I en tid der den klassiske venstresiden ivrer for medlemskap i Nato og EU, kom jeg over en befriende kronikk om den tidligere parlamentariske lederen for Die Linke, Sahra Wagenknecht. Kronikken sto i «venstresidens avis», Klassekampen, og her får abonnenter og «livsstilsvenstre» sine pass påskrevet.

Tirsdag denne uken tok den italienske forfatteren og filmskaperen Thomas Fazi for seg den tidligere ledestjernen for Die Linke, Sahra Wagenknecht (52), i Klassekampen:

• Et betimelig oppgjør (betalingsmur)

Hun har tysk mor og iransk far, og akkurat dette poenget nevner ikke Fazi, men det kan være en årsak til at Wagenknecht trakk seg fra politikken. Hennes uttalelser om at de som ikke kunne rette seg etter loven, bare kunne forlate landet, kom etter de mange voldtektene i Tyskland. Det fikk «de rene og ranke» i partiet til å rase, og hun ble sammenlignet med Alternativ für Deutschland (AfD):

Frau Wagenknecht hat die Situation sehr schön auf den Punkt gebracht, findet AfD-Vize Alexander Gauland. „Wer freiwillig zu uns kommt, hat sich wie ein Gast zu benehmen. Möchte oder kann er das nicht, indem er gewalttätig und respektlos seinen Gastgebern gegenübertritt, dann muss er sofort Deutschland verlassen.“

– Fru Wagenknecht forklarte situasjonen veldig bra, sier AFD-visepresident Alexander Gauland.

– Alle som kommer til oss frivillig, må oppføre seg som en gjest. Hvis han ikke vil eller ikke kan, ved å krenke vertene voldsomt og respektløst, må han forlate Tyskland umiddelbart. (Tagesspiegel)

Hun ble født i Jena i det gamle DDR. Bare noen måneder før muren falt, meldte hun seg inn i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED). Hun gjorde etter hvert karriere i dette partiets andre etterfølger, Die Linke, der hun var parlamentarisk leder for partiet i perioden 2015–19.

Tema for Wagenknechts siste bok, «Die Selbstgerechten» (= de selvrettferdige), er hvordan dagens venstreside har blitt smittet av nyliberalismen. Hun hevder at venstresida i løpet av de siste ti årene har gjennomgått intet mindre enn en full antropologisk mutasjon.

Fazis beskrivelse av Wagenknechts beskrivelser passer perfekt også på den norske «venstresiden»:

Dagens venstreside er heller dominert av en typologi som Wagenknecht definerer som «livsstilsvenstre». Tilhengerne vil ofte beskrive seg selv som venstreliberale, som ifølge Wagenknecht «ikke lenger setter sosiale og politisk-økonomiske problemer i sentrum av sin politikk, men spørsmål om livsstil, forbruksvaner og moralske holdninger. Representantene for livsstilsvenstre er kosmopolitter og «pro-europeiske». De bryr seg om klimaet og støtter frigjøring, innvandring og seksuelle minoriteter. De er overbevist om at nasjonalstaten er en modell som står på randen av utryddelse, og de anser seg selv som verdensborgere med få bånd til hjemlandet sitt».

Wagenknechts poeng triller som erter ut av en sekk:

Men uansett hvor langt fra hverandre den sentrumsnære og den radikale/sosialistiske venstresida ser ut til å være ved første øyekast, er «kultursynet» deres svært likt: urbant, kosmopolitisk, pro-europeisk, for globalisering, for innvandring, for identitetspolitikk. De er like lite klar over at institusjonene og politikken de støtter, som EU, dårlig håndtert innvandring og «fleksible» arbeidsmarkeder, har ført til enorm ulikhet og gjort livet til alminnelige mennesker mindre trygt og mer usikkert. Samtidig har fordelene nesten utelukkende tilfalt den nye akademiske og intellektuelle middelklassen i storbyene (bortsett fra den aller største vinneren: storkapitalen) – som ikke helt tilfeldig også er velgergrunnlaget til den nye venstresida.

At denne tysk-iranske eks-kommunisten ble trett av venstresiden som mesker seg med sine veganvenner, uten blikk for annet enn sine egne el-sykler, er slettes ikke merkelig. Kun forfriskende:

I deres øyne er enhver som kritiserer innvandring, en forkledd nazist, på samme måte som enhver som føler patriotisk tilknytning til hjemlandet sitt, enhver som ikke tror på å overføre mer og mer makt til udemokratiske institusjoner, som EU, er nasjonalist. Enhver som kritiserer høyere drivstoff- og strømpriser, er en klimafornekter; enhver som tviler på hvor klokt det var med langvarige nedstengninger og stiller legitime spørsmål om koronavaksinering, er en konspirasjonsteoretiker og «anti-vaxxer»; enhver som er redd for de potensielt katastrofale følgene av en vest-russisk konflikt, er en Putin-apologet.

Jeg tror ikke Sahra Wagenknecht ville blitt invitert til Debatten eller noen andre norske hovedstrømsmedier etter denne salven. Fazi og Klassekampen fortjener ros for artikkelen som kler av den norske debatten.

Boken burde oversettes snarest. Jeg vil høre mer fra Wagenknecht!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!