De lyder kanskje ikke som deler av noen selvsagt meningsbærende treenighet, navnordene i overskriften, men visst henger de sammen både historisk og innen samtiden. Vi skal ta for oss et par riktig populære – i betydningen hyppig anvendte og effektivt brennemerkende – skjellsord fra dagens konfliktverden, og se i hvilken grad vi kan forstå logikken bak bruken av dem.

Dessuten skal vi ofre et filosofisk hjertesukk på refleksjon over hvilken sammenheng som generelt finnes mellom språk (hvorav skjellsord jo er en viktig, ofte avslørende, del) og logikk både i og utenfor politikkens skitne verden; når alt kommer til alt, er kanskje dette både dypere og viktigere enn hva maktmenneskene for stunden måtte mene er lurt eller dumt.

Når sentrums- og venstrekreftene innen internasjonal politikk – Norge er intet unntak – får ferten av noe som ligger til høyre for (bry dere ikke om eventuell uvilje mot bruken av den delvis foreldete høyre-venstre-metaforen; språkbruken har lang tradisjon og vi skjønner sånn stort sett hva den betyr) det de selv synes om, og ganske særlig dersom dette noe truer med å bli populært nok til å rokke ved eksisterende konsensus, så skal det svært lite til før tingen, hendelsen eller foreteelsen faremerkes ved hjelp av brunbeising eller -skvetting.

For den som i likhet med avgåtte statsråd Raja måtte være ukjent med hva slike ord henviser til historisk, så kan nevnes at «hitling» og «å trekke nazi-kortet» er alternative uttrykksmåter. Hvis man ønsker, kan man skape et antikt sus over praksisen ved å kalle den «reductio ad Hitlerum» eller minne om Goodwins lov: «Jo lenger en internettdebatt varer, desto større er sannsynligheten for at noen trekker inn Hitler og nazismen som fare dersom meningsmotstanderne skulle nå frem med sine argumenter».

Ofte skjer dette under diskusjoner omkring «slippery slope» eller «skråplan»-påstander (den ene eller den andre menes å være inne på en farlig utvikling som ikke lar seg stoppe), men nazi-kortet kan også brukes som alenestående kampmiddel. For Hitler er den sterkeste etiske sleggen som finnes innen vår felleseuropeiske historie:

Lykkes man i å sannsynliggjøre at meningsmotstanderens tankesett minner om nazilederens, så har man skutt en etisk og argumentatorisk innertier. Da er det fritt frem for å bekjempe først hans meninger, deretter ham selv om så skulle være nødvendig.

Vi har sett nærmest utallige eksempler – noen diskrete og elegante i formen, andre ikke – i norsk debatt under de siste tiårene på slik argumentasjon, ikke minst som ulike varianter av «forakt for svakhet er fascisme»-påstanden som har grodd seg fast som en del av selve Sannheten i vide venstreliberale kretser.

Alt dette blekner imidlertid sammenlignet med retorikken rundt Russlands angrep på Ukraina nylig: Eufemismer av typen «spesialoperasjoner» i stedet for bruk av ord som «angrep» og «krig» var nå én ting; slikt er man blitt vant til når politikere skal «sminke purka». Men den overordnede retoriske begrunnelsen for innmarsjen hadde klare overtoner av renhetsteologi, intet mindre. Man skulle «rense nazistene ut av Ukraina» sa Putin og hans propagandister.

Med slikt språk finnes ingen stengsler lenger; man kaller motstanderen for det verste man vet og forbereder derved det egne folket og verden for øvrig på det grusomme som kommer. For også samtidens «nazister» må naturligvis utryddes, sammen med «banderistene» som var deres ukrainsk-nasjonalistiske allierte, akkurat som besteforeldrene så seg nødtvunget til å gjøre det samme under Den store patriotiske fedrelandskrigen (andre verdenskrig); den ubehagelige jobben kan heller ikke vi la ligge ugjort!

En bredere variant av fascisme- og nazisme-kortet brukes også fullstendig ublutt, ikke minst i vårt land, nemlig beskyldninger om at stadig nye varianter av rasisme utgjør en økende fare for mangfoldet og all menneskelig lykke i den globale landsbyen. På merkelig vis er det dessuten så at det overveiende er hvite tilårskomne menn som viser seg å være rasister. Ved første øyekast kunne dette oppfattes som selvmotsigende gitt at raser ikke finnes ifølge FN og moderne politisk vitenskap. Men rasisme finnes det likevel godt om, får vi høre, og denne rasismen er altså dessuten unidireksjonal, enda en forbausende innsikt som konvensjonell logikk har vanskelig for å innse: Vi hvite er rasister, til og med uforbederlige sådanne, mens mennesker av andre kulører isteden er det fineste man kan fremstå som innen tidens krenkelseshierarki, de er ofre.

Slik lyder woke-samfunnets ord, essensen av deres antirasisme-religion, og dagens norske samfunnsmakt viser ingen som helst vilje til å reagere mot denne tvers igjennom nyrasistiske tankegangen. Man skulle tro vokterne av Det Nye Vi hadde lest Orwells «1984» som lærebok mer enn advarsel.

Som om det ikke var nok rasisme basert på hudfarge i samtidens Norge i henhold til De Godes virkelighetsforståelse, jamfør det ovenstående, så ser vi dessuten rasismebegrepet utvides til å gjelde stadig nye områder. Vår tidligere statsminister Erna Solberg er av dem som har tråkket skikkelig til i så måte ved å lansere begreper som «religiøs rasisme», om det for henne uforståelige fenomen at noen synes ille om islam, samt ytterst smakløst å påstå at «muslimene er vår tids jøder».

Høyre-lederen har i det hele tatt gjentatte ganger stått i veien for forsøk på å forsvare norske verdier mot angrep utenfra, ikke minst fra innflyttede muslimer. At ikke det norske folk straffer en slik politiker ved valgurnene, registreres med sorg.

La oss så til sist se litt på relasjonen mellom språk og logikk. At de to har mye til felles, torde enhver ha merket som en gang har tatt seg bryet med å prøve å lære et nytt språk, i hvert fall dersom vedkommende også samtidig har et aldri så lite matematisk lys brennende i sitt bryst. For straks man kommer innunder huden på det nye språket og begynner å forstå dets uvante syntaks og grammatikk, så slås man av at her er man i ukjent logisk lende; det fremmede åpner seg opp og viser at ting kan uttrykkes på andre og rare – men likevel internt forståelige – måter enn det man var vant til. Av slikt oppstår glede og overraskelse. Det hele kan sammenlignes med å bedrive parallelltenkning innen alternative matematikkformer eller geometrier; i tillegg til den gamle, nærmest intuitivt forståelige euklidske geometrien (morsmålet), finnes også alternative måter å se og beskrive verden på, og disse er slett ikke alltid dårligere, iblant tvert om!

Innen alle levende språk sørger den språklige praksis (usus) hele tiden for at forandringer skjer som hverken logisk eller på annet vis representerer forbedringer. Én ting er at grammatikk og uttale endrer seg (det er stor forskjell på å ha det kjedelig og skjedelig), men så forbasket er det at gårsdagens nøytrale begreper i morgen kan være blitt en utålelig krenkelse eller vice versa. Ord endrer bruksområde eller antar nye betydninger. Plastisiteten viser at språk er noe mer (og mindre, i hvert fall noe annet) enn logiske verdener begrenset av sine egne, ikke-mutable matematiske lover eller tilsvarende. I logikken kan man nemlig ikke endre spillereglene underveis, men dette skjer hele tiden i filologiens verden. Den evige strukturelle uroen er levende språks sjarme, men også deres forbannelse.

Dagens mektige kvinner og menn endrer (kanskje var det alltid slik, men det er i hvert fall svært utbredd nå) ord og begrepers betydning etter forgodtbefinnende, og med bestemte politiske mål for øyet. Dominansen over språket er et av deres viktigste midler for å tvinge sin vilje gjennom overfor et gjenstridig folk.

Kun ved å være språklig bevisst kan vi stå imot denne formen for manipulasjon. Ord kan ikke bety hva som helst bare fordi de mektige vil ha det slik. Har vi kontroll over vårt eget språk, er det også lettere å beholde kontrollen over egne tanker. Hverken tanke- eller ytringsfrihet er kvaliteter vi beholder evig, med mindre vi kjemper for dem.

Les også:

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her