Spør du veteraner som har tjenestegjort i operasjoner i Afrika om hva som var vanskeligst å håndtere, er det stor risiko for at du får ett og samme svar fra mange av dem: Barnesoldatene. De væpnede, følelsesmessig ødelagte og ikke sjelden dopede barna var de farligste fiendene.

Barna hadde ikke samme barrierer og konsekvenstenkning som voksne, de kunne drepe uten grunn. Men det som gjorde barnesoldatene så farlige, skyldtes egentlig ikke barna, men våre egne soldater. For de svenske, norske eller danske soldatene var det nesten umulig å drepe et barn – selv om barnet rettet et skarpladd våpen mot dem.

Du dreper nemlig ikke et barn. Den holdningen er så dypt forankret i oss at vi nøler med å forsvare oss selv når barn angriper med våpen. Du skader ikke et barn. Du dreper ikke et barn.

Dette visste krigsherrene, og derfor ble barna brukt som effektive våpen for å føre de hensynsløse voksnes krig.

Barnefamilier deltok i opptøyene

I påsken opplevde svensk politi det samme moralske dilemmaet på gata i flere svenske byer. Flere politifolk har fortalt om hvordan de opplevde vold de oppfattet som livstruende, men at de nølte med å bruke våpnene sine – nettopp fordi det var barn blant angriperne. I Linköping ble for eksempel politimannen Reine Berglund tvunget til å trekke våpenet sitt mot en jente, en opplevelse han beskriver som «en helt bisarr følelse».

Under det omverdenen har kommet til å kalle The Swedish Riots, deltok nemlig hele familier i opptøyene. Barn i førskolealder hetset, spyttet og kastet stein mot politi, politihunder og kjøretøy. Politifolk ble utsatt for det den svenske rikspolitisjefen Anders Thornberg i et intervju med TV4 kaller «dødelig vold». En film som sirkulerte i sosiale medier viser hvordan en gutt i tolvårsalderen kaster en stor stein som treffer en politimanns hjelm. Politiet faller hodestups mot bakken. Gutten løper derfra. På sin Twitter-konto skriver politimannen Peppe Larsson:

– Jag har nu sett filmer från Örebro. Det går inte ens att beskriva hur jävla illa det var på plats. Det jag har sett, man hade garanterat kunna skjuta in i den forlkmassan som attackerade och med lagstöd kommit undan precis vem man än hade träffat. Att vi inte har ett flertal dödade och mängder med skottskadade ligister är faktiskt helt otroligt. Jag överdriver inte. Inte ens lite. Jag är nästan i chock. Ord räcker inte till. Ni som inte sett kan inte förstå. Jag har i vart fall inte gjort det, tills nu, skriver Larsson og legger ut et bilde av en av de mange tusen steinene som ble kastet.

Offisielle tall tyder på at over hundre politimenn ble skadet, og at ingen ble drept kan betraktes som et mirakel. Etter opptøyene gikk flere politifolk ut og fortalte om sine opplevelser, om hvordan de befant seg i «krigssoner»  og fryktet for livet. Politiet Alexander Jeremic tjenestegjorde under opptøyene i Örebro og Rinkeby. Han opplyser at han ble truffet av rundt 30 belegningssteiner.

– Det kom så mycket sten att det bara smattrade som en hagelskur, alla kastade. Det var en mobb driven av en aggressivitet som jag aldrig upplevt tidigare. Det var som ett slagfält med hur mycket stenar som helst.

– Det enda jag hörde var religiösa skrik och en vilja att skapa kaos. Jag skulle vilja kalla dem terrorister. De gav sig på hela samhällssystemet. Hade de haft andra vapen hade de använt dem, sier Alexander Jeremic til Dagens Nyheter.

Terrorister altså, og blant dem barn helt ned i fire år, som deltok aktivt i opptøyene sammen med foreldre og besteforeldre. Politiet har fortalt hvordan småbarn og eldre har brutt upp og fraktet belegningssteiner som tenåringer og voksne siden har angrepet politifolk med, og et øyenvitne forteller til Svenska Dagbladet (SvD) hvordan han hørte en mor skryte av at sønnen hennes, som var elleve eller tolv år gammel, hadde gått ut for å kaste steiner. da han hørte om brenningen av Koranen.

– Barn och mammor kastade stenar tillsammans. Mammorna klappade om barnen och hejade på. Det känns helt absurt. Blandat med de unga männen var det barnfamiljer som deltog. Det är helt galet att man tar med sina barn in i en sån miljö, sier Eva Nemec Nordh, førsteadvokat ved Linköpings statsadvokatembeter, til SvD etter å ha gått gjennom videomateriale.

Oppdratt til å hate Sverige

«Absurd og gal», sier førsteadvokaten. Frem til denne påsken har vold og kriminalitet blant barn utløst samme spørsmål fra politikere, media og sosiale tjenester: «Hvor er foreldrene?» Det spørsmålet kan ikke lenger stilles, for nå vet vi hvor foreldrene er – de står side om side med barna og kaster stein i opptøyer som er så voldelige at politiet blir tvunget til å skyte skarpt.

Samtidig som det ble lagt merke til, døde også alle forklaringene som er brukt til nå. Løsningen på innvandrerbarns kriminelle atferd er ikke økt foreldreinvolvering. Barnas handlinger er nemlig ikke et resultat av rasisme, sosioøkonomiske faktorer eller ekskludering, men direkte konsekvenser av de verdier og normer foreldrene har formidlet til dem. Barna med steiner i hendene er oppdratt til hat. Det er foreldrene som har lært barna sine å hate Sverige, det svenske samfunnet og det svenske demokratiet. Det er foreldrene som har lært barna sine å skike «Allahu akbar!»  og glede seg når mennesker og dyr blir skadet og biler brenner. Det er foreldrene som har lært barna at vold og drap er den rette reaksjonen når man føler seg krenket – og at et barns liv er lite verdt sammenlignet med religionens ære.

For mange svensker var bildene fra opptøyene sjokkerende, og det er en smertefull erkjennelse at foreldre i våre hjembyer faktisk oppdrar barna sine til å bruke vold. Barna som har skadet politifolk og sparket politihunder kan godt være våre egne barns klassekamerater.

Hvilken fremtid venter barna våre da?

I flere tiår har vi blitt fortalt at alt skal bli bedre, bare samfunnet blir mindre rasistisk og barna til innvandrere blir integrert i samfunnet. Den svenske regjeringen har til og med aktivt fraktet IS-terrorister og deres barn til Sverige og forsikret oss om at samfunnet kan håndtere dem og at barna ikke utgjør en fare for oss.

Påskehelgen forandret alt. Nå vet vi at det ikke blir bedre av seg selv. Det vil bli verre, hvis ikke samfunnet reagerer med tiltak som var helt utenkelige før skjærtorsdag. Barn som i førskolealder lærer at det er riktig å drepe politifolk for å forsvare islam, vil ikke vokse opp til å bli demokratiske, likestilte LHBTQ-aktivister. De vil vokse opp til å bli terrorister. Vi vet allerede hva de ble brukt som under opptøyene: Barnesoldater.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!