Mona Sahlin sa som integrasjonsminister i 2000 at hvis to like kvalifiserte søkte samme jobb skulle den bli valgt som het Mohammed. Det er en linje svenske myndigheter har fulgt siden og forklarer hvorfor Sverige drukner i sine egne problemer.

«Om två lika meriterade personer söker jobb på en arbetsplats med få invandrare ska den som heter Mohammed få jobbet. Det ska räknas som ett plus att ha en annan etnisk bakgrund än den svenska.» Dette sa daværende integreringsminister Mona Sahlin (S) i et intervju i Göteborgs-Posten 22. oktober 2000.

Siden den gang har alle svenske myndigheter og kommuner, og de fleste bedrifter, rekruttert med et mangfoldsperspektiv og et mål hvor den etniske sammensetningen av de ansatte skal «reflektere samfunnet». Innkvoteringshysteriet har forpliktet myndigheter som den svenske Försäkringskassan, Skatteverket, Försvarsmakten og selvfølgelig Polismyndigheten. Men også det private næringsliv er preget, særlig de store selskapene.

Vi ser resultatene nå. I Sverige omtales Borås-politiets Nadim Ghazales debattartikkel i Expressen. Under overskriften Jag är rädd att upploppen har gjort det värre för muslimerna argumenterer Ghazale innledningsvis for at svensk politi bør ha bedre muligheter til å håndtere opptøyer. Det høres veldig fornuftig ut. Men så kommer han til det som ser ut til å være det egentlige hjertespørsmålet for ham: at Sverige skal innføre blasfemilover som forbyr brudd på Koranen. Hvorfor? Vel, Ghazale beskriver muslimer som spesielt sårbare og med behov for økt beskyttelse.

«Vi behöver också stärka skyddet för redan utsatta medborgare, för riktiga muslimer som blir uppriktigt ledsna, sårade och uppgivna över de provokationer som genomförs under missbrukandet av yttrandefriheten. Islamofobin breder ut sig och är ett av de mest anmälda hatbrotten. Att tillstånd ges och att brännandet av Koranen inte är ett självklart hatbrott påvisar hur långt den svenska lagstiftningen har kvar för att skydda vissa utsatta folkgrupper.»

Ønsker å beskytte muslimer – mot demokrati

Politibetjent Nadim Ghazale, som har i oppgave å beskytte landets befolkning mot det kollegene kaller «terrorister», tar derfor et oppgjør for å møte terroristene. Nøyaktig hva det er aggressive muslimer uten selvkontroll skal beskyttes mot, nevner ikke Ghazale, men ut fra resonnementet ser det ut til å være det demokratiske samfunnets regler.

Ghazale slår fast at «noen» fortsatt «er langt unna å respektere det svenske demokratiske systemet», noe som er helt korrekt. Men løsningen er bemerkelsesverdig. Ifølge Ghazale er det ikke de antidemokratiske individene som skal tvinges til å respektere demokratiet, men demokratiet som bør begrenses slik at antidemokratene ikke blir voldelige.

Han mener med andre ord at Sverige bør forby kritikk av en viss religiøs tro. Gjør du ikke det, kan du nesten regne med at «noen» ikke klarer å kontrollere seg selv. Hvis Sverige insisterer på å tillate ting som «noen» ikke liker, er det en naturlov at tolvåringer skal kaste stein på politifolk, molotovcocktailer skal kastes inn i busser fulle av passasjerer og vanlige svensker vil se sine byer forvandlet til krigssoner.

Hvis kravene om blasfemilover og særbehandling av en bestemt gruppe i samfunnet kom fra en tilfeldig islamist i et «særlig utsatt område», kunne vi tatt kravet med en klype salt. Men nå er ikke Nadim Ghazale en tilfeldig islamist – han er en politimann. Han er statsansatt og forvalter samfunnets ultimate voldskapital.

Her dukker det opp et spørsmål som er helt avgjørende for Sveriges sikkerhet: Hvor har Ghazale sin lojalitet? Er det med svensk lov og det svenske folket – eller med islams regler og dets muslimske brødre og søstre?

Dessverre er ikke dette første gang spørsmålet må stilles. De siste årene har en rekke personer, hyllet som godt integrerte forbilder, blitt funnet med fingrene i de islamistiske og antisemittiske syltetøyglassene: Abdirizak Waberi, Omar Mustafa, Mehmet Kaplan, Hamid «Rektor Hamid» Zafar, Yasri Khan, Gina Dirawi, Alex Voronov… Listen gjøres enda lenger, og de forenes alle i saken som Ghazale fremmer: at muslimer er spesielt sårbare og trenger spesiell omtanke. Alt annet er islamofobi.

Islamofobi i teori og praksis

At «islamofobi» er et spesielt stort problem i Sverige og at muslimer er spesielt utsatt for hat og vold, er en oppfatning som også Expressen-journalisten Atilla Yoldas brukte som begrunnelse i  sin underskriftskampanje for å gjøre krenkelse av Koranen til hatforbrytelse. Nå stemmer riktignok ikke påstanden, den gruppen i Sverige som har størst risiko for å bli utsatt for hatkriminalitet i Sverige er jøder, men det spiller kanskje mindre rolle for Ghazale og Yoldas siden majoriteten av aggresjonene kommer fra muslimer.

Nadim Ghazale er et lysende eksempel på islamofobien i Sverige. Ghazale er innvandrer fra Libanon, han ble tatt opp på Polishögskolan (som utøver positiv forskjellsbehandling for å oppnå mangfold) og ble deretter ekspert for programmet «Veckans brott» på SVT. I 2020 ble Ghazale kåret til Årets Borås-ambassadör av Borås kommune, og samme år tildelte Socialdemokraternas Ungdomsförbund (SSU) ham 22 juli-utmärkelsen, som gis til «et antirasistisk forbilde som i løpet av året gjorde betydelig innsats mot høyreekstremisme».

Den svenske islamofobien førte også til at Ghazale i 2021 fikk være såkalt sommersnakker i Sveriges Radio. Under programmet kunne han uforstyrret gi sitt bilde av det gjennomrasistiske Sverige, hvor hvite menn aldri har måttet kjempe for noe i det hele tatt.

– Är du vit, svensk, straight och man, då är du redan inkvoterad, sa Ghazale.

I januar 2021 ble han intervjuet i SVTs serie Min sanning, hvor Nadim Ghazale ble presentert som «den frittalende politimannen». Men hva hadde han egentlig sagt? På sosiale medier skrev politibetjenten Ghazale nedlatende om hvite, heterofile menn, likestilte Israel med kreft og la ut et bilde av et maleri fra kontoret sitt. Motivet var en SD-blomst med røtter formet som et hakekors. Ghazales kommentar: «Fuck SD kan suga hästkuk».

Følgende er hentet fra Nadim Ghazales Twitter-konto:

«Jag menar att man är öppen rasist om man tillhör SD. Trodde det var klart sedan länge.» (Juli 2014)

«Fuck cancer, även mänsklig cancer, såsom ISIS, Hamas, Israel och Putin #WW3.»(Juli 2014)

«SD kan suga närmsta inavlade hästpenis, men faktum kvarstår att styrande politiker sedan länge misslyckats fatalt med integrationspolitiken.» (November 2015)

«Att rösta på SD i missnöje med de andra partierna är som att äta bajs för att man inte gillar maten.» (Januari 2017)

«Fuck er «alt-right». Fuck er «counter-jihad». Fuck er SD och andra rasistsvin. Ni är förklädda nazister allihop. Ni är problemet. Ni är hotet.» (Augusti 2017)

«Var ansöker jag om jobbet till rikspolischef? Det vita gubbaväldet på toppen av hierarkin hade behövt både lite «färg» och föryngring» (September 2017)

Ingenting av dette så politiledelsen noe problem med. Islamofobi og rasisme var så stor at Nadim Ghazale hadde ledelsens fulle tillit og ble til og med forsvart av justisminister Morgan Johansson. Støtten ser ut til å ha styrket Ghazales selvbilde, for i dag er han den anerkjente forfatteren av boka med den beskjedne tittelen Min väg från flykting till hela Sveriges polis.

Hvor er lojaliteten?

Men er han virkelig «hela Sveriges polis»? Som politimann har Ghazale sverget på å beskytte alle innbyggere i Sverige. Kan vi stole på at han gjør det? Når det virkelig blir konflikt, vil Ghazale beskytte sverigedemokraten (som ifølge Ghazale «kan suge hestkuk»), jøden eller ateisten hvis angriperen er muslim?

Det virkelig bekymrende er at Nadim Ghazale ikke er alene. Det er selvsagt en del ansatte i både Polismyndigheten og Försvarsmakten som lever med en delt lojalitet mellom stat og klan, og etter opptøyene har Malmø-politiet (!) anmeldt Rasmus Paludan for «hets mot folkgrupp». I rolige tider er ikke konsekvensene av den splittelsen synlige, men når gruppene settes opp mot hverandre, blir det avgjørende.

Er du først og fremst svensk – eller muslim? Hvordan du svarer på det spørsmålet avgjør hvordan du vil handle i en slik situasjon.

Vi vet selvfølgelig ikke hvor mange svenske politifolk som deler Ghazales synspunkter, men at det ikke er få, kommer tydelig frem av behandlingen Ghazale har fått. Hadde han visst at krenkende meninger kunne føre til oppsigelse selv om de var rettet mot svensker og Sverigedemokrater, hadde han åpenbart ikke uttalt seg som han gjorde.

Til tross for at han gjentatte ganger har uttrykt seg på måter som ville fått en etnisk svensk kollega sparket om han hadde sagt det om innvandrere, er Nadim Ghazale trygt i båten. Han har til og med personlig støtte fra den ansvarlige statsråden.

Nadim Ghazale vet at han er untouchable – og det gjør også hans kolleger i Polisen, alle Sveriges muslimer og alle terroristene som er klare til å starte en krig mot det demokratiske svenske samfunnet som Nadim Ghazale skal beskytte. Resultatet av dette vil sannsynligvis vise seg i de kommende opptøyene, og når de oppstår er bare et spørsmål om tid.