I dag skal vi dels se på hvilket mønster historieutviklingen følger, men først og fremst skal vi ta for oss det snevrere spørsmålet om hvem som best styrer og beskytter et folk. Gitt en slik spennvidde er det selvsagt at et rikelig konfliktmateriale finnes gjemt i det aktuelle stoffet – det ligger mye metaforisk samtidsdynamitt både i og mellom sakskompleksets borehull, kunne man si –, så her gjelder det å trå varlig.
Enkelte vil kanskje synes at ordene i overskriften minner om noe, og de har rett. Formuleringen er oversatt og omstokket fra noe en suksessrik amerikansk forfatter av postapokalyptisk underholdningslitteratur, G Michael Hopf, skrev i boken «Those Who Remain»: «Hard times create strong men. Strong men create good times. Good times create weak men. And, weak men create hard times.»
Sitatet er hyppig brukt og har en viss folkelig troverdighet over seg; det virker umiddelbart plausibelt ikke minst for oss som har en konservativ legning. Men er det korrekt som Hopf skriver, har han rett? Jeg iler til med å innrømme at jeg ikke har lest hverken denne eller andre av mannens bøker – slik lektyre hørte for mitt vedkommende ungdommen til –, så det følgende skal ikke på noe vis sees som en dom over mannens forfatterskap. Utsagnet er likevel såpass distinkt og tydelig at det utmerket vel kan vurderes som en enkeltstående observasjon eller påstand, og slike har enhver leser rett til å vurdere mot bakgrunnen av egen innsikt og erfaring.
La oss ta det mest generelle først, hvilket historiesyn sitatet reflekterer. Utviklingen fremstilles som forutsigbar og syklisk med perioder av sterke menn etterfulgt av svake og så videre, formodentlig ad infinitum, på samme måte som gode tider følger dårlige tider og vice versa. Tilsvarende oppfatninger er fra gammelt av velkjente fra ikke minst østlig religiøst tankegods (gjerne forestillinger om karma i en eller annen form) og sees ofte uttrykt også i Documents kommentar-spalter i form av påstander om at «historien gjentar seg».
Visst kan man finne eksempler på at hendelser til ulike tider ligner hverandre, nok til at man kan lære mye fra den ene situasjonen til den andre, men dette er langt fra noe bevis på at gjentagelser er et hyppig, enn si nødvendig, historisk fenomen. En slik tolkning ville etter mitt syn representere en nærmest respektløs overforenkling av hvordan menneskehetens utvikling har vært, både biologisk og kulturelt. Naturligvis kan man hengi seg til den slags naivistiske tilnærminger om man så ønsker, men slik tenkning bidrar ikke til dypere innsikt i hvordan fortidens hendelser er knyttet sammen med nåtid og fremtid. Historisisme er og blir svært forskjellig fra historievitenskap.
Hva så med sterke og svake menn, med påstanden om at den som har hatt det for lett og godt, ikke klarer prøvelser som senere måtte komme? Også på dette finnes det eksempler, naturligvis, men spørsmålet er om disse er ensidige og entydige nok til å ha reell prediksjonsverdi, altså at de kan forutsi fremtiden når man står midt oppe i en gitt situasjon, kanskje til og med i en knipe. Konsentrerer man seg kun om de enkelttilfellene som tilsynelatende støtter det egne synet, mens man legger eksemplene på det motsatte til siden, så har man gjort en uærlig og dårlig jobb med testingen av «gode tider gir svake menn»-hypotesen.
Man finner historiske eksempler på at «tøft er best»-stater (Sparta) klarer seg best i krig, men sannelig også på at «kunst og kultur først»-samfunn (Athen) har evnet å stå imot tilsynelatende overlegen militær motstand og vunnet. Selvfølgelig behøver man ikke nøye seg med antikke eksempler i så måte, slik denne artikkelen viser ved å filleriste den seiglivete, nesten mytiske vestlige forestillingen om «uslåelige barbarsoldaters» universelle suksess. Hverken hardføre amerikanske indianere (de kulturelt sensitive får ha meg unnskyldt, men i vår aktuelle sammenheng ville det bli latterlig å bruke et annet navn på de amerikanske urinnvånerne), japanske samuraier, tyske SS-tropper, russiske spetsnaz-soldater eller islamske hellige krigere har vist seg å være uhåndterbare for militære styrker trent i demokratiske, vestlige land. Ingen av de nevnte er 10 fot høye, snakker samme antall språk og kan drepe med en neglefil på 10 meters avstand. Heller ikke kan man snu logikken og isteden tro at «våres kara» alltid er overlegne – det ville være like fjollete, bare i motsatt retning –, men man blir altså ikke nødvendigvis en bedre kriger av å ha vokst opp med lite mat, ligge uten teppe om natten og løpe 10 km før en frokost bestående av ville planter. Fysisk og psykisk utholdenhet er ikke derved uviktig – ingen, i hvert fall ikke jeg, påstår dette –, men å skape sluttproduktet krigseffektive soldater avhenger av mange andre faktorer i tillegg til å være hardfør. Ei heller er det slik at eksempelvis voldskriminelle blir de beste stridsmenn; dette har man tenkt gjennom og delvis utprøvd i tidligere tider, men hypotesen viste seg å være uholdbar. Da er det bedre å ta motiverte, psykisk og fysisk friske snekkere, lærerstudenter og andre normale ungdommer og gi dem god militær utdannelse; slike blir utholdende og effektive nok når det smeller og klint skilles fra hvete.
Hva så med dem høyere oppe, generaler og øvrige sjefer innen det militære så vel som sivile liv fra mellomnivået opp mot toppen av kransekaken, må ikke disse formes i og av «harde tider» for å kunne fungere tilfredsstillende? Kanskje i noen grad, jeg vil ikke være for skråsikker i noen retning, men vi har nå engang det samfunnet vi har, og innen dette må vi rekruttere våre ledere. Å la forholdene bli unødig vanskelige og harde for derved muligens å ale frem fremtidige ledere av beste kaliber, lyder ikke som noe sjakktrekk og er dessuten en umulighet i et demokrati. Selvfølgelig er vi derigjennom dømt til å leve med – eller velsignes med, dersom vi vil være optimistiske – de lederne vi får hvorav noen kommer til å være secunda vare. En del tiltak kunne man imidlertid håpe på ble truffet av dem aller øverst ved bordet, de som øver vesentlig innflytelse over lederutvelgelsen på samfunnets ulike områder og nivåer, for å se til at vesentlig mer kanel enn skitt drysses utover vårt arbeids- og politiske liv.
Først og fremst skulle jeg gjerne sett (jeg vet, nå blir jeg litt barnslig ønsketenkende, men det skal man av og til unne seg …) at man krevde av fremtidige ledere i hvert fall et minimum av kunnskap om den type virksomhet de skal lede. Men slik er det da, vil sikkert noen innvende. Nei, dessverre er det svært ofte så forbasket ugreit ordnet at mange av dagens ledere intet kan om faget de skal arbeide innen, hvilket er en direkte konsekvens av new public management-filosofien som oppstod i Chicago for et godt stykke tid siden, og som har utviklet seg til å bli det rådende styringsparadigmet innen også norsk samfunnsliv. I henhold til dette synet er nemlig ledelse et eget fag, til og med det eneste faget sjef-kandidaten behøver å beherske; er du først en god leder, så kan du lede alt.
Problemet med denne oppfatningen er kun ett, men dette ene er til gjengjeld svært alvorlig: Den holder ikke vann. Selvfølgelig er det ikke lett for politikere uten spesialekspertise i annet enn å slå seg opp og frem som politiker å skulle akseptere at fagkunnskap er nødvendig for den som skal lede et sykehus, en bank eller noe annet komplisert, men slik er det. Tviler du, så etterspør meningen til dem som har måttet stri med «profesjonelle ledere» som til stadighet måtte forklares hva virksomheten faktisk gikk ut på, om de da overhodet brød seg med å prøve å skjønne den profesjonelle virkeligheten de var blitt en del av. Tenk deretter stille over i hvilket univers uvitenhet kan være en bedre forberedelse enn viten til å skulle opptre med besluttsomhet og treffe gode valg. I hvert fall i mitt hode er det umulig å holde fast ved den nåværende blindveien av en ledelsesdoktrine dersom man ærlig og i ettertenksomhet har gått gjennom den ovennevnte testprosedyren.
Våre ledere skal ikke bare ha kunnskap, de skal helst også være ansvarlige. Dette innebærer at de ikke skal plasseres i lederposisjon med mindre de har vilje og styrke til å si nei om så behøves, og da mener jeg oppover mer enn nedover. Ledere må alltid vite at det kan bli nødvendig å nekte å følge ordre, også slike ordrer som kommer i form av diffuse «signaler» fra et departement eller styre, selv om dette medfører at de blir upopulære og deretter mister jobben. Bare folk som har mer ansvar overfor oppgaven de er gitt enn lojalitet overfor dem som gav dem oppdraget, skal bekle våre høyeste stillinger! Til slike menn og kvinner vil folket ha tillit, ikke til etterplaprende nikkedukker.
I dag mangler mange av våre samfunnstopper både kunnskap og ansvarlighet, som de også mangler sivilt mot. Det er fullt ut mulig å utvikle en kultur der de nevnte egenskapene eller ferdighetene selekteres for, istedenfor å velge etter lydighet og allmenn evne til smisking på partimøter, under jobbintervjuer og lignende. Demokratier, trass i alle de uomtvistelige mangler og svakheter styreformen er beheftet med, kan minst like lett som andre systemer sørge for å hente frem ledere med ryggrad og folkets beste som sitt viktigste anliggende. Dagens praksis hva gjelder vekting av kvalifikasjoner og deretter forming av de utvalgte lederne, er derimot ikke tilfredsstillende. Vi styres hverken av våre beste menn eller ditto kvinner.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
