En kveld for 18 år siden oppdaget jeg at det ikke var mer velling til den da veldig unge sønnen, og uten velling ville han ikke sovne. En kjapp titt på klokken viste at jeg ville kunne komme meg til butikken før stengetid hvis jeg skyndte meg. Fem minutter senere sto jeg ved kassen i den lokale Coop-butikken. Jeg var den eneste kunden, men det var ikke stille i butikken. I kassene var hele personalet, to svenske kvinner og en yngre mann med såkalt ikke-europeisk utseende, engasjert i en heftig diskusjon.

Diskusjonen var tydeligvis ikke for mine ører, for da jeg kom til kassene, gikk kvinnene for å låse inngangen. Den unge mannen tok betaling for vellingen, samtidig med at jeg var litt sosial og spurte hva diskusjonen gikk ut på – og mannen begynte å fortelle. Tilsynelatende hadde de tre diskutert om innvandrere fra muslimske land ønsket å integreres i Sverige. De svenske kvinnene hevdet at alle som kom til Sverige, var en ressurs for samfunnet, mens den unge mannen ikke var like positiv.

– Jag försökte förklara hur de pratar där jag bor, att de snackar skit om svenskar och säger att de ska ta över landet. Men det finns inte en enda svensk som vill lyssna på mig, sa den unge mannen med tydelig resignert stemme.

– Varför vill ni inte lyssna? Ni kommer förlora Sverige till galningar, för ni vägrar att tro på oss som vet hur snacket går i Tensta och Rinkeby. Mina föräldrar kommer från Iran. Vill ni att Sverige blir som Iran? Ni får snart skylla er själva…

Vi fortsatte diskusjonen i noen minutter, jeg fikk vellingen min og dro hjem. Sønnen kunne sovne lykkelig den kvelden, men livet har gitt meg mange muligheter til å tenke tilbake på den korte samtalen i kassen. Det var nemlig første gang jeg møtte en innvandrer som advarte om utviklingen i Sverige og påpekte at militante, religiøst motiverte grupper faktisk ønsket å ta makten over landet mitt.

De siste dagene har nyhetssendinger og sosiale medier blitt oversvømmet av bilder og videoer av flyktende og skadde politifolk, brennende politibiler og aggressive mobber av skrikende menn. Steinene har haglet like intenst som ropene: «Allahu akbar! Allahu akbar!». Det kunne vært bilder fra religiøse opptøyer i Syria, Libanon eller Gaza – men det er det ikke. Scenene utspiller seg i Sverige, og er muslimers reaksjon på at Rasmus Paludan hadde til hensikt å brenne en koran. Torsdag var det opptøyer i Linköping og Norrköping, i går nådde de Rinkeby og Örebro.

Nok en gang kom minnet om diskusjonen i Coop-butikken tilbake. Folk i Sverige har varslet om utviklingen så lenge – likevel har ingenting skjedd. Nå har vi dessverre passert PONOR: point of no return. Det gjør meg vondt, men jeg tror ikke lenger at Sverige kan reddes.

I løpet av de snart to tiårene som har gått, har Sverige delt ut to millioner oppholdstillatelser til personer fra kulturer som er diametralt forskjellige fra den svenske. Dette uten å stille krav til integrering – eller andre krav, for den saks skyld. Patriarkalske æreskulturer styrer boligområder med jernhånd. Parallelle samfunn og utenforskapsområder har fått vokse frem, og det samme har en hel krenkelsesindustri som har gitt de angivelig rasistiske svenskene skylden for alle innvandreres opplevde skuffelser.

Samtidig har det vært mange markører i løpet av disse årene, markører som er individuelt bekymringsfulle, men som til sammen danner et bilde som det er umulig å gå glipp av. Dan Eliasson satt i 2016 i tv-studio og gråt over en morder, mens terrorangrepet på Drottninggatan i 2017 resulterte i en kjærlighetsdemonstrasjon mot rasisme. At  morderes ofre stadig får skylden for å være «på feil sted til feil tid», er et symptom på et stort problem: Sveriges politikere har forårsaket den nåværende situasjonen gjennom bevisste beslutninger, en følelsesdrevet ideologisk overbevisning og en fullstendig motvilje mot å se realistisk på situasjonen.

Nå er det for sent.

Jeg føler at påsken 2022 vil gå over i historien som starten på den svenske borgerkrigen. Nå er det ikke lenger mulig å skjule det: Sverige har brutt opp, landet er hjelpeløst delt mellom oss som ønsker å leve i fred, toleranse og med respekt for hverandre og dem som ønsker konflikt, vold og tvang.

Kanskje har det vært slik i mange år, men nå har «de» vokst seg så sterke at de ikke gidder å skjule agendaen sin lenger. Ved høstens valg deltar de til og med med sitt eget politiske parti, det islamistiske Partiet Nyans, som lover å jobbe for spesiallovgivning for muslimer og kriminalisering av islamofobi. Du lurer kanskje på hva deres holdning er til opptøyene de siste dagene? Partileder Mikail Yüksel har uttalt at han har til hensikt å anmelde Politimyndigheten til Justitieombudsmannen (JO) …

De vil tvinge oss andre til underkastelse – og de lykkes. Vi låser oss inne i våre hjem når de brenner bilene våre og vandaliserer byene. Politikere leverer tomme fraser fra sine trygge elfenbenstårn, og politiet, som skulle beskytte oss og samfunnet vårt, tar beina på nakken og flykter. De trekker seg tilbake for å «unngå konflikt» og «hindre eskalering» – men i det øyeblikket politiet gir etter, overlater de voldsmonopolet til den antidemokratiske mobben.

I kveld gleder de seg i Skäggetorp, Rinkeby og Vivalla. De har startet kampen om Sverige nå, akkurat som de sverget å gjøre for 18 år siden. Og når vrakene av utbrente politibiler blir til symboler på et døende demokrati, er det ingen vei tilbake.

De har allerede erobret sine territorier med makt. Nå gjenstår resten av Sverige, og alt tyder på at det blir en seier ved walkover.