Det er synd på jenter og kvinner. De er nemlig i stand til å føde barn, noe som fører til ubehag en gang hver fjerde uke i form av menstruasjon. Dette koster noen tiere i måneden, som mange mener staten bør kompensere.

Dette virker å være holdningen til Tove Eivindsen, gruppeleder for Venstre i Sør-Trøndelag.

I et innlegg i Midtnorsk debatt skriver hun om dette stadig returnerende temaet.

To fylkeskommuner har allerede innført gratis bind og tamponger i videregående skole, Vestland og Nordland. Nå skal også jenter i Trøndelag skal få gratis bind og tamponger på skolen.

Det er slitsomt å stadig måtte påpeke det åpenbare: Det er ingenting som er gratis. Noen må betale. Politikere ønsker til stadighet å fjerne leddet mellom forbruker og leverandør, og legge staten inn som et tredje ledd. Dette skjer ikke uten kostnad, i form av høyere skatter for absolutt alle.

Gratis tilgang må ikke føyses bort med at det ikke er så dyrt for en pakke tamponger eller bind. For enkelte ungdommer og husstander oppleves det som dyrt. Dessuten holder det ikke med én pakke for enkelte. Noen trenger ulike varianter av produkter og noen trenger mer enn andre.

Ifølge sikre kilder (altså menstruerende kvinner) så koster det bare noen tiere i måneden å være utstyrt med de nødvendige mensprodukter. Riktignok er det ulikheter mellom kvinner, så det er kanskje noen som bruker 100 kroner i måneden.

Men slike ulikheter gjelder også på alle andre områder. Ulike mennesker har ulike behov.

Et vanlig argument er at menn bruker like mye penger på å barbere seg, som kvinnene bruker på å håndtere naturens gang. Men hvis man er politiker i Venstre er ikke dette et gyldig argument.

Svaret er enkelt: Ikke engang i Trøndelag har det noen gang oppstått et tilfelle av akutt bart.

Vi kan bare la skjegget gro? Ikke alle menn vil være hipstere (noe som  forresten ikke er gratis). Skjegg oppleves for mange menn som ubehagelig, det klør, og så har man det rent estetiske valget. Noen liker skjegg, andre foretrekker glattbarbert. Selv er jeg både lat og lite opptatt av utseende, så da ender det ofte opp med en slags mellomløsning.

Personlige valg som man selv tar kostnaden ved.

Det kan også være vanskelig å kjenne på seg at mensen er på gang. Det kan være helt umulig å forutse når mensen kommer når man ikke har hatt menstruasjon så mange ganger tidligere, når kroppen gjennomgår mange endringer samtidig i ungdomsårene, eller hvis man rett og slett har uregelmessig mens.

Hva med å sørge for at det er bensin på bilen? Eller med andre ord: Sørge for at man til enhver tid har en pakke tamponger tilgjengelig?

Personlig ansvar? Uhørt.

Selvsagt er det en første gang for alt. Alle kvinner gjennom hele historien har opplevd og (stort sett) overlevd sin første menstruasjon. Men nok en gang: Moren til disse jentene har erfaringen. Hun kan informere på forhånd om at noe kommer til å skje. Og hun kan sørge for at den unge jenta er forberedt.

Selv menn kan klare en slik enkel oppgave.

Det sklir ut i ren humor.

Det er viktig at bind og tamponger skal være gratis ut fra et likestillingsperspektiv. Å måtte betale for mensprodukter, oppleves som en ekstraskatt for å være jente.

Lektor Ola Buxrud påpeker noe innlysende i en kommentar på Facebook. Jeg har ikke sjekket tallene, men det er nok ikke langt unna realitetene.

Han skriver at menn gjennom livet trenger rundt 30 prosent flere kalorier enn kvinner. Dette koster selvsagt penger, 30 prosent mer gitt at man har identisk diett.

Er man 1,90 høy betaler man mer skatt i form av avgifter for mat enn hvis man er 1,60. Skal slikt også utjevnes?

Det er også velkjent at menn i snitt betaler mer skatt enn kvinner, mens kvinner tar ut mer fra det vi kaller velferdsstaten. Dette gjelder selv om vi utelater kostnader knyttet til fødsel etc.

Kvinner koster samfunnet 15,6 millioner kroner i gjennomsnitt

Som mann klager jeg ikke over dette. Kvinner skaper fremtidens mennesker, det er verdt en hyllest. Jeg betaler heller for fødsler enn for aborter, for å si det slik.

Men kvinner trenger faktisk bidrag fra menn for å bli gravide og forhåpentligvis fostre opp sunne mennesker. Ekteskapet skaper de beste forutsetningene for at et barn skal vokse opp og etterhvert klare seg selv. Men feminister, transaktivister, BLM og hele woke-sirkuset liker ikke ekteskapet, hvis det ikke er homoekteskap eller noe slikt.

Ekteskapet som institusjon symboliserer noe konservativt, noe som lukter av religion. Derfor har Foreningen Fri som kampsak å innføre polygami. Derfor ønsker BLM å sprenge institusjonen kjernefamilien i fillebiter. Som de selv uttrykker det:

We disrupt the Western-prescribed nuclear family structure requirement by supporting each other as extended families and “villages” that collectively care for one another, especially our children, to the degree that mothers, parents, and children are comfortable.

Landsbyen var aldri et ønske, men noe som oppsto av nødvendighet. De idylliske hill top-villages man besøker i Italia oppsto fordi man måtte beskytte seg mot muslimske pirater og andre banditter etter Romerrikets fall. Samtidig vokste føydalismen fram, og landsbyen gjorde det enklere å kontrollere og terrorisere undersåttene.

USA med sin homestead act representerte noe stikk motsatt: Frihet, eiendomsrett, personlig ansvar og uante muligheter.

Den lange marsjen gjennom institusjonene som den kommunistiske studentaktivisten Rudi Dutschke forutså er nesten gjennomført. Alle «gode» idéer har en tendens til å komme fra Tyskland, virker det som.

Der lange Marsch durch die Institutionen is a slogan coined by Communist student activist Rudi Dutschke around 1967 to describe his strategy for establishing the conditions for revolution: subverting society by infiltrating institutions such as the professions. The phrase «long march» is a reference to the prolonged struggle of the Chinese communists, which included a physical Long March of their army across China. (Wikipedia)

Som en parallell til dagens klima kan det nevnes at Dutschke på slutten av sitt liv engasjerte seg i det tyske miljøpartiet Die Grünen. Kampsakene endrer seg, metodene er de samme.

Selv om Eivindsen fra Venstre, og Nora Sælnes fra MDG, støtter idéen om gratis bind og tamponger, mener de fleste partiene mener fortsatt at det er en dårlig ide. Rødt og SV støtter selvsagt alt som skal omfavnes av Statens klamme hånd.

Men andre er mer skeptiske.

– Utstyr som bind, tamponger og menskopper er utstyr som den enkelte bør dekke selv, på lik linje med mange andre nødvendige hygieneprodukter som både kvinner og menn har behov for, sier stortingsrepresentant i Kristelig Folkeparti Jorunn Lossius.

Min skepsis bygger på flere ting, som jeg raskt kan oppsummere nedenfor.

1: Jeg vil at staten skal ha minst mulig innflytelse på borgernes liv.

2: Hvis noe blir «gratis», blir det trolig dyrere. Konkurransen mellom de ulike produsentene i et evigvarende marked er knallhard, og dette presser prisen ned. Hvis staten blir den eneste kunden, vil trolig prisene presses opp. Dessuten vil det selvsagt koste å organisere, vurdere, rapportere og promotere en slik ordning.

3: Mange av disse kvinnene som syns det er en skatt å måtte bruke 30-40 kroner i måneden på mensprodukter, bruker sikkert langt høyere summer enn menn på sminke, hår, klær etc. Kanskje så mye som 1000-1500 kroner i måneden, jeg finner ingen tall. Hvorfor skal ikke dette finansieres av staten?

4: Også menn har kostnader som kvinner ikke har, som at vi bruker enormt mye mer penger gjennom livet kun for å overleve, av fysiske grunner.

Dette handler ikke om økonomi, slik jeg forstår det. Dette handler om splittelse og offerkultur. Kvinner er evige ofre, det er utenfor enhver diskusjon. Selv i verdens mest likestilte land er det fortsatt hylekor rundt hver eneste sving.

I går feiret jeg fødselsdag og hadde tre kvinner som middagsgjester. Alle tre var enige med meg. Så dette er ikke mannssjåvinisme, men logikk. PS: Mine gjester (da inkluderer jeg ikke noen som faktisk bor i huset) hørte til på venstresiden politisk.

En eller annen gang blir de som produserer lei av å betale for sutrende mennesker som ikke produserer noe annet enn krav. Da sikter jeg absolutt ikke til alle medlemmer av gruppen kvinner, de fleste kvinner jeg kjenner forstår idiotiet i slike utspill. Min egen kone produserer mer enn meg, og ville aldri uttalt noe så dumt som denne representanten for mikropartiet Venstre.

Men debatten ledes av andre, ideologer med en helt annen agenda. Og de får dessverre gjennomslag politisk, og støttes gjerne av media og akademia.

Få menn orker å diskutere og ta stilling, og nøyer seg med å dra opp lommeboka og betale regningen. Men irritasjonen vokser, og konsekvensene vil vise seg. Først gradvis, så plutselig.