Bøndenes organisasjoner har overlevert sine krav i jordbruksoppgjøret. Staten gir sitt svar til uken.
Stortinget behandler for tiden regjeringens såkalte Ukraina-pakke med bevilgninger til mottak og underhold av ukrainske flyktninger, men også en økning av forsvarsbudsjettet med 3,5 milliarder kroner.
Hver for seg, men fremfor alt i sum, illustrerer de to sakene det som er aller viktigst for folk og land: Mat og forsvar. Hvis folk har mat og landet har et trygghetsskapende forsvar, blir alle andre hensyn underordnede spørsmål. Helsestell, undervisning og samferdsel er selvsagt svært viktige politiske områder, men hvis folk mangler mat og trygghet, blir alt annet mindre viktig.
Skiftende regjeringer og stortingsflertall har over mange tiår bygd ned norsk jordbruk og det militære forsvaret. Stadig mer av maten blir importert. Forsvaret er så utpint at Hæren langt på vei bare har symbolsk verdi med begrenset kampkraft og svak utholdelsesevne. Våre landmilitære styrker har rett og slett dårlig kondisjon.
Stortinget har to ganger vedtatt at en gjennomsnittlig norsk bonde skal ha samme inntekt som en gjennomsnittlig lønnstaker. Disse løftene har i praksis vist seg være skrift i sand. Bøndene er blitt så til de grader hengende etter i inntektsutviklingen at svært mange har avviklet driften og funnet mer lønnsomt arbeid.
At jordbruksoppgjøret blir Senterpartiets prøvestein som regjeringspartner, lar vi her ligge. Norge får alltids en regjering – langt viktigere er det om landet har et produktivt jordbruk som sikrer trygg tilgang på norskavlet mat av høy kvalitet.
Jordbrukets kostnadsøkning er formidabel. Prisene på kunstgjødsel, strøm, kraftfôr og diesel har skutt i været. Gjødselprisen er økt fra 3 til 11 kroner pr. kilo. Store husdyrbesetninger er meldt inn til slakt. Mange vet ennå ikke om de har råd til såkorn – og det haster.
Verdensmarkedets priser er sterkt økende. Dette skyldes ikke bare at mange bønder i Ukraina på grunn av krigen ikke får gjort våronn, men at økt kjøpekraft for folk i land med svak matproduksjon driver prisene i været. Økt import betyr økte matpriser også i Norge.
Årets jordbruksoppgjør skal ikke bare kompensere for kostnadseksplosjonen, men også bidra til å tette inntektsgapet mellom bønder og lønnstakere. Dette er ikke mulig på ett år, men det må gis tetningsbidrag som monner og som er del av en forpliktende opptrappingsplan. Mat er billig i Norge. Det er derfor så mye av den kastes. Familier flest bruker mer penger på drikkevarer, ferier og underholdning enn på mat. De som selger mat, blir milliardærer – produsentene gir opp.
Etter Sovjetunionens kollaps for tre tiår siden lot Norge sitt militære forsvar forfalle. Det er knapt noen trøst at Vest-Europa gjorde det samme. NATO-toppmøtet i 2014 ba medlemslandene øke sine forsvarsbudsjetter til 2 prosent av bruttonasjonalproduktet, et mål Norge ikke har nådd. Under den kalde krigen ble 3 prosent av Norges BNP brukt til forsvar, og på 1950-tallet enda mer. Verneplikten er i praksis avviklet, og mobiliseringshæren er lagt ned. Våre hærstyrker har høy kvalitet, men er altfor små. Utholdenheten i strid er svak. Det mangler både ammunisjon, spredte depoter og reservedeler. Personalstyrken er for liten. Flere offiserer og befal går av med pensjon enn opptaket ved befals- og krigsskolene.
Et militært forsvar lar seg ikke improvisere den dagen fienden banker på døren. Forsvaret må utrustes og øves i fred. Det tar lang tid. Når ukrainerne hittil har klart seg så bra mot en antatt overlegen fiende, kommer det av at de skjønte tegningen og bygde opp sitt forsvar over år.
Nordmenn kan avse mye og enda ha et godt liv. Men usikker tilgang på trygg, norsk mat og et underlegent militært forsvar uten avskrekkende evne er derimot ikke til å leve med.
