Alle som prøver å forstå krigen i Ukraina og de enorme, nasjonale konfliktene som eksisterer utover det svart-hvitt-bildet media leverer, vil før eller siden komme over navnet Stepan Bandera. Avhengig av hvem du spør, er han en helt eller en skurk.

Det er en måte å resonnere på som vi i Norden ikke er vant med, men som er vanlig alle steder der etniske konflikter har foregått i århundrer. Ukraina er et slikt sted, og uten å forstå historien vil det være umulig å nærme seg dagens situasjon.

For å forstå Ukrainas nåtid må man se tilbake, inn i landets svært kompliserte og konfliktfylte historie. I utgangspunktet er dagens Ukraina et produkt av verdenspolitiske beslutninger, snarere enn av et folks felles nasjonale ambisjoner. Ukraina har tidligere (både som helhet og i ulike deler) tilhørt det polsk-litauiske samveldet, Russland, Østerrike-Ungarn, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen.

Grenser har stadig blitt trukket opp, slettet og tegnet på nytt av tredjeparter og landets nåværende grenser ble opprettet så sent som i 1954, da den daværende russiske presidenten Nikita Khrusjtsjov overførte Krim-halvøya fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske sovjetrepublikken.

Men ikke bare har grenser vært gjenstand for konstant endring, hundretusener av mennesker har også blitt tvangsflyttet fra eller til ulike geografiske områder for å realisere politiske lederes ideologiske visjoner.

I slike områder vil barn vokse opp med myter og fortellinger som på mange måter skiller seg fra de barna våre vokser opp med. Under min tid på Balkan oppdaget jeg for eksempel at barn ikke kjente til klassiske eventyr med en lykkelig slutt. Imidlertid kjente de alle detaljer om historien til sin egen etniske gruppe – de kjente alle årene med de store krigene, de fortalte gjerne om hvordan deres egen gruppe i en fjern gammel tid ble utsatt for krenkelser og forbrytelser av en annen gruppe og hvordan deres egen gruppe må hevne seg i nåtiden. De visste alt om sin egen gruppes ære og overlegenhet, og alt om den andre gruppens svik og underlegenhet.

Resultatet av en slik oppvekst er ikke vanskelig å forstå. Når barn lærer å hate en innbilt motstander allerede før de har lært å gå, overføres konflikter i generasjoner. På sikt tjener mistenksomhet og hat som føde for sterke nasjonalistiske bevegelser, noe Ukraina er et tydelig eksempel på.

Organization of Ukrainian Nationalists

I 1929 i Wien slo radikalt ukrainsk militær, forskjellige høyreekstreme grupper og ukrainske nasjonalister seg sammen for å grunnlegge Organization of Ukrainian Nationalists (Orhanizatsiya ukrayinskykh natsionalistiv, OUN), en ultranasjonalistisk organisasjon hvis ideer ble hentet fra italiensk fascisme og hvis mål var et etniskt rent Ukraina. Organisasjonens svart-røde banner vitner om det ideologiske hjemmet, og er fortsatt et vanlig syn i nasjonalistiske sammenhenger.

Opprinnelig var OUN aktiv i det østlige Galicia, et område som da var en del av det østlige Polen, men som nå ligger i det vestlige Ukraina. Blant lederne var folk som journalisten og forfatteren Dmytro Dontsov (som blant annet oversatte Hitlers Mein Kampf og ulike verk av Mussolini og Franco til ukrainsk), militærsjefen Yevhen Konovalet og organisasjonens sjefsideolog Mykola Stsiborskyi.

Målet med OUN var å oppnå et etnisk rent Ukraina ved å infiltrere politiske partier, universiteter, myndigheter og institusjoner i henhold til det kommunistiske prinsippet om «den lange marsj gjennom institusjonene». Men de nølte ikke med å bruke vold og utførte terrorhandlinger rettet mot dem de oppfattet som sine fiender. Enkeltpersoner og organisasjoner tilknyttet Polen, Tsjekkoslovakia, Romania og Sovjetunionen var spesielt utsatt, det samme var ukrainere som ble mistenkt for å samarbeide med disse landene og deres egen polske stat.

OUNs mest kjente leder var Stepan Andriyovych Bandera (1909 – 1959). Bandera ble født inn i en ukrainsk familie i den polsk-dominerte regionen Galicia. Han ble tidlig politisk interessert, gjorde en rask karriere i det ultranasjonalistiske OUN og fra 1933 var han organisasjonens formelle leder.

Bandera var åpenlyst antisemitisk og antikommunist, og under Banderas ledelse utførte OUN sabotasje og attentat mot både jøder, kommunister og ukrainere som ble mistenkt for å støtte den polske regjeringen. Drapene på hans landsmenn rettferdiggjorde Bandera som følger:

«Vi mener at det er enhver ukrainers plikt å underordne sine personlige anliggender og hele sitt liv til beste for nasjonen. Når noen frivillig og bevisst samarbeider med fienden for å bekjempe den ukrainske frigjøringsbevegelsen – med fysiske midler, tror vi et slikt høyforræderi fortjener dødsdom.»

OUN hadde tidlige forbindelser med det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP i Tyskland. I boken The Soviet Counterinsurgency in the Western Borderlands hevder Alexander Statiev at OUNs forgjengere hadde kontakter med den tyske Abwehr allerede på 1920-tallet, og Bandera ble påvirket av nazistenes ideer om «aktiv nasjonalisme». Det faktum at samarbeidet mellom OUN og NSDAP til slutt ble avbrutt da Hitler erklærte alle slaver som «Untermenschen» var mindre viktig: Bandera tok til orde for et etnisk rent Ukraina, mens han koblet de kommunistiske bolsjevikene i øst med det jødiske folk da OUN sverget å frigjøre Ukraina fra «Den Moskva-jødiske pesten» og skape et Ukraina eksklusivt for ukrainere:

«Problemet med rase i Ukraina må løses ved å rense Ukraina for de overflødige multietniske elementene av [russere], jøder, polakker, magyarer, tartarer og andre.»

OUN og nazisme

Tanken ble til handling da OUN i 1935 og 1936 gjennomførte pogromer og brente ned rundt 100 jødiske hjem. Bandera ble arrestert sammen med elleve andre OUN-ledere og dømt til døden i 1936. Dommen ble senere omgjort til livstid i fengsel, men Bandera ble løslatt da Tyskland invaderte Polen. Den tyske Abwehr innså at OUN kunne brukes til å kjempe mot polakkene, og OUN bestemte seg da for å kjempe med Tyskland. En tysk rapport fra 1940 slo fast at Bandera hadde mottatt 2,5 millioner reichsmark for geriljakrigføring mot Polen og Sovjetunionen.

Da OUN ble delt i to i 1940, overtok Bandera ledelsen av det større og mer radikale OUM-B (emblemet under til venstre), mens de mer liberale medlemmene samlet seg i OUM-M (emblemet under til høyre) under ledelse av Andriy Atanasovych Melnyk.

Tidlig i 1941 mobiliserte OUN-B for å bli med i Operasjon Barbarossa, det vil si den tyske invasjonen av Sovjetunionen. De ukrainske nasjonalistene dannet to infanteribataljoner med 350 mann hver, Bataillon Ukrainische Gruppe Nachtigall og Bataillon Ukrainische Gruppe Roland, og de kjempet i tysk uniform utsmykket med det blå-gule ukrainske bandet. De to bataljonene kjempet sammen med de tyske troppene, mens OUN-B, ledet av Bandera, gjennomførte raid bak fiendens linjer.

Den 30. juni 1941 marsjerte de tyske og ukrainske styrkene inn i den polske byen Lwow (Lviv i dagens Ukraina). OUN-B utropte deretter et fritt Ukraina, samtidig som det erklærte i en brosjyre:

«Den røde jødisk-muskovittplagen har blitt ødelagt… ære til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister og dens leder Stepan Bandera! Ære til den frigjørende tyske hæren og dens Führer Adolf Hitler!»

Massakrene

Da de tyske troppene og OUN marsjerte inn i Lwow, hadde byen den tredje største jødiske befolkningen i Polen. Det ville snart endre seg. I løpet av få dager, mellom 30. juni og 2. juli og mellom 25. og 29. juli, er det anslått at mellom 8.500 og 9.000 av byens jøder ble henrettet. OUN-B deltok også i den beryktede Babi Yar-massakren i Kiev, da 33.771 jøder ble myrdet på to dager i september 1941. Bildet nedenfor ble funnet i 1942 og tilhørte en tysk offiser som ble drept i Russland. Den viser hvordan tyske soldater skyter sivile som sitter ved en massegrav i Babi Yar (Foto: AP Photo / NTB).

Totalt anslås OUN-militsen å ha vært involvert i drapet på 1,5 millioner ukrainske jøder på tysk-okkupert territorium. Massakrene er beskrevet i boken Nazi Policy on the Eastern Front, 1941: Total War, Genocide, and Radicalization av Franziska Bruder, hvor hun siterer fra et OUN-medlems dagbok:

«Under vår marsj så vi med egne øyne ofrene for den jødisk-bolsjevikiske terroren, som styrket vårt hat mot jødene, og så etter det skjøt vi alle jødene vi møtte i to landsbyer.»

OUN-B dannet også grunnlaget for den ukrainske Hilfspolizei, senere Schutzmannschaft, som under ledelse av den tyske SS misbrukte sivilbefolkningen i det som i dag er Vest-Ukraina. Stepan Bandera selv ble imidlertid sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir fordi han hadde nektet å gi avkall på sitt ukrainske statsborgerskap.

Den 12. oktober 1942 ble The Ukrainian Insurgent Army (Ukrayinska povstanska armiya, UPA) dannet, en paramilitær styrke med opprinnelse i OUN-B. Målet var å tvangsetablere en samlet, uavhengig, etnisk ren ukrainsk nasjonalstat i et geografisk territorium tilsvarende deler av dagens Russland, Polen og Hviterussland. Vest-Ukraina ble frigjort i 1944, men UPA fortsatte sin væpnede kamp i regionene til 1956.

Men det var ikke bare jøder som ble berørt av OUN/UPA. Den 11. juli 1943 ble rundt 150.000 polakker myrdet i Volhynia-regionen da OUN-B og ukrainske sivile utførte koordinerte angrep på katolske kirker i 99 landsbyer under søndagsmessen.

Etterkrigstiden

På slutten av krigen innså det seirende USA raskt viktigheten av å ha gode forhold til de ukrainske nasjonalistene. De hadde lang erfaring med å kjempe mot Sovjetunionen og var ideologisk motivert til å fortsette kampen til tross for offisiell fred.

Mellom 1946 og 1947 ble derfor Stepan Bandera og flere andre ukrainske OUN-ledere, under det som ble kjent som Operasjon Belladonna, Operation Lynx og Operation Trident, hjulpet av USA til å flykte til Europa og gjemme seg der. Selv under Nürnberg-rettssakene slapp ukrainske krigsforbrytere fra straffeforfølgelse og i 1954 fikk OUN amnesti for krigsforbrytelsene som ble begått, på grunn av det som i CIA-dokumentet kalles «Cold War necessity».

Nedgraderte CIA-dokumenter fra januar 1947 viser at USA var godt klar over Banderas fortid og ideologiske hjemsted:

«Stepan Bandera was not a member of R-33, but was another personality – perhaps the personality of the Ukrainian emigree community – that had to be recognized. According to an OSS report of September 1945, Bandera had earned a fierce reputation for conducting a ”reign of terror” during World War II. He led the largest factio of OUN (which split when the war broke out) and Andrey Melnik led the smaller. Both factions participated in terrorist activities against Polish officials before the war, and Ukrainian nationalists allied themselves with their ”liberators” during fhe first days of Operation Barbarossa.»

Etter krigens slutt skiftet Stepan Bandera navn til Stepan Popol, han fortsatte kampen for et etnisk rent Ukraina og ble drept i München i 1959.

Men Bandera er i høy grad en aktuell snublestein i det moderne Ukraina. I 2010 ble han kåret til nasjonens helt av avtroppende president Viktor Jusjenko, med den begrunnelse at Bandera «forsvarte nasjonale ideer og kjempet for en uavhengig ukrainsk stat». Bandera mottok også statsordenen posthumt, som president Jusjenkos «gave til alle millioner av ukrainske nasjonalister». Gleden for Stepan Banderas beundrere var imidlertid kortvarig – prisene ble trukket tilbake av Jusjenkos etterfølger, Viktor Janukovitsj.

Også da Vladimir Putin forsøkte å rettferdiggjøre at Russland annekterte Krim i 2014, ble Stepan Bandera nevnt: Krim ble annektert for å redde innbyggerne «fra de nye ukrainske lederne som er de ideologiske arvingene til Bandera, Hitlers medskyldige under andre verdenskrig», ifølge Putin.

Dagens ukrainere er sjelden nøytrale til Stepan Bandera, og meningene om Bandera er delte ved den geografiske grensen som i dag skiller regionene i Øst-Ukraina fra Vest-Ukraina. Blant de ukrainske nasjonalistene som ofte finnes i det vestlige Ukraina, er Bandera den som kjempet for Ukraina (selv om detaljen om «et etnisk rent Ukraina» noen ganger ikke blir nevnt), og portrettet hans kan sees både i demonstrasjoner og på kontorveggene til politikere innenfor partier som Svoboda og Høyre Sektor. Her vaskes det ubehagelige bort og en nasjonal helt stiger frem.

Den andre siden av Stepan Bandera, lar seg imidlertid ikke vaske bort. Av en mann som var villig til bokstavelig talt å gå over lik for å realisere sine nasjonalistiske idealer. Alle som søke sannheten må være forberedt på å se alle sider av mannen, myten – og sporene han har etterlatt i Ukrainas historie.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!