I over 200 år har Norge vært et selvstendig demokrati med egen grunnlov, som fastslår at borgerne har ytringsfrihet. Ytringsfrihet er en forutsetning for et fungerende demokrati, men nå er ytringsfriheten under press fordi ytringsfriheten har blitt en trussel mot demokratiet – det hevder i hvert fall myndigheter og pressgrupper på venstresiden. Har de et poeng, eller mangler de evne til analyse?
La oss være enige om et grunnprinsipp: Ytringsfriheten har sluppet fri på en måte vi aldri har sett før i verdenshistorien – stikk imot hva mange måtte hevde. Før år 2000, når individer og pressgrupper ønsket å ytre seg offentlig, hadde de i hovedsak bare tre metoder: Stå på en bruskasse med ropert. Kostbar reklame. Eller å bli sluppet til gratis i redaktørstyrte medier. I dag lever vi alle i en helt annen virkelighet, hvor enhver borger kan henvende seg fritt og gratis til et gigantisk publikum, 24 timer i døgnet, gjennom video, bilde, lyd og tekst. Det er rene ytringsfesten der ute, og jeg elsker det.
Aktivister som hevder seg «sensurert», forholder seg ikke til historiske fakta:
Aldri før i verdenshistorien har det vært lettere å ytre seg offentlig overfor et stort publikum. Aldri før har det vært lettere å samle støtte for sitt syn, og kontrollere hvilket budskap man selv vil sende ut, samt kontrollere innholdet. I dag kan alle være en redaktør, radiovert eller eie sin egen TV-kanal. Alle kan til og med gi ut en bok eller et musikkalbum for den saks skyld, for en brøkdel av kostnadene i forhold 50 år siden. Friheten blomstrer! Men ikke alle liker det, akkurat som noen var redd for at bruddet med NRK-monopolet eller innføringen av farge-TV skulle ødelegge samfunnet. (Ja, det var en greie)
Sosiale medier og digital revolusjon har totalt endret samfunnet på bare 20 år eller så, og dette har styrket ytringsfriheten i ekstrem grad. I stedet for å bruke «Speakers Corner» eller krype til lokalavisen med lua i hånda for å få inn et leserinnlegg til 5000 lesere, står det enhver borger fritt å danne en facebookgruppe med hundretusenvis av følgere, eller tjatre i vei på Twitter, Insta og TikTok.
Dette er ikke å bli sensurert. Dette er ikke å leve i et diktatur. De fleste som klager over «sensur» i dag, gjør det fordi folk ikke vil lytte til dem. Det har imidlertid ingenting med mangel på ytringsfrihet å gjøre.
Hvordan kan SoMe-ytringsfesten være en trussel mot demokratiet?
Stortinget har sin egen nettside som heter «stortinget underviser», og en av kursene er «Demokrati – kjennetegn og trusler». Det har bilde av «stormingen» av kongressen 6. januar 2021 som det ultimate eksempelet. (Som om den protesten noensinne kunne blitt en permanent situasjon). Noen av truslene som blir omtalt i oppgaven er «hatprat», «mistillit til systemet» og «falske nyheter». Faktorene som ikke er nevnt, er maktmisbruk, propaganda, sensur og konkurrerende samfunnssystemer, så som islam, kommunisme og nazisme. Og norsk offentlighets syn på demokrati og ytringsfrihet har flere paradokser enn dette infantile makkverket:
Hvordan begrunner venstresiden det når de advarer mot høyreekstremisme og hat, samtidig som de støtter religiøs høyreekstremisme og jødehat fra islam? Hvordan tenker PST som advarer mot «antistatlige holdninger» i et demokrati hvor maktkritisk holdning er et sunnhetstegn? Hvordan argumenterer lineær-media når de sier at alt som ikke kommer fra dem, kan være «fake news» – samtidig som de pumper ut «fake news» om en fiktiv klimakrise, og et «grønt skifte» som er like ikke-eksisterende som «samholdet» eliten babler om?
Dette vil de aldri diskutere. Dessverre er det helt umulig for Document.no å få folk med disse logiske kortslutningene i tale. Deres opprettholdelse av av eget virkelighetsbilde, er basert på total beskyttelse mot kritikk og motstand. De få som anerkjenner at de har motstandere, bruker heller ropert, slagord og personkarakteristikker av sine kritikere, samtidig som de «argumenterer» for flere hatprat-lover, mer sensur og ytringskontroll. Det er noe forferdelig ynkelig og veikt over norsk offentlighet og elitens boblevirkelighet.
Boikotten gjør at vi kritikere er henvist til å spekulere
Man ser et tydelig mønster her, hvor adelskapet som styrer Norge og deres nyttige idioter, slett ikke er redd for løgner som rammer demokratiet. De er redd for sannheter som rammer dem selv.
Sosiale medier gjør at de «mister kontrollen over hva folk blir fortalt» – som Gro Harlem Brundland sa i et intervju med Dagsavisen den 15. desember 2018. «Vi har ikke oversikt over hva slags feilinformasjon som spres» uttalte landsmoderen, og det er jo forståelig: Når man sitter i maktposisjon finnes det ikke noe verre. Det var lett å kontrollere nordmenns meninger da NRK hadde kringkastingsmonopol. Nå er det i praksis umulig. Og det vil adelskapet ha en slutt på. Til samfunnets beste naturligvis. Fremtiden vår avhenger av at de får beholde makta.
Brundtland så denne utvanningen av offentlig kontroll, som en ensidig trussel mot demokratiet. Det hun aldri berørte med et ord er at sosiale media også innebærer at borgerne ikke lenger kan kontrolleres med myndighetenes feilinformasjon. Det er nettopp derfor alle totalitære land tar kontroll over internett og sosiale media. De må begrense ytringsfriheten, ellers vil systemet og løgnene deres kollapse.
Demokrati og ytringsfrihet er ikke avviklet i Norge. Ennå
Norge er på ingen måte der Kina eller NordKorea er. Vi har bare nådd dithen at nyhetsstrømmen fra lineær-media, makteliten og det offisielle Norge blir fremsatt som den absolutte, sertifiserte sannhet. Og som en logisk følge av dette hybris-baserte virkelighetbildet, må alle som kritiserer dem eller har et annet synspunkt, automatisk være løgnere eller ha suspekte motiver, for merk deg dette:
Det finnes ikke nyanser i offentlig debatt lenger. Alt er svart/hvitt. Man er demokratisk eller nazist. Humanist eller høyreekstrem. Inkluderende eller rasist. De som selv karakteriserer seg som «rause og inkluderende» fungerer som en løpsk møkkaspreder mot kritikere og varslere. De om advarer mot «hatprat» spyr ut ordet «rasist» uten fnugg av hemninger. Det som i mer siviliserte tider ble kalt «forskjellig syn» eller «uenighet», blir nå stemplet som «fake news» eller «konspirasjonsteorier» uansett hvor mange tonn bevismateriale som ligger bak. Og siden systemkritikken er «fake news», kan den også aktivt ignoreres av mainstream media.
Og DETTE er trusselen mot demokratiet vårt. Ikke ytringsfriheten på sosiale media.
Denne arrogante og ufeilbarlige «vi vet best» og «vi definerer sannheten» fra elite-Norge er en direkte forlengelse av solkongens «staten, det er meg». De har opphøyet seg selv til sannhetsvitner som ikke kan ta feil, basert på en endeløs pool av godt betalte «eksperter» og «forskere».
Maktarrogansen er på kraftig fremmarsj i Norge
Slik selvutnevnt overhøyhet, er en maktarroganse som utgjør kjerne-trusselen mot demokratiet og grunnloven vår: Når eliten og makthaverne definerer hva som er sant, hvem som forvalter sannheten, og hvilke ytringer som er «godkjent» og «innafor», er man i prinsippet langt nede i 1984-takta til Orwell. Når makthavere kan kneble kritikere ved å simpelthen ignorere dem, i full visshet om at pressen vil gjøre det samme, da har de blitt Big Brother.
Dette manifisterer seg særlig gjennom NRKs famøse «Klimaredaksjon» opprettet i 2019, med sin nulltoleranse for «falsk balanse». Eller hva med elitens eget «sannhetsministerium» Faktisk.no? Hvem utnevnte denne private «redaksjonen» til overdommer over sannhet og løgn? Hvem ga dem mandat som gud?
Det gjorde eliten selv og deres lydige media som eier Faktisk.no, som først og fremst ble opprettet i samarbeid med Facebook for å drive moderering – eller sensur om du vil. Og de som blir utestengt er ikke representanter for det antidemokratiske samfunnssystemet islam og dets sharialover. Neida. De som blir utestengt er islamkritikere. All kritikk av «offisiell politikk» risikerer utestengelse. Go figure.
PST uten evne til ærlig analyse.
At PST ikke er i stand til å se denne faren, viser hvor dypt denne råten i demokratiet stikker. Og at bare noen ytterst få frie media og skribenter påpeker denne antidemokratiske maktarrogansen, og advarer samfunnet mot den, er et faretegn enhver journalist burde ta på alvor. I stedet virker de fleste journalister mest opptatt av å bekjempe all motstand mot sannhetes-gullkalven eliten danser rundt. «Vi har rett, vi er best! De som er imot oss, er samfunnsfiender» Hvor pleier denslags tankegods å ende?
Demokratiet er en veldig sårbar politisk konstruksjon, og representerer et samfunnssystem som har kort historie, lav suksessrate, og liten motstandskraft mot menneskelig svakheter som grådighet, maktsyke, elitisme, nepotisme og korrupsjon. Konkurrerende samfunnssystemer basert på diktatur, stammekultur, religion og imperialisme (Så som islam, kommunisme og nazisme) tar ikke hensyn til individets rettigheter, men er heller fokusert mot maktmisbruk, overtro, sensur, føyalisme og korrupsjon. Et samfunn uten ytringsfrihet, fri debatt, fri presse og frie individer, er ikke demokratisk, men er mye lettere å stabilisere. Look to China.
De som styrer et demokrati, har ingen fordel av demokratiet
For middelmådigheter i maktposisjoner er svekking av demokratiet og ytringsfriheten en uimotståelig snarvei til toppen av samfunnet – og muligheten til å forbli der. Og Norges politiske elitemiljø er dessverre gjennomsyret av egoistiske middelmådigheter, fra sosialister, til liberalister, til islamister. De har kommet seg til toppen gjennom demokratiet, men demokratiet truer samtidig med å ødelegge for dem. Det er alltid noen andre som også vil til topps.
Derfor har politisk jåleri og villedning vært en trussel mot alle samfunn så lenge politikk har eksistert. Elitistisk maktarroganse er den farligste trusselen mot demokratiet. Ikke jeg. Ikke bøkene mine. Ikke Document.no. Ikke dissidenter. Og definitivt ikke sosiale media hvor folk kan ytre seg fritt om klodrianene som styrer Norge mot krise, etter krise etter krise. Men denne maktarrogansen blir aldri nevnt offentlig som en trussel. Det er en ikke-sak.
En undersøkelse Medietilsynet gjennomførte på oppdrag av Solberg-mafiaen i 2017, viste at over halvparten av befolkningen ukentlig så nyheter de ikke var sikre på om var helt sanne. Men hvem kan avgjøre hva som er sant? Sant i forhold til hva? Hvilket ståsted og hvilken virkelighet? Postmodernismen sier at alt flyter og at det ikke finnes sannheter, likevel er de som er mest opptatt av å relativisere virkeligheten, også de som er mest opptatt av å slå fast at de forvalter den abslolutte sannhet. Med eksperter og forskere som strøssel.
Så finnes ikke «fake news»? Jo naturligvis, som alltid
Så er politisk villedning en trussel mot demokratiet? Ja, naturligvis. Sosiale media flyter over av fake news og sære miljøer som tror på hva det skal være av oppkonstruert virkelighet. Men det betyr jo ikke at noen lytter til dem. Voksne folk er faktisk i stand til å bruke huet. Det er DER Brundtlands kortslutning og elitiske ekstremisme manifisterer seg: Hun stoler ikke på folk. Fra nå må staten hjelpe folk å «tenke rett». Men nei takk. Vi klarer oss fint uten Mamma Staten til å tenke for oss, gjør vi ikke. Det er voksne folk til stede.
Trumps løfte om å «drain the swamp» av korrupsjon og globalistisk jåleri på vegne av arbeiderklassen, var ikke en trussel mot demokratiet. Det var demokratiet. Og det er ikke bare foliehatt-miljøer som sprer skrullete teorier om nanoroboter og konspirasjoner med hundretusenvis tause involverte på sosiale media: Russiske trollfabrikker sprer fritt myten om at NATO har skylden for Putins invasjonskrig. Islamister har fri bane til å spre myten om at kritikk mot islam og koranen skaper deres egen voldsbruk. Listen over løgnere er lang og vond.
Selv subsidierte riksmedia er med på «fake news» kjøret: Globalistenes massemedia sprer daglig løgner om hvor godt EU og EØS fungerer, om at det finnes flere kjønn, om hvordan vindkraft og hydrogen skal skape bedre vær i år 2100. Og hvor livsfarlig for demokratiet er det ikke når den amerikanske arbeiderklassen velger en president som ivaretar deres interesser – og ikke Washingtons og WEFs interesser? Mainstram meda renner over av løgner og politisk propaganda døgnet rundt. De har gjort seg selv verdiløse.
Demokratiet tåler sosiale media. Hva tåler eliten?
I forhold til elitens egen arroganse, fremstår derfor «antistatlige holdninger» og hard, hatsk og tidvis unyansert kritikk av islam, eliten, globalismen og innvandringen som en detalj. Men det er denne «detaljen» eliten vil til livs med sine hatpratlover og kontrollregime. Når eliten kaller alt for konspirasjonsteorier, så undergraver de da også høyst berettigede advarsler mot virkelige konspirasjonsteorier – som World Economic Forums ønske om verdensregjering og «great reset» av samfunn, etter fikse idéer til Bond-skurken Klaus Schwab.
Bevares: Det finnes miljøer i sosiale media som er helt på bærtur. Over the rainbow med foliehatt på: Aliens, nanoroboter, soinister, tempelriddere, frimurere, og verdensomspennende skyggeregjeringer som planlegger folkemord med vaksiner, aborter, giftig mat, tungmetaller og psykofarmika flyr veggemellom. Det er mye å velge i – men veldig få lytter til det. Fordi voksne folk kan tenke sjæl.
Påstandene om at Støre er en god statsminister, masseinnvandring er berikende, jorden går under i klimaragnarok hvis ikke alle betaler klimaavgifter, og islam er fredens religion, er det dessverre veldig mange som lytter til, og tror på. Og ingen av disse faktorene er sanne eller uimotsigelige, men de tyter ukritisk ut av alle mainstream media daglig – og de må man jo stole på.
Så jo: Demokratiet tåler alt av ytringsfrihet. Det demokratiet ikke kan overleve, er offentlig «faktasjekk» og maktarrogansen som ligger bak.
