å anerkjenne det nye regimet, noe som fikk bolsjeviktroppene til å marsjere mot Kiev i januar 1918.

Freden i Brest-Litovsk i mars 1918 tvang bolsjevikene til å trekke troppene sine ut av Ukraina. Rada-regjeringen ble støttet av Tyskland og Østerrike-Ungarn, som imidlertid mente at Radan var for langt til den politiske venstresiden.

I april 1918 ble det derfor gjennomført et konservativt, tyskstøttet kupp, som utnevnte en regjering som satt ved makten frem til desember samme år. Landet ble deretter invadert av bolsjevikiske styrker og det ukrainske territoriet ble den sovjetiske republikken Ukraina SSR.

Men Ukraina delte seg snart igjen. Ved slutten av 1918 hadde ledere i de vestlige delene av Ukraina utropt sin egen stat: Folkerepublikken Vest-Ukraina. Polen hevdet imidlertid overherredømme over hele Galicia, noe som gjorde at den vestlige republikken ble en del av Polen.

Samtidig raste borgerkriger mellom de røde sosialistene, de hvite monarkistene og forskjellige anarkistiske hærer i den østlige republikken. Konflikten varte til 1920 da den røde hæren tok kontroll over store deler av Øst-Ukraina, mens de vestlige delene fortsatte å være okkupert av Polen. Samtidig raste den polsk-sovjetiske krigen, som førte til at landet ble delt mellom Sovjetunionen, Polen, Romania og Tsjekkoslovakia.
Nedenfor: kart over Ukraina fra 1920.

Ukraina under Stalin

På slutten av 1920-tallet, under Josef Stalins styre, hardnet det sovjetiske grepet om Ukraina. Mange opposisjonelle kulturpersonligheter, ukrainske nasjonalister, intellektuelle, prester, mullaer og rabbinere ble myrdet eller deportert. De ukrainske bøndene ble også berørt, da den første femårsplanen (som gjaldt mellom 1928 og 1932) hadde som mål å fremskynde industrialiseringen.

Mellom oktober 1929 og mars 1930 økte andelen kollektivjordbruk fra 9 til 65 prosent, til tross for bøndenes sterke protester. Bøndene som motsatte seg kollektiviseringen ble klassifisert som «kulaks» og stilt overfor voldsomme skatter, høye kornkvoter, konfiskering av eiendommen deres og til slutt deportasjon til Sibir og Kasakhstan.

Vinteren 1932–1933 ble Ukraina rammet av hungersnøden kjent under navnet Holodomor. Hungersnødkatastrofen rammet hele Sovjetunionen, men Ukraina ble uforholdsmessig hardt rammet og det anslås at fire millioner mennesker i Ukraina døde av sult. Det er ulike meninger om hva som forårsaket hungersnøden, men mange historikere mener at Stalin-regimet forårsaket en kunstig iscenesatt hungersnød for å bryte de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen av jordbruket, og en ukrainsk domstol har dømt Stalin for folkemord.

Så kom andre verdenskrig – og selv om mange ukrainere så krigen som en mulighet til endelig å oppnå uavhengighet og et «uavhengig, etnisk rent Ukraina», var de på slutten av krigen tilbake på start. Det var ikke noe fritt Ukraina, men i stedet for å være delt mellom fire land, sto de ukrainske provinsene bak Sovjetunionens jernteppe.

Da Stepan Bandera ble myrdet i München i 1959, var han, ironisk nok, derfor fortsatt statsløs. Selv om nazistene som Bandera og OUN hadde støttet under krigen hadde myrdet en stor del av den jødiske og polske befolkningen i de ukrainske provinsene, hadde Tyskland aldri vært interessert i å skape et uavhengig Ukraina. Territoriet var kun nødvendig som «lebensraum» og de ukrainske slavene som befolkningsgruppe ble ansett som «Untermenschen», uavhengig av deres politiske og ideologiske hjemsted.

USAs interesse i Ukraina

Men noen som snart fikk øye på Ukraina var USA. Da den kalde krigen begynte og sovjeterne snudde seg fra «fiendens fiende» i kampen mot Hitler til bare «fiende», innså USA og CIA at de måtte ha øyne og ører bak jernteppet.

Det ukrainske territoriet ble raskt bedømt som svært interessant. De lette etter enkeltpersoner og organisasjoner preget av vilje til å kjempe mot det kommunistiske Sovjetunionen, som hadde erfaring med spionasje og geriljakrigføring og som kunne bestikkes – og de fant de ukrainske nasjonalistene.

At USA gjennom CIA etablerte kontakter med Stepan Bandera og det nasjonalistiske OUN/UPA er dokumentert i dokumenter fra 1946. At USA de facto samarbeidet med grupper og individer de hadde kjempet mot noen år tidligere ble ikke sett som et stort problem.

Tidligere klassifiserte CIA-dokumenter fra januar 1947 viser at de var klar over Banderas fortid og ideologiske hjemsted: USA visste at Bandera var engasjert i terrorisme mot polske tjenestemenn, og at OUN sammen med nazistene utførte folkemord på jøder og polakker. Det var også kjent at ukrainere ofte hadde blitt ansatt som capoer i konsentrasjonsleirene.

Men USA var villig til å ignorere slike bagateller. I 1946 ble derfor den første av tre evakueringsoperasjoner, Operasjon Belladonna, satt i gang, med sikte på å evakuere Bandera og andre ukrainske nasjonalistiske og nazistiske samarbeidspartnere til Vesten.

Særbehandlingen av ukrainerne ble tydelig da de 13 Nürnberg-rettssakene fant sted mellom 1945 og 1949. Selv om USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike allerede i 1943 hadde blitt enige om at personer som begikk mer alvorlige krigsforbrytelser skulle bli straffet så snart som mulig da krigen sluttet, ble bare den første rettssaken holdt med de fire nasjonene til stede i fellesskap.

De påfølgende tolv tribunalene ble opprettet av USA og til tross for at de var basert på den såkalte Control Council Act nr. 10, som slo fast at det til og med var straffbart å tilhøre visse såkalte kriminelle organisasjoner som SS og Gestapo, var det en kategori av gjerningsmenn som var savnet da rettssakene var over: de ukrainske nazistene.

Men USA gikk lenger enn å se mellom fingrene med ukrainernes deltagelse i krigen og Holocaust. I 1954 ga CIA medlemmene av OUNs ulike falankser amnesti for alle krigsforbrytelser på grunn av det som ble kalt «Cold War necessity».

Spioner og forrædere

Stepan Bandera ble forvandlet til Stepan Popol og flyttet til Vest-Tyskland, hvor han til slutt ble myrdet av KGB-agent Bogdan Nikolayevich Stashinsk, og i 1949 flyttet en annen OUN-leder, Mykola Lebed, til USA, hvor han døde i New York i 1998.

I likhet med Bandera ble Lebed født i Galicia i 1909, og i likhet med Bandera var han dømt til livsvarig fengsel, men ble løslatt etter den tyske invasjonen av Polen.

I boken Hitler’s Shadow: Nazi War Criminals, US Intelligence, and the Cold War avslører Richard Breitman og Norman Goda at da den amerikanske kongressen i 2009 ga National Archives and Records Administration i oppdrag å gjennomgå klassifisert etterretningsinformasjon om nazistiske krigsforbrytelser, viste det seg at USA var klar over at Mykola Lebed var en av lederne for OUN-B og ansvarlig for folkemordet på polakker i provinsene Volhynia og østlige Galicia i dagens Ukraina.

Dokumentene viste også at Lebed ble brukt som spion av USA. Gjennom sin organisasjon Prolog Research Corporation samlet han inn etterretning om Sovjetunionen så sent som på slutten av 1960-tallet. Prosjektet hadde blitt finansiert av CIA og ble kalt Operation Aerodynamic.

Rapporten fant også at CIA, så sent som i 1991, beskyttet Lebed fra straffeforfølgelse for krigsforbrytelser ved å hindre det amerikanske justisdepartementets spesialundersøkelseskontor i å bli klar over hans koblinger til nazistene under krigen. Blackouten fant sted fordi de ikke ønsket å sette Operasjon Aerodynamisk i fare ved å «utløse raseri i det ukrainske emigrantmiljøet».

USA valgte altså å samarbeide med Lebed til tross for hans fortid, men det ser samtidig ut til å ha vært mer skeptisk til Bandera. I de tidligere klassifiserte dokumentene publisert av CIA 23. januar 2020, bemerker CIA at Bandera «begynte å utføre Hitlers instruksjoner med stort engasjement». OUN kalles «en terrororganisasjon» og Stepan Bandera beskrives som følger:

«On 30 June 1941, the Ukrainian fascist and Hitler’s professional spy, Stepan A. Bandera (according to his German appellation, ”Consul II”), proclaimed in Lvov, then occupied by the Germans, the resurrection of the Ukrainian State in Western Ukraine. The same day a government was formed under the designation of the ”State government” with Yaroslav Stetsko, Bandera’s deputy, as premier.»

Ifølge dokumentene ble mer enn 5.000 ukrainere, 15.000 jøder og flere tusen polakker henrettet i løpet av de fem ukene Banderas «uavhengige Ukraina» eksisterte før Bandera selv ble tatt til fange av nazistene og plassert i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Det ble holdt diskusjoner om å også gi Bandera visum til USA, men den ideen ble forlatt fordi Bandera ble ansett som for upålitelig, og risikoen for at han også ville vende seg mot USA ble ansett som for stor. CIA kom til slutt til den konklusjonen at den eneste løsningen for å opprette en etterretningsorganisasjon som var pålitelig og lojal mot USA, var å kollektivt eliminere eller fullstendig kutte båndene med alle ukrainske nasjonalister som hadde vært aktive under krigen. I stedet vil en ny og CIA-ledet organisasjon bli opprettet i den ukrainske sovjetrepublikken:

«No Ukrainian nationalist movement would be hamstrung through the arrest and repatriation of Bandera, because new leaders would step into his place and they would act exactly the same way as he did. [—] If it should be decided not to use these people and their organization for intelligence purposes, it would be better to arrest not only Bandera, but all the leaders whose names and whereabouts are known to us.»

Men det faktum at USA meldte seg ut av Bandera og OUN betydde ikke at de avsluttet sitt engasjement i Ukraina. Tvert imot. Ukraina skulle snart vise seg å være et høyst interessant område – for både USA og Sovjetunionen.

I løpet av etterkrigstiden opprettet Sovjetunionen for eksempel et stort antall militærlaboratorier i Ukraina, hvor forskere forsket på biologiske, kjemiske og atomvåpen. Den utbredte spionasjen gjorde at USA hadde god kontroll over virksomheten, noe som førte til rask handling for å få kontroll over laboratorier, patogener og forskere da Sovjetunionen kollapset.

Motgang gjennom demografiske endringer

Men tilbake til de ukrainske nasjonalistenes søken etter et «Ukraina for ukrainerne», som ble hemmet av uventede politiske beslutninger. I 1944 deporterte Stalin 200.000 tartarer fra Krim, hovedsakelig til Usbekistan, etter å ha anklaget dem for å ha tilknytning til nazistene. Tomrommet ble fylt med russere og forretningsmenn fra fastlandet.

Dette var i seg selv ikke noe stort problem for ukrainske nasjonalister som ikke hadde høyere tanker om tartarene, men da den daværende sovjetpresidenten Nikita Khrusjtsjov ti år senere ga provinsen Krim til Ukraina, betydde det at andelen russere på ukrainsk territorium økte dramatisk – og det var et problem for nasjonalistene.

Et halvt århundre senere ville beslutningen om å gjøre Krim til en del av den ukrainske sovjetrepublikken bidra til konfliktene som førte til revolusjonene i 2004 og 2014. Med tanke på at Krim-folket generelt og det russiske folket på Krim spesielt aldri ba om å tilhøre Ukraina, er det ikke særlig overraskende at flertallet ønsket å returnere til sitt gamle moderland, selv om det er gjort i strid med folkeretten.

En annen region som har spilt en stor rolle i konfliktene i Ukraina er den såkalte Donbas, som hovedsakelig består av regionene Luhansk og Donetsk i Øst-Ukraina. Den første byen i området ble ikke grunnlagt før i 1676, før det hadde Donbas vært hjem til forskjellige nomadiske stammer.

I løpet av siste del av 1700-tallet ble Donbas integrert i det russiske imperiet, regionen ble kjent som Novorassiya (Ny Russland) og et stort antall russere, grekere og serbere flyttet til området.

Nedenfor: Kart fra 1921 med teksten «Donbas er Russlands hjerte».

Under industrialiseringen kom en ny bølge av russere til Donbas, som deretter gjennomgikk en intensiv utvikling, konsentrert rundt områdets store kullressurser. Folketellingen foretatt i Russland i 1897 viser sammensetningen av befolkningen: ukrainere utgjorde 52,4 prosent av befolkningen, 28,7 prosent var russere og resten var grekere, tyskere, jøder og tartarer. Befolkningen var etnisk delt mellom urbane og landlige områder, med ukrainere som bodde på landsbygda og russere i urbane områder.

Det tjuende århundre skulle vise seg å være et mørkt århundre selv for Donbas, som etter den russiske borgerkrigen fra 1917 til 1922 kom til å tilhøre den ukrainske sovjetrepublikken.

Selv om hele Ukraina ble rammet av hungersnøden Holodomor, ble Donbas hardest rammet, da de ukrainske bøndene ikke hadde tilgang til maten som staten sendte til russere i byene. Donbas var også det området som ble hardest rammet av Stalins intensiverte «russisering», som førte til at et stort antall ukrainere ble assimilert i Russland.

Allerede før andre verdenskrig var regionen derfor plaget av fattigdom og matmangel, og situasjonen forverret seg ytterligere når Donbas ble okkupert av Tyskland i 1941. NSDAP og Hitler anså Donbas-regionens store naturressurser av kull som avgjørende for operasjon Barbarossa, og tusenvis av Donbas industriarbeidere ble deportert til Tyskland for å jobbe i krigsfabrikkene.

Da den tyske okkupasjonen tok slutt i 1943 vendte Donbas tilbake til sovjetisk kontroll, men krigen hadde endret regionen. Under krigen hadde anslagsvis 270.000 sivile i Donetsk og 46.000 sivile i Luhansk blitt drept. Et stort antall russiske arbeidere ankom derfor regionen for å gjenbefolke og gjenoppbygge den, noe som endret den etniske befolkningsbalansen ytterligere. I 1926 bodde 639.000 etniske russere i Donbas. Tre tiår senere, i 1959, hadde den etniske russiske befolkningen vokst til 2,55 millioner. Russifiseringen fortsatte. De sovjetiske utdanningsreformene fra 1958 og 1959 førte blant annet til nesten eliminering av ukrainskspråklig skolegang i Donbas, og i en folketelling fra 1989 oppga 45 prosent av Donbas-befolkningen at de var etniske russere.

Så kom august 1991. Jernteppet falt, Sovjetunionen opphørte å eksistere og Ukraina var for første gang en selvstendig stat. Men konfliktene mellom ukrainere og russere forble – og ville snart forsterkes.

Les det forrige avsnitt om Ukrainas historie her: Stepan Bandera – nasjonalhelt eller blodtørstig morder?