Melkøya LNG startet prøvedriften i august 2007. Forfatteren var til stede i kontrollrommet. Foto: Joakim Aleksander Mathisen / Wikimedia Commons.
Beregninger som Document har fått tilgang til, viser at elektrifiseringen av Melkøya LNG er en katastrofal feilinvestering av historiske dimensjoner – og at alle vet det. Strømmen som skal fjerne 850.000 tonn CO2 fra regjeringens klimaregnskap, ville på Kontinentet ha redusert utslippene med 1,4 millioner tonn. Det er 65 prosent mer. De som hevder at elektrifiseringen av sokkelen skjer for å redde kloden, vet at de lyver.
En fakkel for evighetsmaskinen
«Herregud, den må være seksti meter høy!»
Klokken nærmet seg 02 natt til tirsdag 21. august 2007, og et uvilkårlig gisp unnslapp dem som så ildsøylen løfte seg mot nattehimmelen. Jeg var som forfatter og journalist til stede i det sentrale kontrollrommet, og ble revet med av spenningen. Noen minutter tidligere hadde en operatør berørt en knapp på datamaskinens tastatur. Et elektrisk signal hadde på millisekunder forflyttet seg gjennom den fiberoptiske kabelen til ventiltreet i rammen over Snøhvitbrønn D1, som sto på havbunnen som et overdimensjonert akvariehus i gulmønjet stål.
I det iskalde mørket 143 kilometer fra kysten var de hydrauliske ventilene begynt å synge. Brønnstrømmen hadde våknet til liv – først som små kontrollerte drypp, siden som en sydende foss av glykol, hydrokarboner og vann. Det hadde tatt 27 år. Det hadde kostet blod, svette og tårer. Nå var kretsløpet i gang mellom reservoaret i jura sandstein og prosessanlegget på land. Det kom til å fortsette til porene i sandsteinen var tømt. Underveis ville hydrokarbonene bli forvandlet til hard cash i Linde-alliansens kuldeboks og avle nye milliarder i Oljefondets felleskasse. Mange trodde at det hele ville være slutt om 50 eller 100 år når Snøhvit og de andre gassfeltene i Barentshavet var tappet ut. Men jeg sto i le av administrasjonsbygningen og kjente heten fra den buktende gassflammen som symbolet på noe helt annet: en evighetsmaskin som kom til å gi avkastning i mange generasjoner fremover.
«Fantastisk», mumlet en opprømt operatør ved siden av meg. «Det er først når det er liv i flammetårnet at vi vet at vi er på rett vei.»
LNG-anlegget på Melkøya utenfor Hammerfest er et høyteknologisk vidunder i en helt annen og mer avansert klasse enn noe annet som har vært forsøkt i Norge til nå. Så komplisert var teknologien for produksjon av flytende og nedkjølt naturgass at det globale markedet var fullstendig dominert av ett eneste selskap, det amerikanske Air Products. Det var amerikanernes globale hegemoni som ble utfordret av en håndfull begavede studenter ved Høyskolen i Trondheim under ledelse av professor Einar Brendeng og gamle Statoil. De utviklet sammen med tyske Linde en patentert teknologi som et unikt og ambisiøst forsøk på å etablere seg i en tetposisjon i gassindustrien. De skjønte ikke rørmafiaens sjalusi og hevntørst. Foto: Ole Jørgen Bratland / Equinor.
Stolt og opprømt
Jeg var stolt og opprømt over å være ringside til begivenheten: den sterkt forsinkede åpningen av petroleumsnæringens første landanlegg i Nord-Norge, 27 år etter at sokkelen nord for 62. breddegrad ble åpnet for leting og utvinning av olje og gass – til tross for voldsomme politiske tumulter.
De rabiate bygderomantikerne og utopistene, inspirert av nedgravde marxister ved Universitetet i Tromsø og andre såkalt høyere læreanstalter, hadde i årtier hevdet at oljeboring var verre enn skjørlevnet, fyll og hor og ville føre til kystens undergang. Fisk, fugl og sjøpattedyr ville bli skånselløst drept, og fiskeværene omgjort til svovelrykende ruiner – omtrent som det gamle testamentets Sodoma og Gomorra.
De tok feil i 2007; som de tar feil i dag. Det har nå vært boret og produsert olje og gass i noen av de mest fiskerike områdene utenfor Trøndelag, Nordland og Finnmark siden 1980. På 42 år er ikke en eneste fisk blitt drept; ingen fugl eller sjøpattedyr påført skader. Havet er like rent som da jeg vokste opp på femtitallet. Fiskerikdommene er større enn noensinne. Samfunnene, som lot seg modernisere mot den intellektuelle elitens vilje, blomstrer som aldri før. Juksakaillene, som gidder å ro før neste ferietur til Thailand, er blitt millionærer. I fjor var den registrerte snittlønnen for sjarkfiskere 930.000 kroner på tre–fire måneders innsats.
Et genialt anlegg under arktiske forhold. De fem pipene til venstre for midten tilhører fabrikkens kompressorer, og er målet for de nye fanatikernes korstog. Foto: Helge Hansen / Equinor.
En ny undergangsfantasi
Verken jeg eller noen andre visste i 2007 at industrialiseringens og modernismens motstandere allerede hadde kastet de gamle heftene med leninistisk argumentasjon på skraphaugen. Uten døde fisker nyttet det ikke å argumentere med at petroleum ville utrydde livet i havet.
Men i USA var den fallerte og dobbeltmoralske yrkespolitikeren og tidligere journalisten Al Gore – Clintons åleglatte visepresident – i ferd med å lage filmen «Den ubehagelige sannheten» om en angivelig større og mer dødelig trusssel enn oljeboring til havs: utslipp av CO2 og andre klimagasser. I desember 2007 – få måneder etter at innkjøringen av Melkøya LNG begynte – ble Gore av den norske Nobelkomiteen av ubegripelige grunner tildelt Nobels fredspris. Komiteformann var legen Ole Mjøs, tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø, som i tidens politisk korrekte ånd hadde gjort lærestedet til et «fredsuniversitet», hva dét enn måtte være, med SV-eren Berge Furre – KGBs tidligere fortrolige kontakt – som viktig støttespiller.
Ved frokostbordet i gode borgerlige hjem var det selvsagt lettere å selge jordens undergang som følge av en postulert klimakatastrofe enn Lenins teser om proletariatets diktatur. Gores tankegods spredte seg i de neste årene med Nobelkomiteens velsignelse som en farsott – med tenåringsapostelen Greta Thunbergs nedstigning til FNs hovedforsamling i 2019 som en apokalyptisk åpenbaring.
Effekten var skremmende. De globale massemedienes samlede korps av penneknekter og kulturlivets snakkende hoder ble på stedet omgjort til et hallelujakorps av enøyde fanatikere som la all kritisk sans til side og blindt og kunnskapsløst videreformidlet den ene påstanden villere enn den andre. Enhver opponent og skeptiker ble omsvøpsløst stilt foran inkvisisjonen og sendt mot bålet – som i religionsforfølgelsenes mørkeste år. Folk ville tro, og nåde den kjetter som tenkte og sa noe annet. Filmer, bøker, tv-dokumentarer og avisartikler ble masseprodusert. Var ordet klima med, fantes det ingen grenser for offentlig støtte. Påstanden om at en klimakatastrofe var rett rundt hjørnet, ble en opplest og vedtatt sannhet – omtrent som pavekirkens hellige overbevisning om at Jorden var universets sentrum.
Hardt rammet
Blant de hardest rammede av den nye motefilosofien var de intellektuelle og den nye politiske eliten i Norge, noe som kan synes merkelig. Da må man ikke glemme at vi hadde gått fra å være et av de fattigste og mest tilbakestående landene i Vesten i 1950-årene til å bli et av de rikeste i 1980-årene, som en følge av petroleumsalderens plutselige rikdom.
Oljepengene la grunnlaget for en ny meningsindustri for hærskaren av filologer, sosiologer, statsvitere, medievitere, antropologer og andre diffuse faggrupper som likte korte avhandlinger, lange ferier, offentlige stillinger og behagelige reiser til kongresshoteller i eksotiske strøk av verden. Fred og miljø ble tidens nye slagord. Vi ble et land av selvtilfredse verdensfrelsere som åpenbart trodde at rikdommen var skapt av en egen særnorsk dyktighet, og ikke av den varme og klebrige strømmen av hydrokarboner som dag og natt steg fra tusenvis av brønner under havbunnen. Norge fikk en ny politisk klasse. Den var høytlønnet over offentlige budsjetter, og manglet nesten uten unntak erfaring fra det ordinære arbeidsliv. Noen levde av å forfatte pamfletter, direktiver og politiske vedtak; andre av å propagandere for tese-konstruktørenes visdom.
Norge går først – ingen vet hvorfor
Blant annet på denne bakgrunn har den nye politiske klassen trumfet gjennom en høyrisikabel strategi: vi skal ikke, som vi burde, finne vår plass som et lite land uten betydning i klodens utkant og løse fremtidens utfordringer med små skritt i et pragmatisk og realpolitisk tempo, noe som vil ivareta vår velstand, vår historiske identitet og vår skjøre industrielle base. Nei, Norge skal i Peer Gynts ånd kaste alt over bord og gå helt først i den lynraske, revolusjonære omstillingen som kalles det grønne skiftet, et hodeløst politisk program som kamufleres og markedsføres som Agenda 2030 – og som minner om Stalins rasering av det gamle Russland i 1930-årene og Maos brutale kulturrevolusjon i 1960- og 1970-årene. Det betyr at utslippene av CO2 i Norge skal halveres i løpet av sju–åtte år, og alle biler med eksplosjonsmotor forbys fem–seks år senere – en total og autoritær omveltning av norsk levesett i løpet av en halv generasjon med dramatiske innskrenkninger i den individuelle friheten; utopisk alle andre steder enn i landet med verdens relativt sett største oljefond, flest byråkrater og minst opprørske befolkning.
Ekspressveien til Agenda 2030s utslippsmål er elektrifiseringen av oljeinstallasjonene på sokkelen med tilhørende landanlegg – et absurd foretak hvis målet er å redde kloden fra en snarlig og sikker undergang, noe den forestående ombyggingen av Melkøya LNG til overmål demonstrerer.
Rekken av fem gassturbiner og kompressorer, som til nå har produsert kraft til driften av Melkøya LNG, fotografert etter brannen høsten 2020. Brannen var begrenset til den ytterste turbinen til venstre og skyldtes selvantennelse. Foto: Petroleumstilsynet.
Slutt på selvforsyning
LNG-fabrikken har som alle andre sokkelinstallasjoner til nå vært selvforsynt med energi. På Melkøya har deler av gassen fra Snøhvit-feltet blitt avledet og brukt som brensel til fem kompakte og høyeffektive kraftverk, som årlig har produsert 3400 GWh, om lag 60 posent direkte som elektrisk kraft; resten indirekte som gjenvunnet varme. For å sette tallet i perspektiv: 3400 GWh er like mye som hele Finnmark fylkes nåværende strømproduksjon. Fire nye kraftverk av samme størrelse som Alta måtte bygges, eller henimot 500 nye vindmøller settes opp for å matche Melkøyas geniale vesle energifabrikk.
Problemet med å stenge fabrikken og legge gassturbinene i møllpose er at det i dag ikke finnes 3400 GWh ledig landstrøm som kan plugges til LNG-anlegget – og slett ikke hvis ytterligere 900 GWh til det nye Wisting-feltet legges til. Riktignok har Statnett en ny høyspentlinje under bygging fra Alta til Hammerfest og videre i tunnel til Melkøya. Men det er bare begynnelsen. Hundrevis av vindmøller må reises på vidda og snaufjellet, og nye overføringslinjer bygges øst-vest gjennom Finnmark, og ganske sikkert nord-sør gjennom Nordland til Trøndelag. Hva den endelige prislappen blir, er det trolig ingen som vet. Men det dreier seg om milliarder – og det er før reindriftsnæringen har iverksatt sine protestaksjoner.
Alvorlige følger
Utgangspunktet for sløsingen med offentlige milliarder er eksosen fra Melkøyas fem gassturbiner, som rundt regnet årlig slipper ut 850.000 tonn CO2.
Turbinene skal stenges og utslippet reduseres til null. Det vil gi Equinor en årlig besparelse på et par milliarder hvis politikerne i løpet av de neste årene skrur opp avgiftene på CO2 til 2000 kroner per tonn, som Agenda 2030 foreskriver. I tillegg kan 400–450 millioner m3 gass, som frigjøres fra Melkøyas egen kraftproduksjon, selges til skyhøye priser i et marked som desperat søker en erstatning for leveranser fra Russland. Hva blir Equinors totale gevinst? Tre, fem eller ti milliarder?
De som i første rekke får svi, er Finnmark fylkes allerede utsatte befolkning og næringsliv. Strømprisene kommer til å eksplodere, og avgiftene skrus opp. Bedriftenes økonomi rammes, og grunnlaget for bosetting svekkes. Det vil igjen ha negative følger for landsdelens forsvar, og evnen til å hevde suverenitet i de gigantiske havområdene folkeretten har gitt oss.
Redder ikke klimaet
En så eklatant sammenstilling av historiske feilinvesteringer hadde muligens vært tilgivelige hvis de hadde bidratt til å redde kloden fra den postulerte klimakatastrofen som angivelig skal være rett rundt hjørnet.
En LNG-tanker under lasting ved Melkøya. Gassmengdene fra Snøhvit erstatter kull som brensel i kraftverkene på Kontinentet, noe som reduserer utslippene av CO2 med 17 millioner tonn årlig. Det er det ingen som nå bryr seg om. Foto: Ole Jørgen Bratland / Equinor.
Det er lett å forstå at gassen, som hittil har drevet de strømproduserende turbinene på Melkøya, etter elektrifisering vil bli skipet til Europa og brukt i andre gassturbiner – med nøyaktig samme utslipp og effekt på klodens klima. Ingenting vil være oppnådd til tross for en avsindig sløsing med vår felles milliardformue og en helt uansvarlig lek med vår suverenitet i de arktiske havområdene.
Hvis vi først skal bekle den skogløse Finnmarks-naturen med vindmøller som kan produsere 3400 GWh ny strøm, finnes det andre kunder enn Melkøya LNG. Hvis elektrisiteten selges til de desperate putinistene i Berlin, vil den med dagens snittpriser erstatte strøm fra Tysklands gasskraftverk og gi reduserte CO2-utslipp på henimot 1,5 millioner tonn. Selv om jungelen av vindmøller på Finnmarks gaisser vil ha et separat CO2-avtrykk på høyde med Erik Solheim før han ble fjernet som FNs jetsettende klimageneral og endte som Beijings klakkør, vil det muligens kunne påvises en nettoeffekt på utslippsnivået. Det vil uansett være bedre enn dagens prosjekt, som er meningsløst hvis målet virkelig er jordklodens redning.
Den som kan den kinesiske kommunismens brutale historie, vil vite at den kyniske Formann Mao i 1960-årene iverksatte kulturrevolusjonen først og fremst for å sikre sin egen posisjon på toppen av kommunistpartiets diktatur. Så lenge Agenda 2030s evangelister påtvinger folket fullstendig irrasjonelle prosjekter som elektrifiseringen av Melkøya LNG, vil mistanken leve videre: Er det klodens klima som skal reddes, eller er det en ny politisk klasse som primært er ute for å sikre sitt eget hegemoni?
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!
