Vi sitter på en benk i parken i solfylte Söderhamn – en småby i Hälsingland mellom Gävle og Sundsvall.
Idyllen i småbyen står i sterk kontrast til krigslignende tilstander i flere byer i Götaland og Svealand. I Örebro var det opptøyer da vi passerte den fordums svenske skohovedstaden underveis på E18 østover. Også vår fødebys vennskapsby Norrköping er hjemsøkt av vold. Byen, som for mange er kjent for den fenomenale dyreparken Kolmården, var i påsken ikke den idyllen ved Motala ström og Lindö kanal som vi har vært vant til. Også i mange andre byer har det vært voldelige opptøyer med angrep på politiet, ødeleggelser og biler i brann. Bortimot 40 politibetjenter og sivile er i skrivende stund blitt skadet.
Opptøyene har vært målrettet – mot politiet. Politisk korrekte nyhetsmedier i Norge forklarer tumultene med at det er en høyreorientert dansk politiker med angivelig koranbrenning som har utløst angivelig forståelige reaksjoner fra muslimsk hold. Dette er en ren avledningsmanøver av tilsvarende type som da Hitlers folk tente på Riksdagen i 1933 og la skylden på en tilbakestående nederlender.
Volden i svenske byer er ikke rettet mot en dansk politiker, men mot politiet. Det har vært voldelige opptøyer også i byer hvor den danske politikeren ikke har vist seg. Voldsformålet er å skade og myrde svenske politifolk. Dette er ikke motdemonstrasjoner mot demonstrasjoner, men vold mot den svenske ordensmakten. Derfor omtaler rikspolitisjef Anders Thornberg dem ikke som demonstranter, men terrorister.
Moderaternas justispolitiske talsmann Johan Forsell går lenger og kaller dem «sataniske kjeltringer». Liberalernas nye partileder Johan Pehrson er blant de mange som mener politiet bør styrkes kraftig. Med flere politifolk til stede kunne terroriserende muslimer blitt lagt i bakken og blitt bakbundet. Det ville gjort tiltalespørsmålet enklere.
Det spørs om flere politifolk hjelper. Til det har det svenske samfunnet i altfor lang tid akseptert den muslimske volden. Bydelen Rosengård i Malmö er ikke den eneste som i praksis er så sterkt muslimstyrt at politiet vegrer seg for å gå inn.
Denne spaltist har i mer enn fem tiår feriert mye i Sverige. Vi kjenner landet nokså godt – så godt at vi ser hvor sterkt innvandringen har omskapt landet.
«Ni röstar vel inte bort tryggheten?». Slik lød statsminister Tage Erlanders retoriske spørsmål i riksdagsvalgkampen i 1968. Men det var nettopp det folket gjorde ved å gi Riksdagen en sammensetning som etter hvert åpnet for en storstilt innvandring fra muslimske land. Det Folkhemmet som sosialdemokratene under ledelse av skåningen Per Albin Hansson og Tage Erlander fra Värmland har skapt, er erstattet med noe helt annet. Trygghet er blant de siste ordene vi vil bruke for å beskrive dagens Sverige.
Sverige er et skrekkens eksempel på hva det vil si å slippe islam løs på et vergeløst samfunn hvor samfunnsmakten så langt har stått på de voldelige inntrengeres side. Det må nok sterkere inntrykk til enn bilder av skadde politifolk og brennende biler før det tas grep, men vi frykter det er for sent når innvandrerterroren har fått så sterkt fotfeste.
Söderhamn er en vakker småby med flotte trehus i gammel stil. Vi sitter på en benk i Stadsparken eller vandrer langs Söderhamnsån mens vi tenker på om våre egne barnebarn noensinne vil la ferieturen gå hit. Når den tid kommer, vil nyfascismen fra Asia og Afrika ha kommet til skrekkslagent uttrykk også her. Terrorsamhället vil slå rot også her i Norrland.
Han som påsken er til minne om, sa mens han hang korsfestet på Golgata: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».
De som slapp reven inn i hønsegården visste derimot hva de gjorde og fortjener derfor ingen tilgivelse for overgrepet mot det svenske folket.
