Michel Houellebecq. Stillbilde: Louisiana Channel / YouTube.

I Frankrike går alt som forutsett i min siste roman «Anéantir» (Tilintetgjøre), og dermed var det virkelig ikke vanskelig å gjette utfallet av presidentvalget, skriver Michel Houellebecq i en kronikk som fredag ble offentliggjort i Der Spiegel, kort etter også i Le Point og Corriere della Sera.

Den berømte forfatteren gjør litt vennskapelig harselas med det tyske nyhetsmagasinet, som han sier gjorde et av de siste egentlige intervjuene med ham («med spørsmål og svar etc.») under bokmessen i Frankfurt, for deretter å presentere intervjuet under overskriften «Jeg er ikke arrogant», ledsaget av et foto av der han fremstår som nettopp dét.

Det praktfulle er at hvis sannhetens motsetning fremføres med tilstrekkelig skittviktighet, kan det åpenbare sannheten i stedet, konstaterer Houellebecq – og gir straks et annet eksempel: I et nylig intervju sa Marion Maréchal (han hekter på etternavnet Le Pen, som hun ikke lenger bruker) at folk i Frankrike «ikke lenger stemmer i samsvar med sine interesser, men med sine overbevisninger».

Forfatteren er ikke nådig: «Lite av det som er blitt sagt av offentlige personer i Frankrike de siste årene, har vært så usant», fastslår han. Velgermassen er skarpt klassedelt, og den stemmer tvert imot i samsvar med sin egen klasses interesser, mener Houellebecq.

Stemmegivningen har alltid i større eller mindre grad handlet om klasse, men den hadde aldri gjort det i like høy grad som nå. På det sosiologiske planet er lærdommen av valget av absolutt klarhet: De rike stemmer Macron, de fattige stemmer Le Pen, og de i midten stemmer Mélenchon. Det er en skjematisk, enkel og brutal analyse, og den fungerer helt perfekt.

Året er 2017, og da som nå knivet Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon og Marine Le Pen om presidentembedet. Foto: Patrick Kovarik / Pool via AP / NTB.

Analyser av presidentvalgets første runde viser at Marine Le Pen fikk størst oppslutning av alle i aldersgruppen mellom 25 og 64 år. Houellebecq identifiserer da også i praksis Le Pen-velgerne med arbeiderklassen, eller de som befinner seg i voksenlivets «seriøse fase», som er den andre av tre faser:

I den første fasen (svarende til perioden hvor man får ungdomsrabatt på toget og andre steder) nyter man livet, har det gøy etc. Den varer mer eller mindre til man er 26 år. Den siste fasen («honnørbillett»), som begynner rundt 60 år, altså litt under det som i skrivende stund er pensjonsalderen, er prinsipielt nokså lik: Man nyter livet, man har det gøy (vel, egentlig litt mindre, man later litt som). Mellom disse to har vi livets seriøse fase. Den hvor man arbeider, eller prøver på det, den hvor man får verden til å fungere, eller prøver på det.

Et premiss for Houellebecqs analyse er at det er mange fattige arbeidere i Frankrike – slik situasjonen er over hele Europa for folk som vi på disse sidene gjerne kaller globaliseringens tapere.

Slik delte Macron og Le Pen kommunene i Frankrike mellom seg i presidentvalgets andre runde den 24. april 2022. Øverst til venstre er et forstørret kart over storbyområdet Paris, og øverst til høyre over Paris-regionen. Nede til venstre er kart over de oversjøiske terroritoriene. Grafikk: Le Figaro.

Den politisk interessante implikasjonen er imidlertid denne: Hvis klassetilhørigheten alene avgjorde valget, ville utviklingen i overklassens, middelklassens og underklassens omfang bestemme valgresultatet. Hvis mange nok er rike, vinner Macron; hvis mange nok er fattige, vinner Le Pen. Den svinnende middelklassen utgjør den ditto venstresiden, som dermed er sjanseløs så lenge den ikke bryr seg om vanlige mennesker.

Men antagelsen holder ikke, fortsetter Houellebecq: Klassetilhørigheten avgjør ikke alt, i så fall ville han ha befunnet seg snublende nær en marxistisk analyse. Men et relatert fenomen gjør seg også gjeldende, nemlig klassesviket, som gjerne møtes med mistro – kanskje også hjemmesittere.

Fenomenet er riktignok individuelt snarere enn sosiologisk, men presidentvalget er da også et valg av individer, og både Marine Le Pen og Éric Zemmour har begått noen slags klassesvik, mener Houllebecq.

Le Pen vokste opp i velstand og frekventerte nattklubber som nesten var i jet set-klassen, men fant siden ut at hun likte bedre å slå av en prat med damene i kassen på lavprisbutikken, skriver forfatteren.

Zemmour har gått motsatt vei, mener Houellebecq: Han vokste opp i en jødisk familie som var stuck i et fattig og stadig mer muslimsk nabolag, men ble euforisk av å begynne å omgås de rike, berømte og mektige.

Med disse to i front risikerer den franske høyresiden å ende opp som venstresiden, der uforsonligheten regjerer mellom de som er woke og de som ikke er det, mener Houellebecq.

Høyresiden prøvde å spille rollen til paret som holder sammen for barnas skyld, men uten å ha barn.

Forfatteren er usikker på om spådommene i romanen hans vil fortsette å slå til.

Å fortsette å demonisere Rassemblement National vil bli stadig vanskeligere, og det finnes kanskje (eller kanskje ikke) grenser for folks dumskap. Jeg kan bare love én ting, kjære tyske publikum: Vi kommer til å gjøre det bedre i 2027. Og jeg kan (noe mindre muntert) legge til at forsoning ikke er noe som står på dagsordenen hos oss.

Marion Maréchal Le Pen har aldri sveket sin opprinnelige sosiale klasse, konstaterer Houellebecq en smule kryptisk. Det virker som om han mistenker at hun har gode sjanser ved neste presidentvalg.

Marion Maréchal. Stillbilde: L’INCO / YouTube.

Forfatteren nevner pussig nok ikke innvandrerne som noen faktor. Man fornemmer at han trenger noen elementer fra den sosiologiske analysen til Zemmour. Reconquête-lederen mener i grove trekk at Frankrike er delt inn i overklassen i bysentraene, deres innvandrede tjenerskap i forstedene, og de fattige opprinnelige franskmennene (som ikke vil være overklassens tjenerskap) i periferien. Kanskje Houellebecq mener at innvandrerne er tilskuere i dette dramet.

Hvis den økonomiske utviklingen i Vesten fortsetter omtrent som nå, ligger det uansett i kortene at de fattige i periferien vil øke i antall, og at den som klarer å forene dem, kan bli Frankrikes motstykke til Donald Trump.

Den franske forfatteren gir oss også et svar på hvorfor noen utskiftning av Norges maktklasse er usannsynlig: Så lenge nordmennene beholder en akseptabel velstand, og politikerne ikke sløser bort hele selvstendigheten og nasjonalformuen, vil de ta til takke med maktklassen de har. Skjønt, det er jo ikke stort igjen av selvstendigheten. Holder det med formuen?

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!