Titian: Risen Christ (1511)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort.² Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» ³ Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. ⁴ De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. ⁵ Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. ⁶ Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, ⁷ og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. ⁸ Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. ⁹ Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. ¹⁰ Disiplene gikk så hjem.
Johannes 20, 1–10

På Langfredag ga New York Times spalteplass til en skribent som sier at krigen i Ukraina viser behovet for å kvitte seg med Gud. Det er ikke noe nytt at meningsløse kriger fører til redusert tro på Gud. Etter første verdenskrig sank dåpstallene i store deler av Europa. Den komplette ondskapen gjør det vanskelig å se budskapet om kjærligheten.

Men hva sitter vi igjen med, dersom vi forkaster han som døde for oss? Det er det få som liker å snakke om.

Kristendommens budskap er at da Jesus Kristus døde for oss, ga han oss mulighet til å få fjernet vår synd, han lammet dødens kraft og vil gjøre oss rene. Kristendommen har nemlig et problem med ondskapen. Kristendommens Gud, Treenigheten, er hellig og tåler ikke synd, derfor måtte Sønnen gjøre det mennesket ikke klarte selv. Det betyr ikke at ondskapen er en selvmotsigelse for kristen tro. Ondskapen eksisterer ikke av seg selv, den forutsetter at det gode finnes. Det er nemlig bare det gode som kan ødelegges og bli ondt. Hvis ikke det gode finnes, vil ingen vite hva ondskap er. Det gode kan derimot eksistere uavhengig av det det onde. En full forståelse av det onde forutsetter dermed kunnskap om det hellige.

Det betyr ikke at Gud må være ond som krever at sønnen ofrer seg for at mennesket skal bli frelst. Mener vi det, overser vi noen helt sentrale elementer i hva som fant sted. Guds hensikt med skapningen var å ha et forhold til mennesker som forble i denne relasjonen av fri vilje. Hadde Gud skapt mennesket med en natur der evnen til å velge ham bort ikke hadde vært til stede, ville vi vært maskiner, maskiner hvis evne til en kjærlighetsrelasjon var fullstendig fraværende. Ettersom Gud er kjærlighet, måtte han gi oss fri vilje, da frihet er kjærlighetens bærende premiss. Derfor gir det mening at djevelen er en fallen engel i kristen tro.

Menneskets fall, syndefallet, var et opprør mot Gud. Mennesket ville selv være Gud, klare seg selv, og i dette fallet lever vi alle, og det er dette fallet som førte til at ondskapen kom inn i verden. Verden ble, som C.S. Lewis kaller det, et okkupert territorium han ønsker å befri oss fra. Dette er en virkelighetsoppfatning jøder og kristne deler. Vi kan derfor ikke si at den Gud som av kjærlighet skapte mennesket med fri vilje, er ond når han gjør det som var nødvendig for å redde menneskeslekten som forlot ham, nemlig å ofre seg selv.

Gud visste at mennesket kom til å falle, slik kirkefaderen Augustin hevdet; han må hatt redningsplanen klar da vi ble skapt. Og etter syndefallet gikk Sønnen inn i verden, ble menneske, av fri vilje. Det er ikke en plan B vi er vitne til. Mennesket var i en fortapt situasjon, det hadde satt seg i en posisjon det ikke var noen vei ut av. Vi var ikke lenger hellige, men Gud ønsket likevel å ha et forhold til oss, selv om hans hellige natur gjorde det umulig for ham å forene seg med oss. Vi måtte angre, men, som C.S. Lewis sier: Det trengs en god mann for å angre. Den eneste som kan angre fullkomment, ville vært en fullkommen person – men den personen ville ikke trenge det.

Det er derfor bare i kristen tro at det finnes en løsning på ondskapens problem. Det er bare der man erkjenner at ondskapen er et fremmedelement, som er ødeleggende for menneskets evne til å leve slik det var tenkt. I Østens religioner er ondskapen en illusjon, i islam er den Allahs vilje mens ateisten ikke kan forholde seg til størrelser som godt og ondt. For ateisten er vi alle bare støv, en tilfeldighet i evighetens uendelighet, der én mening er like mye verdt som en annen, og kjærligheten er et uoverstigelig hinder.

Hvorfor skal vi elske vår neste dersom det reduserer våre muligheter til å leve det livet vi selv ønsker? I naturalismens evolusjon er det ingen større selvmotsigelse enn det offeret Jesus Kristus gjorde, fra Treenighetens ståsted er det vår mulighet til evig liv, Guds eneste måte å fullføre skaperverket på. Det er Treenigheten som har lagt grunnlaget humane sivilisasjoner. Uten Gud blir vi nødt til å akseptere krigen som uttrykk for det normale.

Påsken ender i triumf den første påskedag. Jesus Kristus, Guds Sønn, seirer over døden og gir mennesket nytt håp, en tro på at Guds kjærlighet vil frelse enhver som tror og tar imot,

Vår sivilisasjon er uløselig knyttet til påskens budskap. Budskapet om at ondskapen er et problem, men at løsningen ligger i Kristus, en Gud som ofret seg selv, som viste oss hvordan vi skal tjene hverandre, både høy og lav, der ingen skal hevde seg krenket og kreve hevn, men ydmykt tjene hverandre.

God påske!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!