Sylvi Listhaug forsøker å markere seg i forbindelse med landsmøtet. Hun har rett i at Vedum har vist seg som en gedigen skuffelse. Men selv tør hun heller ikke gå til roten av problemene.

Det går i kutt i avgiftene på drivstoff – dieselavgift og miljøavgift og senket moms. Men hun sneier bare innom de strukturelle problemene: Acer og integreringen i EUs infrastruktur.

FrP står overfor en massiv maktallianse som gjør at det ikke skal røres ved strømeksporten, fordi den kan begrunnes med det grønne skiftet. De gode sakene er blitt unnskyldning og rettferdiggjøring for at kostnadene veltes over på forbrukerne.

Og det er før matvarekrisen slår inn for fullt.

Listhaug kunne brukt mye hardere ord om Vedum og selvsagt Støre. De har hverken omsorg for bønder eller arbeidere.

På mange måter kunne dette vært FrPs øyeblikk. De har en handlefrihet de andre partiene ikke har. Men da måtte Listhaug turt å tråkke på noen ømme tær.

Når Carl I. Hagen uttaler sympati for Russland er det ikke fordi han er blitt senil som Biden og han står neppe alene.

Listhaug avviser ham kontant og sier at hun ikke vil kaste ut partigründeren. Men er ikke det litt nedlatende? Ville det ikke vært riktigere å ta ham på alvor? Hagen er neppe alene i partiet som har slike synspunkter.

Hvor kommer disse tankene fra?

Det er merkelig situasjon når Nei-til-Nato-partiene er blitt ja-partier og den eneste opposisjonen luftes av Carl I. Hagen.

Noe skjer, men Listhaug tør eller klarer ikke sette ord på det.

Hvis man er leder må man tørre å lede, dvs gå foran.

I stedet vil hun forsvare «friheten». Det vil de alle sammen. Og ta et oppgjør med «naivismen». Det vil Erna også. Hun har hatt god tid.

Listhaug faller ned på det kjente: Nato og USA, streng innvandringspolitikk, økt olje og gassutvinning.

Hun kunne holdt en «Norge først»-tale, og tatt et oppgjør med globalismen.

I stedet velger hun ut noen saker som hun kan knytte til FrPs verdier: Ytringsfrihet er en av dem.

Hun nevner besøket i Rinkeby i 2017, og sier: -De lo av meg da. Nå ler de ikke lenger.

Det er sant.

Hun er mot koranbrenning, men forsvarer Paludan og Sians rett til å gjøre det.

Blir ikke det litt tynt?

Disse spektakulære opptrinnene skaper mye blest. Men det er ikke den største trusselen mot ytringsfriheten.

Det er Biden-regimet som har opprettet et eget kontor mot desinformasjon som ligger under Department of Homeland Security. Den føderale regjering i USA er ved å opprette et sannhetsministerium helt etter Orwells «1984».

Dette er et ikke-tema i norsk offentlighet. Men det blir ikke mindre sant av den grunn.

Flere enn man skulle tro følger med på USA. Flere enn du skulle tro ble så skuffet over Listhaug da hun sa nasjonalkonservativ minnet henne om nasjonalsosialisme at de vendte partiet ryggen.

Det var den intellektuelle uærligheten de ble skuffet over.

Nå er situasjonen enda mer alvorlig. Listhaug kunne vist at hun forstår at trusselen mot demokratiet ikke bare kommer utenfra, men også innenfra, fra våre egne myndigheter.

Folk venter på ledere som kan og vil lede.

Det er ingen billig løsning.